Plan- og bygningsloven er den viktigste loven for forvaltning og bruk av arealer i Norge. Loven er såkalt sektorovergripende. Det betyr at den i utgangspunktet gjelder for alle typer virksomheter og byggeprosjekter. Unntak gjelder likevel for noen praktisk viktige tiltak, blant annet offentlige veianlegg, vannkraftanlegg, anlegg for produksjon av elektrisk energi, akvakulturanlegg m.v. Slike anlegg reguleres av egne lover, og store deler av plan- og bygningsloven gjelder ikke.

Gjennom plan- og bygningsloven skjer det en viktig koordinering av mange lovverk som berører utnyttelse av arealer, ofte omtalt som «sektorlovgivning». Eksempler på dette er skogbruks- og landbrukslovgivning,  og naturvernlovgivning.

Plan- og bygningsloven fra 27. juni 2008 erstatter den tidligere plan- og bygningsloven fra 1985. Loven gjelder for hele landet og i sjøen til én nautisk mil utenfor grunnlinjene.

Ifølge formålsparagrafen (§ 1) er lovens overordnede målsetting å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Planlegging etter loven skal bidra til å samordne statlige, regionale og kommunale oppgaver og gi grunnlag for vedtak om bruk og vern av ressurser. Bestemmelsene om byggesaksbehandlingen skal sikre at tiltak blir i samsvar med lov, forskrift og planvedtak, og at det enkelte tiltak skal utføres forsvarlig. 

Plan- og bygningsloven er bygget opp i fem deler. Første del: Fellesbestemmelser, definisjoner m.v. Andre del: Plandel med regler om statlig, regional og kommunal planlegging. Tredje del: Gjennomføringsdelen med regler om ekspropriasjon, utbyggingsavtaler, refusjonsregler og dispensasjon. Fjerde del: Byggesaksdelen med regler for søknader, ansvar, tilsyn og tekniske spesifikasjoner til byggeprosessen. Femte del: Håndhevings- og gebyrregler.

Planene på høyere nivå er som hovedregel veiledende ved planlegging på lavere nivå. Men sentrale bestemmelser er også direkte bindende for grunneieren og den som har begrensede rettigheter over grunnen (f.eks. en festerett eller en servitutt).

Reguleringsplanen, vedtatt av kommunen, har i utgangspunktet ikke betydning for eksisterende bruk, men er bindende for fremtidig utnyttelse av eiendommen. For eksempel: På et område regulert til boliger kan det ikke reises forretningsbygg. Er området regulert som landbruks- eller naturområde, kan det heller ikke bygges boliger eller fritidshus der. Det er ingen plikt for grunneieren til å gjennomføre planen (som for eksempel kan være å bygge boliger på området som er regulert for den slags bebyggelse), men den vedtatte planen gir grunnlag for å ekspropriere grunnen slik at planen kan gjennomføres.

Reguleringsplanen kan ha særlige regler som begrenser bygging mv. i 100-metersbeltet langs vassdrag; slike begrensninger kan følge også av kommuneplanens arealdel – og for 100-metersbeltet langs sjøen har loven viktige generelle begrensninger. Rådighetsbegrensninger av denne art gir bare unntaksvis grunneier (eller andre med særlige rettigheter i grunnen) rett til erstatning. At landbrukseiendommen ikke kan utnyttes som tomtegrunn, gir f.eks. ikke rett til erstatning. Planbestemmelser kan gi mer detaljerte føringer for bruk og utnyttelse av et område.

Lovens byggesaksregler har blant annet bestemmelser og søknader og ansvarsforhold. Reglene skal bidra til å sikre at bygge- og anleggstiltak blir utført sikkert og forsvarlig, og i samsvar med de kravene som følger av lover og forskrifter.

  • Frode Innjord m.fl, Plan- og bygningsloven med kommentarer, (2010).
  • Odd Jarl Pedersen m.fl, Plan- og bygningsrett, (2. utg. 2012).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.