Bensin. Bensinstasjon ved Kurfürsten-garasjen, Berlin-Hallensee, i slutten av 1920-årene. Her kunne man blant de forskjellige pumpene velge det bensinmerket man ønsket.

Anon. begrenset

bensin (graf, destillasjonskurve) (bilde)

bensin (stasjon ved Kurfürsten-garasjen) (bilde)

Bensin, fellesnavn for en blanding av forskjellige hydrokarboner som utgjør en lettbevegelig, flyktig, fargeløs og lettantennelig væske.

Fremstilling av bensin skjer ved destillasjon av petroleum, ved hydrogenering av brunkull, ved spalting (cracking) av relativt høymolekylære hydrokarboner eller ved polymerisasjon av lavmolekylære hydrokarboner. Den langt største mengden bensin fremstilles ved destillasjon av petroleum. Råbensin kalles den fraksjonen som destillerer av inntil 220 °C. Ved fraksjonering blir denne oppdelt i petroleter (40–70 °C), lettbensin (70–90 °C), motorbensin (90–180 °C) samt lakkbensin eller tungbensin (150–180 °C). En del bensin brukes som ekstraksjons- og løsemidler, men den altoverveiende mengden bensin brukes som drivstoff for forbrenningsmotorer.

Drivstoffeffekten ligger i at hydrokarbonene fungerer som energilagre, hvor energien er lagret i karbon-karbon og karbon-hydrogen bindinger. Ved forbrenningen frigjøres denne energien under dannelse av gassformige produkter som vanndamp og karbonmonoksid/dioksid, CO/CO2. Den derav følgende volumekspansjonen utnyttes i energiproduksjonen. Totalmengden av CO/CO2 som slippes ut i atmosfæren (se drivhuseffekt) er uavhengig av evt. bruk av katalysator, den reflekterer kun drivstoff-forbruket.

Utviklingen av forbrenningsmotoren har stilt stadig nye krav til bensinkvaliteten. Dette skyldes ikke minst at kravene om å gjøre forbrenningsmotorene lettere og mindre og med større ytelse har vært tilgodesett bl.a. ved mye høyere kompresjon i sylinderne. Hydrokarbonblandingens flyktighet justeres etter årstidene (vinterbensin, sommerbensin), og den karakteriseres ved en destillasjonskurve hvor man særlig er interessert i temperaturer hvor henholdsvis 10 , 50 og 90 % av bensinen er fordampet. Videre karakteriseres bensin ved et fordampningstall: den brøkdel av en bensinmengde som i blanding med et bestemt volum luft, er fordampet ved en bestemt temperatur.

I moderne bensin er det tilsatt 6–7 forskjellige stoffer i små mengder som skal dekke forskjellige funksjoner. Mengdemessig viktigst er antibankestoffer, som tilsettes for at oktantallet skal kunne økes. Et betydelig antall stoffer tilsettes bensinen for bl.a. å hindre korrosjon, redusere isdannelse i forgassersystemet, redusere isdannelsens virkninger, sikre en jevn og riktig brennstofftilførsel, tilstrebe mer fullstendig forbrenning og å nedsette avsetning av materiale på eksosventilene. Som antibankestoffer ble tetraetyl- og tetrametylbly brukt i vesentlig grad, i størrelsesorden 2–4 volumprosent. Blyet gikk da ut i atmosfæren med avgassene.

Miljøkrav har ført til at man nå prøver å fjerne blyholdige antibankestoffer, og i enkelte land er blyholdig bensin forbudt. I den blyfrie bensinen må det da tilsettes organiske antibankestoffer som også høyner oktantallet. Særlig brukes aromatiske hydrokarboner og metyltertiærbutyleter, MTBE. Heller ikke bruk av disse er uproblematisk ut fra miljøhensyn, aromater pga. mulig kreftfremkallende virkning og MTBE pga. en viss vannløselighet. Flere krav stilles til antibankestoffer. De må være lett løselige i bensinen, fordampe sammen med bensinen, de må være lagringsstabile, uløselige i vann, ikke påvirke andre tilsetningsstoffer og dessuten være minst mulig giftige. I biler med katalytisk etterforbrenning av karbonmonoksid (kullos), vil bly- og svovelforbindelser virke som katalysatorgift. I belastede områder vil elektriske eller hydrogendrevne biler være et alternativ i fremtiden. Se også bilavgasser.

Se motorvognavgifter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.