Faglig-politisk samarbeid er det formaliserte samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Det har tradisjonelt vært tre grunnpilarer i samarbeidet:

  • Det kollektive medlemskapet
  • Lokale faglig-politiske utvalg
  • Den sentrale Samarbeidskomiteen mellom LO og DNA

Det kollektive medlemskapet innebar at LO-organiserte på en rekke arbeidsplasser samtidig var medlemmer av Arbeiderpartiet. I 1930-årene var om lag 25 % av alle fagorganiserte kollektive medlemmer, ved begynnelsen av 1960-årene var andelen sunket til 17 %. Ordningen ble etter hvert svært omstridt, både innen fagbevegelsen og blant motstanderne. Etter 1975 ble det kollektive medlemskapet sterkt redusert og forsvant etter hvert helt.

De faglig-politiske utvalg består av representanter for partiet og fagbevegelsen på kommune- og fylkesplan.

Den mektige Samarbeidskomiteen (samordningsutvalget) har eksistert siden LO ble stiftet, men har hatt ulike former. 

Etter 1927 ble Samarbeidskomiteen opprettet med de fire sentrale tillitsvalgte fra Arbeiderpartiet (leder, nestleder, sekretær og AUF-leder) og fire fra LO (deriblant leder og nestleder). Samarbeidskomiteen har i nyere tid hatt møte annenhver mandag, og ble i perioden 1945–65 av mange oppfattet som det egentlige maktorgan i Norge. Også senere har Samarbeidskomiteen hatt stor innflytelse, blant annet på hvem som har fått de ledende posisjoner i parti og regjering. Ledervervet går på rundgang mellom LOs leder og Arbeiderpartiets leder.

Arbeiderpartiet og det største LO-forbundet, Fagforbundet, har for øvrig en egen sentral samarbeidsavtale.

Også sammensetningen av Arbeiderpartiets sentralstyre gjenspeiler det nære faglig-politiske samarbeidet. Opprinnelig hadde LO to representanter i Arbeiderpartiets sentralstyre og Arbeiderpartiet to representanter i LOs sekretariat. I hele denne perioden har det vært tradisjon at LOs leder er medlem av partiets sentralstyre.

Det faglig-politiske samarbeidet har gjennom årene vært tett og til gjensidig nytte. Den indre uenigheten på topplanet har bare unntaksvis kommet offentligheten til kjennskap. Under Yngve Hågensens og Gerd-Liv Vallas lederperioder i LO ble det imidlertid behandlet konfliktfylte saker som ved flere anledninger satte samarbeidet på prøve. Det gjaldt blant annet i kampen mot den høye arbeidsledigheten tidlig på 1990-tallet, da Brundtland-regjeringen ble beskyldt for å være for passiv. Også uenigheten om innstramninger i sykelønnsordningen i 2006 satte det faglig-politiske samarbeidet sterkt på prøve.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.