drivhuseffekten

Naturlovene sier at ethvert legeme sender ut varmestråling. Denne strålingen er egentlig lys og er en ren form for energi. Det er en sammenheng mellom temperaturen til legemet og varmestrålingen som sendes ut. Temperaturen styrer både intensiteten (varmetapet) og bølgelengden (fargen på lyset). Solen har høy temperatur og sender ut kortbølget stråling (sollyset som vi kan se med egne øyne). Jorden har mye lavere temperatur, og sender ut langbølget stråling (varmestråling, også omtalt som infrarødt lys). Drivhusgassene slipper gjennom den kortbølgete strålingen fra Solen, men fanger opp den langbølgete varmestrålingen fra Jorden.

Av sollyset blir rundt 30 prosent reflektert tilbake av luft, skyer og Jordens overflate. Rundt 70 prosent av sollyset blir fanget opp (absorbert) og er med på å varme opp Jorden. Omkring 25 prosent blir absorbert i atmosfæren og 45 prosent ved bakken. Når sollyset fanges opp av bakken blir energien til varme, og noe av denne varmeenergien blir på nytt avgitt som oppadgående varmestråling. Varmestrålingen absorberes av drivhusgassene og av skyer. Halvparten av den absorberte strålingsenergien blir sendt tilbake mot jordoverflaten og er en forklaring på den økte temperaturen her.

Ikke all varmeenergien fra bakken blir avgitt gjennom stråling. Noe av energien fører i stedet til fordampning av vann og til oppstigning av varm luft (konveksjon).

Jordens temperatur har nær sammenheng med mengden av drivhusgasser i atmosfæren. Dette er vist blant annet ved målinger i iskjerner som er opptil 400 000 år gamle. I de siste tusen år før den industrielle revolusjon var det ikke så store endringer i mengden av drivhusgasser. De siste to hundre årene har det vært en sterk økning. Fra begynnelsen av 1700-tallet og fram til i dag, har konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren økt med rundt 30 prosent som følge av forbrenning av fossilt brensel og avskoging. Det har også vært en sterk økning i konsentrasjonen av andre drivhusgasser. Konsentrasjonen av metan (CH₄) er i dag cirka 2,5 ganger høyere enn i tiden før den industrielle revolusjonen. Atmosfæren er også tilført drivhusgasser som ikke forekommer naturlig, som for eksempel KFK-gasser.

De viktigste drivhusgassene i atmosfæren er vanndamp (H₂O), karbondioksid (CO₂), metan (CH₄), lystgass (dinitrogenoksid, N₂O) og ozon (O₃).

Vanndamp står for cirka 50 prosent av drivhuseffekten på Jorden, skyer for cirka 25 prosent og CO₂ for cirka 20 prosent, ifølge publiserte resultater fra NASA (se ekstern lenke). De øvrige drivhusgassene bidrar i mindre grad.

Vanndamp har størst drivhuseffekt, men den har kort levetid i atmosfæren fordi den omdannes til skyer og regner ut, noe som gjør at mengden varierer betydelig fra sted til sted. Konsentrasjonen av vanndamp i Jordens atmosfære påvirkes ikke direkte av menneskene. Men, økt temperatur gir økt fordampning og mer vanndamp i atmosfæren, som igjen gir økt temperatur. En slik sammenheng kalles en tilbakekopling. Drivhuseffekten er følgelig nært knyttet til vannets kretsløp gjennom måten fuktig luft stiger på (konveksjon), skydannelse, og nedbørsmønstre. Konveksjon spiller en rolle for varmestrømmen fra planetens overflate til høyere nivåer hvor den kan forsvinne ut til verdensrommet.

Andre drivhusgasser som karbondioksid, metan, lystgass og ozon har både naturlige og menneskeskapte kilder, mens drivhusgasser som klorfluorkarboner (KFK) utelukkende er menneskeskapte forbindelser.

Hvor mye hver enkelt drivhusgass bidrar til temperaturøkningen, er avhengig av hvor effektivt gassen absorberer langbølget stråling fra Jorden, og hvordan dens absorberingsevne sammenfaller med andre gasser. Dessuten kommer det an på hvor mye av gassen som er til stede.

Det er stor variasjon i levetiden til drivhusgassene: fra noen måneder til 50 000 år. CO₂ har en levetid på opptil 200 år, mens metan har omkring tolv år. Metan har størst virkning på klimaet de første 20 årene etter at den er sluppet ut, mens lystgass virker mye lenger i atmosfæren.

Utslipp av drivhusgasser regnes ofte om til «CO ₂ -ekvivalenter» ved hjelp av gassenes GWP-verdier, det vil si deres globale oppvarmingspotensiale, på engelsk «Global Warming Potential». Dette angir de tilsvarende utslipp av CO₂ som gir samme oppvarmingseffekt over en valgt tidshorisont, som gjerne settes til 100 år. CO₂ er minst effektiv som drivhusgass per kilo, men likevel er gassens bidrag til den globale oppvarmingen størst, fordi mengden som slippes ut er mange ganger større enn mengden av de andre drivhusgassene. CO₂ står for cirka 60 prosent av den menneskeskapte forsterkningen av drivhuseffekten frem til i dag.

Et flertall av verdens klimaforskere er bekymret for at aktiviteter menneskene står bak, fører til en forsterket drivhuseffekt. Siden slutten av 1800-tallet har Jordens middeltemperatur steget med omkring 0,8 grader celsius. Dette skyldes blant annet utslipp av drivhusgassen CO₂ fra forbrenning av fossilt brennstoff. Den største delen av økningen har foregått de siste tiårene. Det er bred enighet om at dette skyldes en forsterket drivhuseffekt, gjennom en menneskeskapt økning av drivhusgassene i atmosfæren. På grunnlag av scenarier for framtidige utslipp, og en sammenstilling av omfattende studier med klimamodeller, har FNs klimapanel (IPCC) konkludert med en sannsynlig økning i global middeltemperatur på mellom 1,4 og 5,8 °C fra 1990 til år 2100. Klimafølsomheten, det vil si økningen i temperatur hvis CO₂-konsentrasjonen dobles, har hatt et ganske robust estimat på cirka 2,0-3,0 °C siden Charney-rapporten fra 1979 (se ekstern lenke).

Den forsterkede drivhuseffekten, med tilhørende temperaturstigning, representerer en langsiktig og alvorlig utfordring som det er svært vanskelig å bedømme de fulle konsekvensene av. Drivhuseffekten og vannets kretsløp er knyttet sammen gjennom fordampning, konveksjon, skyer og nedbør, noe som betyr at en økt drivhuseffekt vil skape endringer i nedbørsmønstrene. Det finnes en rekke forsterkende og dempende tilbakekoblingsmekanismer i klimasystemet. Hvordan disse vil reagere på en forsterket drivhuseffekt og oppvarming, i tillegg til hvordan de fanges opp av klimamodellene, utgjør et vesentlig usikkerhetsmoment i vurderingen av hvordan framtidas klima på Jorden ventes å bli.

• Klimaendringer
• Klimakonvensjonen
• Elektromagnetisk stråling

• FNs klimapanel (IPCC)
• En ny og gammel definisjon på drivhuseffekten . Artikkel av Rasmus Benestad på nettsidene til Tekna
• NASA: The attribution of the present-day total greenhouse effect
• Carbon Dioxide and Climate: A Scientific Assessment