Jens Arup Seip, født i Molde, norsk historiker, gift med A.-L. Seip. Cand.philol. 1931, universitetsstipendiat 1936, arkivar i Riksarkivet 1941, dr.philos. 1945 på avhandlingen Sættargjerden i Tunsberg og kirkens jurisdiksjon (1942). Dosent i historie 1946, professor i historie, særlig politisk idéhistorie, ved Universitetet i Oslo 1952–75. Konsulent ved Nobelinstituttet 1946–58.

Politisk historie, dvs. menneskelige handlinger i en maktsammenheng, var hans viktigste arbeidsfelt. Tidlig i sin karriere forsket han i norsk middelalderhistorie, etter annen verdenskrig konsentrerte han seg om norsk politisk historie på 1800- og 1900-tallet. Det å forstå mennesker i politikken har for Seip vært et spørsmål dels om maktens vilkår, dels om de enkeltes motiver for politisk handling. I sin politiske analyse har Seip formulert begrepet «vikarierende motiv». Hans glede ved å «avkle» den politiske taktiker får iblant en nyanse av umiddelbart moralsk engasjement. Som universitetslærer fikk Seip stor betydning for yngre historikere og samfunnsforskere, og en rekke av hans ofte spissformulerte karakteristikker er gått inn i den norske historiske fagsjargongen.

Seip utgav i tillegg til doktoravhandlingen Lagmann og lagting (1934), Et regime foran undergangen (1945, ny utg. 1965), Fra embedsmannsstat til ettpartistat (1963), Tanke og handling i norsk historie (1968), Ole Jacob Broch og hans samtid (1971), Utsikt over Norges historie (2 bd., 1974 og 1981), Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom 100 år (1980), Politisk ideologi: tre lærestykker (1988) samt en lang rekke artikler, bl.a. den banebrytende Problemer og metode i norsk middelalderforskning (Historisk tidsskrift, 1940).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.