geokjemiske kart

Geokjemiske kart som viser fordelingen av bly (Pb) i flomsedimenter fra prøver innsamlet i Norge og resten av Europa.

Geokjemiske kart er kart som presenterer den arealmessige variasjonen av spesifikke grunnstoffer på jordoverflaten. De utarbeides på grunnlag av et tilstrekkelig antall kjemiske analyser, som avhenger av hovedmålet med den geokjemiske kartleggingen. Tradisjonelt var geokjemiske kart basert på analyser av et spekter av grunnstoffer i bergarter, jord, flomsedimenter, grunnvann, bekke- eller innsjøsedimenter. I nyere tid har (øko)geokjemiske kartlegging også omfattet prøvetaking av overflatevann (innsjø, elver, nedbør) vegetasjon (moser, planterøtter), når hensikten har vært å kartlegge geokjemiske bakgrunnsverdier kontra forurensing.

Faktaboks

også kjent som:

geokjemisk kartlegging, geokjemisk prospektering, geokjemiske atlas

Geokjemisk kartlegging

Et større geokjemisk kartleggingsarbeid ble gjennomført for Finland, Norge og Sverige nord for 66° i 1980–1986 (Nordkalott-prosjektet). På 1990-tallet ble dette utvidet til å omfatte økogeokjemisk kartlegging av hele den sentrale Barentsregionen, inn i urørte områder på Kola-halvøya. Kartleggingen synliggjorde spredning av luftbåren nikkelforurensning fra Russland, men også den geokjemiske fordelingen av mer enn 40 grunnstoffer. Kartleggingene omfattet noen av de mest forurensede, og samtidig noen av Europas mest uberørte områder. Mineralutvinning i områder er anlagt her, med flere store gruver, nettopp fordi det er naturlig forhøyede nivåer (anomalier) av grunnstoffer som nikkel, kobber og mange andre tung- og edelmetaller i berggrunnen her.

Anvendelse

Geokjemiske kart har betydning ved ressursleting (prospektering), forurensningsstudier (overvåke miljøgifter), miljøvern, helseforskning (geomedisin), landbruk og arealforvaltning (urban geologi). Ved å analysere topp- og bunnskiktet av dype sedimenter, så kan fordelingen av grunnstoffer før og etter menneskelig aktivitet kartlegges. Geokjemiske kart framstilles på ulike skalaer, avhengig av formålet. Interpolasjon brukes for å framstille heldekkende geokjemiske kart. Slike geokjemiske kart viser hvordan den naturlige bakgrunnsverdien av grunnstoffene varierer.

Skillet mellom geokjemiske kartlegging, miljøovervåking eller annen miljøkjemisk kartlegging kan være diffust. Alle disse typene av kartlegging kan inkludere innsamling og analyser (med bruk av ICP) av mange grunnstoffer i de samme medium, som innsjøvann (drikkevann), sedimenter og bioindikatorer (eksempelvis innholdet av tungmetaller i elvemoser eller etasjehusmoser).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Bølviken, B. med flere (1986). Nordkalott Project: Geochemical Atlas of Northern Fennoscandia
  • Nilsen, R og Reimann, C. (1996). Geokjemisk atlas over bekkesedimenter i Sør-Norge. NGU rapport 96:137
  • Reimann, C. med flere (1998). Environmental Geochemical Atlas of the Central Barents region. NGU, Geological Survey of Norway, 745 sider.
  • Ottesen, R. T. med flere (2000). Geokjemisk atlas for Norge – del 1: Kjemisk sammensetning av flomsedimenter. NGU og NVE

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg