Lovgivning, rettsregler gitt ved vedtak av lovgivende forsamling eller av andre offentlige organer som har kompetanse til det. I Norge er Stortinget lovgivende organ, og formelle lover (se lov - jus) blir til på den måten som er bestemt i Grunnloven §§ 49, 75 a og 76–79, samt § 121 om grunnlovsendringer. Forslag til lov kommer som regel fra regjeringen ved et departement, jf. forarbeid.

Formelle lover måtte tidligere først vedtas av Odelstinget og deretter av Lagtinget. Hvis tingene var uenige, ble lovsaken avgjort av Stortinget i plenum. Denne ordningen ble avskaffet da Odelstinget og Lagtinget opphørte med virkning fra 1. oktober 2009. Nå behandles lovforslag i Stortinget i plenum, hvor forslaget må vedtas to ganger for at loven skal bli en realitet. Se Grunnloven §§ 76 flg.

Regjeringen har en begrenset lovgivningsmyndighet ved at den kan gi provisoriske anordninger når Stortinget ikke er samlet, jf. Grunnloven § 17. Den volummessig største delen av våre skrevne rettsregler er imidlertid gitt av Regjeringen, departementene eller andre forvaltningslover som forskrifter. Disse må ha hjemmel i lov hvis de skal kunne pålegge borgerne plikter eller byrder. Vi snakker da gjerne om delegert lovgivning.

Den liberale rettsstat bygger på prinsippet om lovgivning som grunnlag og ramme for statens myndighetsutøving. I et moderne samfunn er lovgivning også et helt nødvendig virkemiddel for å organisere samfunnslivet, selv om også domstolsskapt rett er et sentralt element i enkelte land, i første rekke innen den anglo-amerikanske rettstradisjon.

Å utforme lover er en av de sentrale politiske prosesser. Lovgivningsprosessen er for så vidt selv regulert (som nevnt ovenfor), men det betyr ikke at reglene viser hvordan innflytelsen over lovgivningen er fordelt. I statsvitenskapen er man derfor opptatt av å prøve å kartlegge den faktiske fordeling av innflytelse over lovutformingen. Man er da opptatt av hele prosessen, fra det første initiativ til det endelige lovvedtak og ofte også videre til iverksettelsen av en lov. Det siste er viktig fordi de formelle lover ofte må utfylles gjennom forskrifter og detaljerte regelverk, og ofte er forbundet med en viss skjønnsutøvelse.

I Norge viser det seg at initiativet i lovsaker oftest kommer fra forvaltningsorganer, særlig departementene, men også at interesseorganisasjoner spiller en viktig rolle. Stortingsorganer og stortingsrepresentanter kan ta lovinitiativ, men gjør det sjelden. Et initiativ følges i regelen opp enten ved at det nedsettes en utredningskomité, eller ved at et departement selv behandler saken. En eventuell komitéinnstilling vil som regel bli sendt til uttalelse til såkalte berørte parter (interesseorganisasjoner og forvaltningsorganer) før det utarbeides en stortingsmelding eller en lovproposisjon. Blir en melding fremlagt, utarbeides det en proposisjon i ettertid. Selv om lovforslag vedtas i Stortinget i plenum, skjer den egentlige saksbehandling i Stortinget i komiteene, ofte i samarbeid med partigruppene. Det er svært sjelden Stortinget foretar betydelige forandringer i lovforslag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.