naturforvaltning

Miljøtiltak: Kalking av innsjø på Sørlandet, et tiltak for å motvirke sur nedbør som må gjentas med jevne mellomrom.
Båtkalking på Sørlandet
Lisens: CC BY SA 3.0
Friluftsliv: Skøytetur på islagte innsjøer har blitt en type friluftsliv som har fått økt popularitet mange steder.
Skøytetur på den islagt innsjøen Benna
Lisens: CC BY SA 3.0

Naturforvaltning er et saksfelt og et fagområde som omfatter bærekraftig bruk av naturmangfold, friluftsliv, natur- og miljøvern sammen med målrettede miljøtiltak. Eksempler på slike miljøtiltak kan være kalking av vassdrag mot sur nedbør, vern av naturområder, avlsstasjoner for truede arter eller avbøtende tiltak ved arealinngrep.

Fagområdet naturforvaltning spenner over et bredt saksfelt, og forener flere naturfaglige disipliner som biologi, økologi, fornybare ressurser og restaurering med samfunnsvitenskapelige som jus, ressursøkonomi og arealplanlegging. En person som har grad fra universitet eller høyskole innen fagfeltet naturforvaltning, kalles en naturforvalter eller naturforvaltningskandidat. Naturforvaltere jobber gjerne i statlig, regional eller kommunal sektor, med saksbehandling, miljørådgiving eller utmarksforvaltning, men også i ideelle organisasjoner, konsulentbransjen eller forskning og undervisning om å løse miljøutfordringer og bidra til en bærekraftig samfunnsutvikling.

Ordet naturforvaltning brukes også mer generelt om saksfeltet, hvor det arbeider mange med annen fagbakgrunn enn studietilbudene i naturforvaltning. Eksempler kan være jurister, geografer og biologer.

Historikk og utdanning

Fiske- og viltstell var en sentral del av utdanningen til naturforvaltere. Elg er en viltbestand som det høstes mye av i Norge.
Elg i bymarka, Trondheim
Lisens: CC BY SA 3.0

De første naturforvaltningskandidatene i Norge ble utdannet ved Norges Landbrukshøgskole på Ås (nåværende NMBU), tradisjonelt med fordypning i naturvern og fiske- og viltstell. Naturforvaltning undervises fortsatt på fakultet for miljøvitenskap og naturforvaltning ved NMBU, men også ved mange andre høyere utdanninger, eksempelvis ved Universitetet i Sørøst-Norge (Bø), Nord Universitet (Steinkjer) eller NTNU (Trondheim). Fagfelter er også mangesidig, som gjør at de ulike lærestedene derfor har litt varierende fagkombinasjoner, og hvilke naturressurser det gis spesialisering innen (fra fornybar energi, vassdragsforvaltning til naturbasert reiseliv og utmarksforvaltning).

Fagfeltet har utviklet seg som følge av den økende fokus og politiske striden som oppsto rundt natur- og miljøvernspørsmål fra 1970-tallet, med opprettelse av Miljøverndepartementet i 1972, Alta-saken fra 1968 og flere folkeaksjoner særlig mot vassdragsutbygginger. Hovedfokus i starten var mest innen klassisk naturvern, og bruk av utmark (fiske- og viltstell). Fagfeltet har i tråd med den internasjonale utviklingen gått mer mot økosystemtilnærming i forvaltning av arter, naturtyper og samt bidrag til å løse klimakrisen.

Det har vært en betydelig økning i norsk offentlig miljøforvaltning (altså flere ansatte i stat og kommuner som arbeider med natur- og miljøspørsmål) og omfanget i utredninger av miljøhensyn i utbyggingssaker og skjerpet miljøvernlovgivning. MIK-reformen (Miljøvern i Kommunene) på 1990-tallet sammen med nyopprettede stillinger i miljøvernavdelinger ved de statlige fylkesmannsembetene var med på å øke etterspørselen etter kandidater med utdanning innen natur- og miljøforvaltning. Flere offentlige utredninger, verneplaner, stortingsmeldinger og rikspolitiske retningslinjer omkring norsk naturforvaltning og disponering av naturresurser har aktualisere fagfeltet.

Aktuelle naturforvaltningsaker

Overvåking og kartlegging

For å iverksette forvaltningstiltak er det avgjørende å ha tilstrekkelig kunnskap om økologisk tilstand, naturverdier og utviklingen av naturmangfoldet og alle vesentlige påvirkninger. For å få slik oppdatert kunnskap, overvåkes en rekke økosystemer, med langtidsserier for å kunne identifisere endringer over tid. Dette gjøres både som grunnlag for å igangsette miljøforbedrende tiltak eller for å evaluere igangsatte tiltak (restauering), og kunne fastsette om den økologiske tilstanden er god eller dårlig. Eksempler på dette er årlige el-fiskeundersøkelser etter ungfisk av ørret og laks i elver, gjerne sammen med vannkjemi-prøver.

Ved å sammenstille ulike data og gjøre nye kartlegginger av naturtyper, gjøres det nå et arbeid med å oppdatere økologiske grunnkart for Norge. Dette gjøres blant annet for å vite hvilke naturtyper som er på tilbakegang, og som det dermed må tas ekstra vare på mot nye inngrep. Artsdatabanken oppdaterer også en egen rødliste for naturtyper i Norge, der utviklingstrender for disse evalueres av fageksperter.

Miljøhensyn og arealbruk

Tap av villmarkspreget inngrepsfri natur i Norge siden 1900 som følge av arealbruksendringer.
Miljødirektoratet.
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Arealbruksendringer er den desidert største årsaken til tap av naturmangfold, så vel i Norge som internasjonalt for de fleste økosystemer. I Norge har særlig utbygging av energianlegg (vann- og vindkraft), veibygging sammen med andre arealinngrep ført til oppdeling av leveområder (habitatfragmentering) eller habitatødeleggelse/– forringelse. Gjennom konsekvensutredninger og konsesjonsbehandling forut før arealinngrep avveies ulike samfunnshensyn, der lokale tilpasninger og avbøtende tiltak kan pålegges for å ivareta det mest verdifulle naturmangfoldet best mulig. Mye arealbruksendringer avgjøres lokalt, slik at kompetanse og god veiledning om naturforvaltning er viktig også i kommunene.

Restaurering og skjøtsel

Laksesperre, bygget på lakseførende strekning i elva Driva, som ledd i bekjempelse av lakseparasitten Gyrodactylus salaris. Sperra røktes jevnlig og er etablert for å redusere strekningen som må behandles, for å fjerne parasitten i denne delen av Norge. Andre fiskearter enn laks slippes forbi sperra, som skal fjernes når lakseparasitten er utryddet i vassdraget.
Laksesperre i Driva, Møre og Romsdal
Lisens: CC BY SA 3.0

Økologisk restaurering for å gjenopprette viktige økologiske prosesser, forutsetter også god forståelse av ulike fagområder innen naturforvaltning. Å fjerne dammer eller gjenopprette vandringsveier for arter langs vassdragene våre med fisketrapper er eksempler på restaureringstiltak som kan ha god effekt. Enkelte andre naturtyper kan trenge skjøtselstiltak av typen slått for å opprettholde artsmangfoldet, eller å bekjempe invaderende arter som truer stedegne arter.

Bruk og vern av naturens goder

Å legge til rette for og regulere naturbruk som jakt, fiske og friluftsliv er sentrale oppgaver innen naturforvaltning. Friluftsloven gir allmennheten rett til fri ferdsel og opphold i utmark og mulighet til å høste bær, sopp og ved til turbruk, gjennom allemannsretten. Retten gir imidlertid ingen garanti for å omdisponere til andre formål. Norske myndigheter sikrer et utvalg friluftsområder gjennom kjøp eller andre avtaler.

For å ta vare på et representativt utvalg av norsk natur, og bidra til å redusere tapet av arter er også en rekke området vernet som landskapsvernområder, nasjonalparker eller naturreservater. Mange av disse er også tilrettelagt for utøvelse av klassisk friluftsliv, selv om det kan være ferdselsrestriksjoner i enkelte sårbare tider av året. Naturvern og forvaltning av våre store rovdyr er blant de mest kontroversielle sakene som ofte får stor oppmerksomhet.

Internasjonalt miljøsamarbeid

Internasjonale avtaler og direktivet som blant annet konvensjonen om biologisk mangfold og EUs vanndirektiv er viktige premissgivere for naturforvaltning både i Norge og internasjonalt. Etter sammenlignbare prinsipper som følger i EU, skal nå fagsystemer for å klassifisere de økologiske forholdene for all norsk natur legges til grunn for samfunnsutviklingen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg