Kalking er å tilsette kalk i ulike former til vannet i innsjøer og elver, for på den måten å nøytralisere syrer i vannet og unngå at aluminium skal forekomme i giftige former.
Kalking har fått stor betydning på grunn av forsuring av vassdrag i Sør- og Vest-Norge (se sur nedbør).
I Norge har de fleste ferskvannslokaliteter en vannkvalitet som gjør det følsomme for tilførsel av sur nedbør. Vannet har generelt lav bufferevne. Tilførsel av sur nedbør til nedslagsfeltet fører derfor til en forsuring av vannet i bekker, elver og innsjøer.
Det er sjelden syren i seg selv forårsaker dødelighet hos fisk og andre organismer i ferskvann; kun ved pH-verdier under 5,0 vil det inntre dødelighet på grunn av syren (det vil si høy konsentrasjon av hydrogenioner, H+). De aller fleste sure vassdrag her i landet har pH-verdier mellom 5 og 6. Men også ved disse pH-verdiene kan organismene oppleve økt stress, avhengig av vannkvaliteten ellers.
Den viktigste årsaken til at fisk dør i sure vann er forekomsten av ustabile kjemiske former av aluminium (Al). Konsentrasjonen av aluminium i vann øker som en følge av utlekking fra nedslagsfeltet. Dette skyldes ionebyttereaksjoner som skjer som følge av tilførsel av sur nedbør. Dødelighet hos fisk kan inntreffe ved forholdsvis høye pH-verdier dersom ustabile aluminiumsformer forekommer i høye konsentrasjoner. Ulike fiskearter har ulik toleranse både for aluminium og syre; laks er den første som forsvinner ved forsuring (den synes å være spesielt følsom for aluminium). Følsomheten vil også variere avhengig av variasjon i temperatur, samt i vannkvaliteten generelt.
Målet med kalkingen er formulert slik: Kalkingen skal sikre eller gjenskape minimum "god økologisk tilstand" slik det er beskrevet i vannforskriften (Forskrift om rammer for vannforvaltningen) samt sikre god tilgang til fritidsfiske i forsuringsrammede områder.
Tilsetting av kalk hever pH-verdien ofte godt over 6,0, noe som også fører til at aluminium mister sin giftighet. Kalkingen bidrar dermed til å bevare det biologiske mangfoldet i norske ferskvann, og samtidig sikrer det et fisketilbud til grunneier og sportsfiskere. Det er angitt av 12 bestander av laks er sikret gjennom kalkingsvirksomheten, mens minst 2500 bestander av innlandsfisk er reddet. Det er stort sett ørret som har vært fokus når det gjelder innlandsfisk.
Kalking kan ha noen uønskede bieffekter. En effekt er at de gjenoppbygde bestandene av innlandsfisk kan bli så store at det blir lite mat igjen til hver enkelt fisk. Dette betyr at fisken blir småvokst og lite attraktiv. Dette er trolig naturtilstanden i mange vann. Kalkingsaktiviteten kan også føre til lokal opphopning av kalk som ikke løser seg opp; dette kan føre til tilslamming av sediment, negative effekter for vannvegetasjon og bunndyr samt at det er visuelt uønsket. God planlegging og gjennomføring av prosjektene reduserer forekomsten av slike uønskede effekter.
Kalking av vassdrag i høyfjellet. Fra Hardangervidda. Slik småskalakalking var mer vanlig tidligere. I dag brukes heller faste doseringsanlegg, båt eller helikopter.
Det brukes nå helst kalsiumkarbonat i finmalt form (kalksteinsmjøl) eller oppløst i dispergeringsmiddel (kalkslurry). Kalksteinsmjøl spres enten manuelt (små doser), ved bruk av spesiallagde spredebåter eller med helikopter. I kalkingens tidlige fase ble ofte grovere kalktyper brukt, som for eksempel skjellsand og kalkstein malt i ulike mer grove former.
Kalking av rennende vann skjer ved bruk av enkle kalkbrønner fylt med skjellsand, eller ved mer avanserte doseringsanlegg som doserer kalksteinsmjøl eller kalkslurry. I små bekker kan skjellsand legges ut direkte i bekken. Dersom det er store mengder kalk som skal tilføres doseres kalken kontinuerlig ut i elva gjennom ulike typer doseringsanlegg. Doseringen styrt etter for eksempel vannføringen i elva eller av pH i elvevannet. Slike doseringesanlegg krever kontinuerlig tilsyn og kontroll.
Audna i Vest-Agder var det første større kalkdoseringsanlegg i Norge. Etter at kalkingen startet er laksen tilbake i elva.
I innsjøer ble kalken i starten tilført manuelt. I mindre innsjøer ble kalken spredd på isen, eller spredd ut ved hjelp av håndkraft og små båter. Nå spres kalken ut ved hjelp av spesialbygde båter med spredeutstyr eller ved hjelp av helikopter. Spredning av kalk i innsjøer bør oftest skje når vannet i innsjøen sirkulerer; det vil si om høsten eller om våren. Målet er at kalken skal løses opp og spres i hele vannmassen.
Stortinget bevilger årlig midler direkte til kalking av vann og vassdrag. Midlene administreres av Miljødirektoratet og fylkesmennene. De siste 10 årene (2018) er det bevilget omkring 90 millioner kroner årlig til kalking eller utredningsarbeid om kalking og forsuring.
Kalking av vassdrag i organisert sammenheng startet i 1983. Før det hadde enkelte lokale interessenter kalket innsjøer og bekker på eget initiativ og i liten skala. Kalkingsbudsjettene som Stortinget bevilget var i starten ganske små, og det var først i 1989 at de passert 20 millioner kroner pr år. Den største veksten i budsjettet var i perioden 1994-1996, og siden den gang har budsjettet variert mellom 80 og 120 millioner kroner årlig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.