EUs vanndirektiv

EUs vanndirektiv er et av EUs viktigste og mest omfattende miljødirektiv innen vannforvaltning. Målet med direktivet er å sikre en felles Europeisk vannpolitikk for bærekraftig bruk av vannressurser. Direktivet ble tatt inn i EØS-avtalen og gjort gjeldende i Norge med Vannforskriften fra 2007. De første landsdekkende tiltaksplanene med miljømål for nærmere 30 000 vannforekomster i Norge ble vedtatt i 2016. Denne internasjonale rammeloven omfatter alt av grunnvann, elver, innsjøer og kystvann ut til 1 nautisk mil utenfor grunnlinja.

Faktaboks

også kjent som:

helhetlig vannforvaltning, EUs rammedirektiv for vann (på engelsk Water Framework Directive, ofte forkortet som WFD), forskrift om rammer for vannforvaltning (Vannforskriften), bærekraftig vannforvaltning

Vassdrag på Island i svært god økologisk og kjemisk tilstand. Island følger også prinsippene som følger av EUs vanndirektiv, i sin forvaltning av vassdrag og tilhørende kystvann.
Vassdrag på Island
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Økologisk restaurering

Forvaltningsprinsippene som følger av direktivet har medført økt fokus på økologisk restaurering i vassdrag og kystvann. Vannmiljøet og grunnvann skal beskyttes mot forverring og forbedres innen gitt tidsfrister. Mange miljøforbedrende tiltak gjennomføres nå i Europa for å redusere påvirkning fra blant annet landbruk, vannkraft eller samferdsel, der overvåking viser at den er vesentlig. For å sikre bærekraftig vannbruk forutsettes tilfredsstillende vannkvalitet, tilstrekkelige vannføringer og fiskens frie vandring.

Nye forvaltningsprinsipper

Vannregioner og vannregionmyndigheter som viser de administrative grensene for gjennomføring av EUs vanndirektiv i Norge. Grensene følger nedbørfeltsgrenser, som således krysser fylke og kommunegrenser.

Hele Europa er delt inn i vannregioner (River basin districts) etter nedbørsfelt med tilhørende kystområder. Regionale planer koordineres av vannregionmyndighetene (utvalgte fylkeskommuner) i Norge, som oppsummerer den økologiske tilstanden, og hvilke tiltak som trengs skal oppdateres hvert sjette år. Kostnadseffektive miljøtiltak skal iverksettes for å sikre gode habitatforhold, og oppnå godt vannmiljø.

De fleste land har en stor andel vannforekomster som trenger miljøforbedrende tiltak for å nå miljømålene. Dette innebærer at endret forvaltningspraksis trengs på flere områder, og således også bidrar til at man når flere av FNs bærekraftsmål (bærekraftig vannforvaltning, liv under vann, bedre naturmangfold).

Utfordringer også i Norge

Figuren viser de ti største påvirkningene på overflatevann i Norge (2016), som grunnlag for å målrette miljøforbedrende tiltak.

Norge og øvrige land som gjennomfører direktivet, er forpliktet til å rapportere både planer og data om alle sine vannforekomster til EU-systemet ved jevne mellomrom. De mest vesentlige påvirkningene i norske vannforekomster kommer fra fysiske inngrep fra vannkraft, sur nedbør, landbruk og spredt avløp.

Vanndirektivet forutsetter samarbeid på tvers av sektorer, og at myndigheter legger til rette for medvirkning også fra frivillige organisasjoner. Departementene i Norge gir nasjonale føringer til vannregionene om prioriteringer og avveiinger mellom ulike sektorinteresser. Riksrevisjonen fant i 2016 at departementene ikke hadde lagt godt nok til rette for det regionale arbeidet, og at gjennomføringen av tiltak og restaurering av vannmiljøet vårt var kommet for kort.

Felles gjennomføringsstrategi – CIS

Selve direktivteksten med tekniske vedlegg fra 2000 er detaljert og omfattende. En serie med veiledere er utarbeidet av tematiske arbeidsgrupper i EU, der norske representanter medvirker som del av den felles europeiske strategien for gjennomføring (Common Implementation Strategy – CIS). Til sammen skal CIS-veilederne sikre en mest mulig felles forståelse og praktisering av prinsippene for bærekraftig bruk og påvirkning som følger med EUs vanndirektiv og tilgrensende direktiv.

Landene som gjennomfører direktivet må sammen sikre felles forståelse og harmonisere metoder og miljømål. Alle land som har sammenlignbare vanntyper, må samarbeide om «interkalibrering» av metoder for klassifisering av økologiske effekter av påvirkninger. Dette gjøres for å sikre sammenlignbar praksis over landegrensene i Europa.

Historikk

Direktivet ble vedtatt av Europaparlamentet i 2000, etter lengre tids forhandlinger, som en overbygning for flere tematisk relaterte direktiver om drikkevann, forurensing og naturmangfold. Forvaltningsprinsippene bygger videre på det internasjonale samarbeidet om de største elvene i Europa som Donau og Rhinen, der det allerede har eksistert vassdragskommisjoner i flere tiår for å sikre og bedre vannmiljøet. I Rhinen-kommisjonen er det blant annet et ambisiøst mål om å re-etablere vandring av atlantisk laks tilbake til Sveits.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg