Frederik Stang (1808–84). Pastell av Johan Gørbitz fra slutten av 1840-årene.

Aschehoug. Begrenset gjenbruk

Frederik Stang, født i Stokke, var en norsk jurist og politiker. Han fikk sin Cand.jur. i 1828. Året etter, i 1829, fikk han tittelen dosent. I perioden 1831–35 arbeidet Stang som lektor i lovkyndighet ved Universitetet i Oslo. Deretter drev han en omfattende advokatvirksomhet og ble kjent som en av sin tids fremste skrankeadvokater.

Stang ble i 1845 utnevnt til statsråd. Som leder av det nye Indredepartement (fra 1846) gjorde han en betydelig innsats for en friere næringslovgivning og opphjelp av industrien, jordbruket og kommunikasjonene. Sammen med A. M. Schweigaard regnes Frederik Stang for å være blant de fremste talsmenn for den økonomiske liberalisme. Sykdom tvang ham derimot til å gå ut av regjeringen i 1856.

Etter ministerkrisen i 1861 ble han på ny statsråd, denne gangen som sjef for Revisjonsdepartementet og formann i den norske regjering (førstestatsråd). Etter stattholderpostens opphevelse i 1873 ble han utnevnt til statsminister. Under den tilspissede politiske situasjon kom Stang til å fremstå som en konsekvent talsmann for kongens konstitusjonelle rettigheter, for eksempel ved sanksjonsnektelsene av vedtaket om statsrådenes adgang til Stortinget (statsrådssaken) og striden om Kongens veto i grunnlovssaker. I 1880 tok han avskjed som statsminister.

Frederik Stang var drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store innsats for landet.

  • Svare, Bjarne: Frederik Stang, 1939-50, 2 b., Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.