Forurensninger kjenner ingen landegrenser, og problemene må i stadig større grad løses gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Dette kan bestå i alt fra utveksling av data og informasjon, harmonisering av tiltak, til gjensidig forpliktende konvensjoner. Nasjonalstatenes felles ansvar for å bevare og å forbedre det menneskelige miljø kom først klart til uttrykk på FNs miljøvernkonferanse i Stockholm i 1972. Etter 1972-konferansen fikk det internasjonale samarbeidet om forurensninger et betydelig omfang, men det var først etter at rapporten fra FN-utvalget Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (Brundtlandkommisjonen) ble lagt frem i 1987, at det internasjonale miljøsamarbeidet for alvor kom i gang. En rekke store konferanser er siden arrangert, bl.a. FNs konferanse om miljø og utvikling (UNCED-konferansen) i Rio de Janeiro, Brasil 1992 og den store oppfølgingskonferansen etter ti år, i Johannesburg, Sør-Afrika 2002 (Verdenstoppmøtet om bærekraftig utvikling, WSSD).

Økt internasjonalt samarbeid har resultert i en rekke avtaler, konvensjoner og deklarasjoner, både globale og regionale. Oslo-, London- og Pariskonvensjonene inneholder bestemmelser mot forurensning av havet (hhv. 1972, 1972, 1974). Montrealprotokollen (1987) inneholdt bestemmelser om reduksjon av utslipp av KFK-gasser, senere skjerpet ved London-tillegget 1990 og København-tillegget 1992. Basel-konvensjonen fra 1989 regulerer transport av miljøfarlig avfall med sikte på å hindre dumping av avfall i land med dårlig miljølovgivning (dvs. utviklingsland). Langtransportkonvensjonens SO2 og NOx-protokoller inneholder bestemmelser om reduksjon i utslipp av svoveldioksid (SO2) (Helsinki-protokollen 1985) og nitrogenoksider (NOx) (Sofia-protokollen 1988). Nordsjødeklarasjonen omhandler reduksjon av næringssalter i utsatte deler av Nordsjøen (1987 og 1990).

FNs klimakonvensjon (1992) er en avtale om reduksjon av klimagasser. Den ble utdypet ved Kyoto-protokollen 1997 og senere ved en rekke tilleggsavtaler. Først i 2004 ble klimakonvensjonen ratifisert. Klimatoppmøtet i Paris 12. desember 2015 vedtok en rettslig bindende avtale. Paris-avtalen slår fast at den globale oppvarmingen bør holdes godt under 2 grader og helst begrenses til 1,5 grader i forhold til 1990-nivået, men inneholder ingen konkrete krav til reduksjon i utslipp av klimagasser.

Flere av de internasjonale konvensjonene har møtt kritikk for å ha vært for vage og uforpliktende. Gjennomføringen av bestemmelsene i Helsinki-protokollen fra 1985 er av mange blitt omtalt som den mest effektive av de internasjonale miljøavtalene.

Natur- og miljøvern

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.