Forurensninger kjenner ingen landegrenser, og problemene må i stadig større grad løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette kan bestå i alt fra utveksling av data og informasjon, harmonisering av tiltak, til gjensidig forpliktende konvensjoner. Nasjonalstatenes felles ansvar for å bevare og å forbedre det menneskelige miljø kom først klart til uttrykk på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Etter 1972-konferansen fikk det internasjonale samarbeidet om forurensninger et betydelig omfang, men det var først etter at rapporten fra FN-utvalget Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) ble lagt frem i 1987, at det internasjonale miljøsamarbeidet for alvor kom i gang. En rekke store konferanser er siden arrangert, bl.a. FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED-konferansen) i Rio de Janeiro, Brasil 1992 og den store oppfølgingskonferansen etter ti år, i Johannesburg, Sør-Afrika 2002 (Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling, WSSD).

Økt internasjonalt samarbeid har resultert i en rekke avtaler, konvensjoner og deklarasjoner, både globale og regionale. Oslo-, London- og Pariskonvensjonene inneholder bestemmelser mot forurensning av havet (hhv. 1972, 1972, 1974). Montrealprotokollen (1987) inneholdt bestemmelser om reduksjon av utslipp av KFK-gasser, senere skjerpet ved London-tillegget 1990 og København-tillegget 1992. Basel-konvensjonen fra 1989 regulerer transport av miljøfarlig avfall med sikte på å hindre dumping av avfall i land med dårlig miljølovgivning (dvs. utviklingsland). Langtransportkonvensjonens SO2 og NOx-protokoller inneholder bestemmelser om reduksjon i utslipp av svoveldioksid (SO2) (Helsinki-protokollen 1985) og nitrogenoksider (NOx) (Sofia-protokollen 1988). Nordsjødeklarasjonen omhandler reduksjon av næringssalter i utsatte deler av Nordsjøen (1987 og 1990).

FNs klimakonvensjon (1992) er en avtale om reduksjon av klimagasser. Den ble utdypet ved Kyoto-protokollen 1997 og senere ved en rekke tilleggsavtaler. Først i 2004 ble klimakonvensjonen ratifisert. Klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015 vedtok en rettslig bindende avtale. Paris-avtalen slår fast at den globale oppvarmingen bør holdes godt under 2 grader og helst begrenses til 1,5 grader i forhold til 1990-nivået, men inneholder ingen konkrete krav til reduksjon i utslipp av klimagasser.

Flere av de internasjonale konvensjonene har møtt kritikk for å ha vært for vage og uforpliktende. Gjennomføringen av bestemmelsene i Helsinki-protokollen fra 1985 er av mange blitt omtalt som den mest effektive av de internasjonale miljøavtalene.

Natur- og miljøvern

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.