internasjonalt miljøsamarbeid

Internasjonalt miljøsamarbeid er arbeid med natur- og miljøvern som omfatter flere stater. Dette kan bestå i alt fra utveksling av data og informasjon, via harmonisering (samordning) av tiltak, til gjensidig forpliktende konvensjoner eller direktiver.

Historikk

Forurensning og andre miljøproblemer som tap av biologisk mangfold går ofte på tvers av landegrenser, og problemene må i stadig større grad løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Nasjonalstatenes felles ansvar for å bevare og å forbedre det menneskelige miljø kom først klart til uttrykk på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Etter 1972-konferansen fikk det internasjonale samarbeidet om forurensninger et betydelig omfang, men det var først etter at rapporten fra FN-utvalget Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) ble lagt frem i 1987, at det internasjonale miljøsamarbeidet for alvor kom i gang.

En rekke store konferanser er siden arrangert, blant annet FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED-konferansen) i Rio de Janeiro, Brasil i 1992 og den store oppfølgingskonferansen etter ti år, i Johannesburg, Sør-Afrika i 2002 (Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling, WSSD). Det ble også holdt et oppfølgingsmøte i Rio, Brasil i 2012 (Rio+20)

Avtaler

Økt internasjonalt samarbeid har resultert i en rekke avtaler, konvensjoner og deklarasjoner, både globale og regionale. London-konvensjonen fra 1972 inneholder for eksempel bestemmelser mot forurensning av havet. Oslo- og Paris-konvensjonene (henholdsvis 1972 og 1974) inneholdt regionale bestemmelser for Nord-Atlanteren som senere ble samordnet i OSPAR-konvensjonen.

Montrealprotokollen (1987) inneholdt bestemmelser om reduksjon av utslipp av KFK-gasser som skadet ozonlaget, senere skjerpet ved London-tillegget i 1990 og København-tillegget i 1992.

Basel-konvensjonen fra 1989 regulerer transport av miljøfarlig avfall med sikte på å hindre dumping av avfall i land med dårlig miljølovgivning (det vil si utviklingsland). Langtransportkonvensjonens SO2 og NO x-protokoller inneholder bestemmelser om reduksjon i utslipp av svoveldioksid (SO2) (Helsinki-protokollen 1985) og nitrogenoksider (NOx) (Sofia-protokollen 1988). Nordsjødeklarasjonen omhandler reduksjon av næringssalter i utsatte deler av Nordsjøen (1987 og 1990).

FNs klimakonvensjon (1992) er en avtale om reduksjon av klimagasser. Den ble utdypet ved Kyoto-protokollen i 1997 og senere ved en rekke tilleggsavtaler. Først i 2004 ble klimakonvensjonen ratifisert. Klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015 vedtok en rettslig bindende avtale. Paris-avtalen slår fast at den globale oppvarmingen bør holdes godt under 2 grader og helst begrenses til 1,5 grader i forhold til 1990-nivået, men inneholder ingen konkrete krav til reduksjon i utslipp av klimagasser.

Konvensjonen om biologisk mangfold (1992) er en avtale om å sikre vern av naturarven og en bærekraftig utnyttelse av natur.

Flere av de internasjonale konvensjonene har møtt kritikk for å ha vært for vage, uforpliktende eller at det har fått lite konsekvenser for land som ikke innfrir de målsettingene som er satt. Gjennomføringen av bestemmelsene i Helsinki-protokollen fra 1985 er av mange blitt omtalt som den mest effektive og vellykkede av de internasjonale miljøavtalene. Den har blant annet medvirket til at sur nedbør i Norge har avtatt.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg