tinnorganiske forbindelser

Tinnorganiske forbindelser, fellesbetegnelse for kjemiske forbindelser med én eller flere tinn–karbonbindinger. Med få unntak avledes de av fireverdig tinn og har den generelle formel Rn+1SnX3−n hvor R er alkylgrupper og/eller arylgrupper og X er halogener, hydrogen, hydroksyl eller acyloksygrupper (R-(CO)-O-). Blant de viktigste tinnorganiske forbindelsene er heksabutyldistannoksan, (C4H9)2Sn–O–Sn(C4H9)3, oftest kalt «tributyltinn», forkortet TBT.

Fremstilling

Fremstilling skjer vanligvis ved at man går ut fra tetraalkyltinnforbindelser, R4Sn, og omsetter dem med tinnhalogenider, hvorved det dannes alkyltinnhalogenider, f.eks. R4Sn + 2SnCl4 = R2SnCl2 + 2RSnCl3. Av disse kan så de fleste andre tinnorganiske forbindelser fremstilles, f.eks. alkyltinnhydroksider, -oksider og -hydrider.

Anvendelse

Tetraorganotinnforbindelsene blir brukt for fremstilling av tilsvarende mono-, di- og triorganoforbindelser og som katalysatorkomponenter ved olefinpolymerisasjoner. De øvrige blir brukt som stabilisatorer for PVC-plast o.l., særlig gjelder dette dialkyltinn-svovelforbindelser, som katalysator ved polyuretanskumdannelse, som desinfeksjonsmiddel i sykehus, som soppdrepende impregnering for tekstiler, lær-, papir-, trevarer o.l., som grohemmende tilsetninger i skipsmalinger (forbudt for småbåter) og som plantevernmidler i jord- og skogbruk. I tillegg er de viktige alkyleringsreagenser i organisk syntese.

Helse og miljø

De tinnorganiske forbindelsene er giftige og mistenkes å ha hormonlignende virkninger (se hormonlignende forbindelser). Grenseverdien for organiske tinnforbindelser (regnet som Sn) i arbeidsmiljøet er satt til 0,1 mg/m3 luft. Tinnorganiske forbindelser er fra 1989 forbudt i grohemmende maling og bunnstoff til båter under 25 m, og i impregneringsmidler for mærer i oppdrettsnæringen.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg