Plantevernmidler, kjemiske midler som brukes mot skadegjørere (plantesykdommer, skadedyr og ugress) på planter. De inngår (sammen med kjemiske midler mot skadelige organismer i hus og hjem, lager, tekstiler, mot helsefarlige insekter osv.) i hovedbetegnelsen pesticider. Etter de organismer plantevernmidlene er rettet mot, inndeles de gjerne i følgende grupper (de internasjonale betegnelsene i parentes): soppmidler (fungicider), ugressmidler (herbicider), insektmidler (insekticider), middmidler (akaricider), nematodemidler (nematicider), sneglemidler (molluskicider) og gnagermidler (rodenticider). De fem siste er skadedyrmidler. Hvert middel kan omfatte flere handelspreparater, men det internasjonale standardnavn for det virksomme stoffet (alfacypermetrin, dimetoat, mancozeb, tolylfluanid, linuron, MCPA osv.) står alltid på etiketten like under preparatnavnet.

Etter den annen verdenskrig har anvendelsen av plantevernmidler økt meget sterkt og bidratt til at matproduksjonen per arealenhet har økt. Dertil kommer den betydning de samme stoffene har hatt for bekjempelse av helsefarlige insekter. En undersøkelse fra 1990 viste at plantesykdommer, skadedyr og ugress reduserer verdens planteproduksjon innen 8 viktige kulturer (ris, hvete, bygg, mais, potet, soyabønder, bomull, kaffe) med i gjennomsnitt 42 %.

Omsetning og bruk av plantevernmidler er i Norge regulert i henhold til matloven av 2003 med tilhørende forskrift om plantevernmidler. Alle preparater (innhold, emballasje, etikett, bruksanvisning, forsiktighetsregler m.m.) må være godkjent av Mattilsynet før de kan selges. En rekke opplysninger om biologisk effektivitet, kjemisk analyse, akutt og kronisk giftighet, nedbrytning, restmengder, giftighet overfor bier og andre nyttige insekter, påvirkning av miljøet m.m. kreves før de eventuelt godkjennes.

Til spredning av plantevernmidler brukes forskjellige typer plantevernutstyr. Aerosolspredning krever ofte ikke spesielt utstyr, idet plantevernmiddelet leveres sammen med drivgass i en beholder (sprayboks). Det meste av sprøytearbeidet i Norge skjer ved bruk av åkersprøyte, der væsken pumpes under trykk på 1–5 bar gjennom dyser og rives derved opp til dråper på 100–400 μm. Ved tåkesprøyting besørges findelingen og transporten av en luftstrøm; dråpestørrelsen blir 50–300 μm. Små dråper gir størst dekket flate per liter væske, men driver lett av med luftdrag eller dunster bort. Store dråper kan renne av plantene. Granulatspredere plasserer granulert plantevernmiddel i en rad ved siden av frøet eller plantene.

Plantevernmidler er merket i henhold til forskrift om farlige kjemikalier etter hvilken fare de representerer for mennesker, husdyr og annet dyre- og planteliv. I henhold til forskrift om plantevernmidler er det krav om autorisasjon for kjøp og bruk av plantevernmidler. Slik autorisasjon kan gis til personer over 18 år som bruker plantevernmidler i sitt yrke, og som har gjennomgått kurs og bestått en obligatorisk prøve. Personer uten autorisasjonsbevis kan bare bruke plantevernmidler godkjent til hobbyhager, stueplanter m.m. og makrobiologiske preparater (levende nytteinsekter og midd, se biologisk bekjempelse). Importør og forhandlere som omsetter plantevernmidler, må være godkjent av Mattilsynet. All bruk av et plantevernmiddel må skje i samsvar med den informasjonen som står på etiketten. All annen bruk er forbudt. Det er f.eks. ikke tillatt å bruke et preparat i en annen plantekultur enn det som er oppgitt på etiketten. I 2002 representerte ugressmidlene i kvantum 77 % av det norske plantevernmiddelforbruket, soppmidlene 18 %, skadedyr-(insekt-)midlene 1,3 % og andre midler (vesentlig vekstregulerende stoffer) 3,3 %. Vår geografiske beliggenhet og vårt klima gjør at behovet, spesielt for skadedyrmidler, er mindre enn i sørligere land, og at resistens mot plantevernmidler er et relativt underordnet problem hos oss.

Midlene omfatter stoffer av vidt forskjellige karakter og virkemåte. De fleste er nå relativt korttidsvirkende og nedbrytes i løpet av noen uker eller måneder. Bruken av langtidsvirkende (persistente) stoffer, spesielt klorerte hydrokarboner (aldrin, dieldrin m.fl.) ble sterkt begrenset 1964–65, og fra 1970 er verken disse eller DDT tillatt brukt i Norge. Et unntak var bruk av DDT til dypping av bartreplanter mot angrep av gransnutebille, men i 1988 ble også denne bruken av DDT forbudt i Norge. Alkylforbindelser av kvikksølv til beising av såkorn ble forbudt i 1966.

Plantevernmidler har sidevirkninger og faremomenter: En del av midlene er sterkt akutt giftige, hvilket er en fare for brukerne om ikke angitt verneutstyr og forsiktighetsregler følges, de kan etterlate seg rester i det matnyttige produktet og i jord og vann. Mengden av eventuelle rester av middelet er avhengig av plante- og jordart, nedbør, dosering og ikke minst av behandlingsfrist, dvs. tiden mellom siste tillatte behandling og høsting. Fristen som står på preparatenes etikett er basert på restanalyseforsøk og sikrer at restene vil ligge under gjeldende toleransegrenser, som stort sett har en 100 gangers sikkerhetsmargin. Med vårt klima er det mindre behov for plantevern nær høsting.

Alle plantevernmidler er giftige, men graden av giftighet varierer sterkt. Den akutte giftighet er stort sett lav hos sopp-, ugress- og middmidler. De fleste midlene nedbrytes hurtig i planter og jord. Ved bruk av en del stabile stoffer opptrer forurensning av naturen og akkumulering gjennom biologiske næringskjeder som fører til skadelige konsentrasjoner hos visse dyrearter. I verdensmålestokk er DDT, dieldrin og alkylkvikksølv spesielt i søkelyset. Etter at disse ble forbudt i Norge, brukes i norsk landbruk ingen plantevernmidler som man vet kan føre til langsiktige forurensninger. Etter hvert er det blitt tatt langt større hensyn til de økologiske og miljømessige forholdene ved godkjenning av plantevernmidler. I plantevernforskningen arbeides det stadig med å redusere bruken av plantevernmidler, bl.a. ved biologisk bekjempelse og integrert bekjempelse.

Forordning om plantevernmidler fra 1943 og senere tillegg ble samlet i lov om plantevernmiddel mv. av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter, som omfatter de egentlige plantevernmidler og vekstregulerende midler m.m. Denne loven ble opphevet i 2003, og plantevernmidler med tilhørende forskrifter er nå en del av matloven. Alle plantevernmidler må være offentlig godkjent før de kan selges. Mattilsynet som forvalter forskriften om plantevernmidler, godkjenner et middel for fem år om gangen. Preparatene skal ha tilfredsstillende agronomisk virkning, ikke ha uakseptable skadevirkninger på mennesker, husdyr, dyre- og planteliv, biologisk mangfold og miljøet for øvrig. De skal være like egnet eller ha fordeler fremfor allerede godkjente preparater. Fra 2005 er Rådet for plantevernmidler nedlagt, og Vitenskapskomiteen for mattrygghet har overtatt risikovurderingen av plantevernmidler. Hensikten er å ivareta et klarere skille mellom den vitenskapelig risikovurderingen og myndighetenes risikohåndtering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

9. september 2010 skrev Malin Judith Lyster Strømsnes

hei! er det noen som kan fortelle meg hvor jeg får tak i bruksanvisning på nettet for ei hardy sprøyte? skulle hatt det snarest mulig!

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.