Skandinaviske arbeiderkongresser var den opprinnelige form for organisert samarbeid mellom den faglige og politiske arbeiderbevegelse i Danmark, Norge og Sverige. Den første skandinaviske arbeiderkongress ble holdt i 1883. Utover i 1880- og 1890-årene ble det holdt kongresser med 2–3 års mellomrom. Kongressene ble etter hvert mer og mer preget av fagorganisasjonen, og fikk stor betydning, først og fremst for dannelsen av faglige landsorganisasjoner i de tre land. På 1900-tallet ble kongressene holdt med lange og uregelmessige mellomrom.