naturforvaltning

For å setja i verk forvaltningstiltak er det avgjerande å ha god kunnskap om økologisk tilstand, naturverdiar, utviklinga av naturmangfaldet og alle vesentlege påverknader, og ikkje minst korleis naturen blir påverka av menneska. Kulturpåverknad kan vera både negativt og positivt for naturen. Overbeite kan redusera artsmangfald, medan moderat beitepress frå husdyr kan auka artsmangfaldet i mange naturtypar.

For å få slik oppdatert kunnskap blir ein rekkje økosystem overvakte med langtidsseriar for å kunna identifisera endringar over tid. Dette blir gjort både som grunnlag for å setja i gang miljøforbetrande tiltak, for å evaluera tiltak som er sette i gang (restaurering), og for å kunna fastsetja om den økologiske tilstanden er god eller dårleg. Døme på dette er årlege el-fiskeundersøkingar etter ungfisk av aure og laks i elvar, gjerne saman med vasskjemi-prøver. Eit anna døme er overvaking av artsmangfald i tradisjonelle enger. Kunnskap om fram- eller tilbakegang for prioriterte artar (som raudlisteartar og regionalt sjeldne artar) kan brukast til å justera beitepress og slått og slåttetid.

Ved å samanlikna ulike data og gjera nye kartleggingar av naturtypar blir det gjort eit arbeid med å oppdatera økologiske grunnkart for Noreg. Dette blir mellom anna gjort for å vita kva naturtypar som er i tilbakegang, og som dimed må takast ekstra vare på. Artsdatabanken oppdaterer også ei eiga raudliste for naturtypar i Noreg, der utviklingstrendar for desse blir evaluerte av fagekspertar.

Arealbruksendringar er den desidert største årsaka til tap av naturmangfald i dei fleste økosystem, i Noreg så vel som internasjonalt. I Noreg har særleg utbygging av energianlegg (vass- og vindkraft), vegbygging og andre arealinngrep ført til oppdeling av leveområde (habitatfragmentering) eller habitatøydelegging/-degradering. Gjennom konsekvensutgreiingar og konsesjonsbehandling forut for arealinngrep blir ulike samfunnsomsyn avvegne, og lokale tilpassingar og avbøtande tiltak kan påleggjast for å vareta det mest verdifulle naturmangfaldet best mogleg. Mange arealbruksendringar blir avgjorde lokalt – dimed er kompetanse og god rettleiing om naturforvaltning viktig også i kommunane.

Økologisk restaurering for å retta opp igjen viktige økologiske funksjonar og prosessar føreset også god forståing av ulike fagområde innan naturforvaltning. Å fjerna dammar eller retta opp igjen vandringsvegar for artar langs vassdraga våre med fisketrapper er døme på restaureringstiltak som kan ha god effekt. Enkelte andre naturtypar kan trenga skjøtselstiltak av typen slått for å halda oppe artsmangfaldet eller få bukt med invaderande artar som truar stadeigne artar.

Å leggja til rette for og regulera naturbruk som jakt, fiske og friluftsliv er sentrale oppgåver innan naturforvaltninga. Friluftslova gir allmenta rett til fri ferdsel og opphald i utmark og høve til å hausta bær, sopp og ved til turbruk, gjennom allemannsretten. Retten gir likevel ingen garanti mot at arealet kan bli omdisponert til andre formål. Norske styresmakter sikrar eit utval friluftsområde gjennom kjøp eller andre avtaler.

For å ta vare på eit representativt utval av norsk natur og bidra til å redusera tapet av artar er også ei rekkje område verna som landskapsvernområde, nasjonalparkar eller naturreservat. Mange av desse er også tilrettelagde for klassisk friluftsliv, sjølv om det kan vera ferdselsrestriksjonar delar av året. Naturvern og forvaltning av dei store rovdyra våre er blant dei mest kontroversielle sakene og får ofte stor merksemd.

Internasjonale avtalar og direktiv, som mellom anna konvensjonen om biologisk mangfald og EUs vassdirektiv, er viktige premissgivarar for naturforvaltning både i Noreg og internasjonalt. Etter samanliknbare prinsipp som følgjer i EU, skal fagsystem for å klassifisera dei økologiske forholda for all norsk natur leggjast til grunn for samfunnsutviklinga.