Hvem som har rett til å stemme ved stortingsvalg og i lokalvalg i Norge er regulert i valgloven. Siden Norges første grunnlov i 1814 har disse reglene endret seg, og en stadig større del av befolkningen har fått stemmerett.

I Norge fikk vi allmenn stemmerett for kvinner og menn i 1913. De første hemmelige valgene, der folk kunne stemme anonymt, var i 1885. Før dette er det vanskelig å karakterisere valgene som demokratiske, ut fra vår forståelse av demokrati i dag.

I Grunnloven fra 1814 het det at borgere som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst 5 år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn 5 år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett.

I dag gjelder stemmeretten ved stortingsvalg for alle norske statsborgere som vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret. De må også være, eller ha vært, folkeregisterført som bosatt i Norge, og stå innført i manntallet i en kommune.

Etter 1815 har endringene i stemmerettsreglene bestått i nedsettelse av aldersgrense, opphevelse av inntektskrav og begrensninger i stemmeretten for kvinner.

  • Fra 1814 til 1913 var aldergrensen for å delta i valg 25 år (til å begynne med fylt 25 år før valgdagen, seinere fylt 25 år i valgåret). I 1920 ble aldersgrensen satt ned til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og i 1978 til 18 år.
  • I 1821 ble det foretatt en endring i reglene som gjorde at rettighetsmenn i Finnmark fikk stemmerett. Nordmenn i fylket var fritatt for skatt, men måtte betale ”rettigheter” til det offentlige. 
  • Fra og med valget i 1885 fikk alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller 800 kroner i kjøpstedene stemmerett, under den forutsetningen at de ”ikke som Tyende tilhøre en Andens Husholdning” og de måtte ha bodd minst et år i valgkretsen. Fra og med valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn.
  • Fra og med valget i 1909 fikk kvinner, som hadde fylt 25 år og som betalte skatt av en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene eller levde i formuesfellesskap med en mann som betalte skatt, stemmerett. Kvinner som oppfylte disse betingelsene hadde hatt stemmerett ved kommunevalgene fra 1901. Fra og med Stortingsvalget i 1915 hadde kvinner over 25 år alminnelig stemmerett på lik linje med menn. Dette ble vedtatt i 1913.

Den historiske valgstatistikken for stortingsvalgene opererer med to kategorier, stemmerettskvalifiserte og stemmerettsberettigede. Personer som mente de hadde stemmerett måtte selv oppsøke manntallsfører i sitt distrikt for å bli stemmeberettiget.

For årene 1859 til 1882 var 7,43 prosent av befolkningen stemmerettskvalifiserte, for tidsrommet 1815 til 1882 var 5,21 prosent av befolkningen stemmeberettiget. Det var altså forholdsvis mange som oppfylte kravene til å kunne stemme, men som av forskjellige grunner ikke lot seg manntallsføre for dermed å bli stemmeberettiget. Valgdeltakelsen beregnes fra de manntallsførte stemmeberettigede.

I 1891 beregnet valgstatistikken at det var 197 865 stemmekvalifiserte i riket, mens antall stemmeberettigede var 139 690, det var nesten 60 000 som ikke hadde latt seg manntallsføre. I 1894, da valgdeltakelsen var over 90 prosent, var differansen mindre mellom de stemmerettskvalifiserte og de stemmeberettigede, 225 419 mot 184 124.

I 1870-åra ble det lagt fram flere forslag til utvidelse av stemmeretten. Grunnen til dette var at antall stemmeberettigede per 1 000 innbyggere gikk ned. Dette skyldtes at stemmeretten var knyttet til eiendom og næringer som var i tilbakegang, mens næringene som var i vekst ikke ga stemmerett. Den første grundige undersøkelsen av hvordan stemmerettsreglene virket ble foretatt av Jacob Neumann Mohn, sekretær i Det statistiske Centralbureau og lagt fram i 1877.

Antall stemmeberettigede på landsbygda var 77 per 1 000 innbyggere og varierte fra 148 i Finnmark, 124 i Lister og Mandal til 55 i Akershus og 56 i Nordre Trondheim. Det høye tallet for Finnmark skyldes rettighetsmennene. På herredsnivå lå Aker, nabokommunen til Kristiania lavest med 32 stemmeberettigede per 1 000 innbyggere. Av 1 000 stemmeberettigede på landsbygda var 939 selvstendig næringsdrivende, av disse var 850 jordbrukere, de øvrige var 17 private betjente, 15 arbeidere, 8 embetsmenn, 17 bestillingsmenn og fire uproduktive.

Antall stemmeberettigede i kjøpstedene var landet sett under ett 74 per 1 000 innbyggere. Jo større byene var desto lavere var antall stemmeberettigede per 1 000 innbyggere. I Kristiania, Bergen, Trondheim, Stavanger, Drammen og Kristiansand 59, i de ni nest største byene 74, og de minste byene 96 per 1 000 innbyggere.

Åsgårdstrand og Grimstad hadde flest stemmeberettigede med henholdsvis 142 og 140 per 1 000 innbyggere, mens byer med en stor arbeiderbefolkning som Halden hadde 56, Moss og Gjøvik 61 per 1 000 innbyggere. Av 1 000 stemmeberettigede i byene var 509 selvstendig næringsdrivende, 225 arbeidere (omfatter arbeidere ansatt i handel, sjømenn, håndverkere, fabrikkarbeidere og dagarbeidere) og 192 handelsmenn.

I enkelte mindre byer som Kongsberg, Horten og Egersund med mange arbeidere, var det flere stemmeberettigede, henholdsvis 568, 491 og 585 stemmeberettigede per 1 000 innbyggere.  

Så lenge stemmerett ble knyttet til eiendom, formue eller inntekt krevde praktiseringen av reglene mange opplysninger og et ganske stort apparat som ved de første valgene var temmelig mangelfullt. I utredningen gjorde da også Mohn oppmerksom på at reglene for beskatning av inntekt og fastsettelse av formue ikke ble praktisert på samme måte over alt, og at dette hadde konsekvenser for hvem som fikk stemmerett.

Utvidelsen av stemmeretten fra valget i 1885 til personer med en inntekt over et visst nivå førte ikke til at antallet stemmeberettigede steg fra mer enn 52 til 63 per 1 000 innbyggere. Før denne utvidelsen hadde mange skaffet seg stemmerett ved å kjøpe et lite stykke verdiløs jord, som regel myr.

Personer som skaffet seg stemmerett på denne måten ble derfor kalt myrmenn, og de sognet nesten alltid til partiet Venstre. I stemmerettsreglene fra 1814 het det at eiendom til matrikulert jord ga stemmerett, bestemmelsen inneholdt ingen angivelse av hvor stort jordstykket måtte være. Ved endringene av valgloven gjeldende fra og med valget i 1885 ble det satt en nedre grense, for å bli matrikulert måtte jordstykkene ha en verdi på minst 20 kroner. 

Tankegangen bak § 50 i Grunnloven var at den stemmeberettigede skulle være en fri og uavhengig og innsiktsfull person. Kombinasjonen av uavhengighet og fornuft mente man å finne hos ”embeds- eller eiendomsmænd”. For å eksemplifisere dette skriver historikeren Alf Kaartvedt at arbeidsfolk kunne være avhengig av sine arbeidsgivere, bondesønner av sine fedre, kårfolk av dem som drev gården, tjenere av sine herrer. Av samme grunn mistet en borger stemmeretten når han gikk fallitt, og fikk den ikke tilbake før kreditor hadde fått full betaling.

Kaartvedt gjør også oppmerksom på et annet element. Det var naturlig å begrense stemmeretten til dem som var solidarisert med riket og forfatningen gjennom eiendom, næringsvirksomhet og statstjeneste, og som var med på å betale stats- og kommuneutgiftene som skatteborgere.

I 1814 var det så å si utelukkende matrikkelen og fast eiendom som var skattefundament, det var derfor konsekvent å gi stemmerett til dem som satt på matrikulert jord eller med fast eiendom. Dette systemet ble svekket da land- og kjøpstadsskatten falt bort i 1836, og staten i enda høyere grad fikk sine inntekter gjennom tollintrader, altså gjennom indirekte skatter samtidig som kommunene begynte å skattlegge inntekt og formue, uten at dette førte til at de nye skatteyterne fikk stemmerett.

Kampen for stemmeretten var den viktigste enkeltsaken til kvinnebevegelsen som vokste fram i 1880-årene. I 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet. Målet for stemmerettsforkjemperne var fra starten av at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn.

I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret.

I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. I 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg, slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn.

I 1913 ble det vedtatt allmenn stemmerett ved stortingsvalg. Fra samme år hadde kvinner rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer. Det første Stortingsvalget etter innføringen av allmenn stemmerett var i 1915.

Les egen artikkel om Kampen for stemmerett for kvinner i Norge.

Retten til å stemme kunne ifølge Grunnloven fra 1814 tapes ved domfellelse for straffbar handling og ved å gå i en fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke. Valgstatistikken gir bare opplysninger om tap av stemmerett fra 1900 til og med valget i 1953.

Valget i 1900 var det første som ble gjennomført etter at valgloven fra da også suspenderte personer som mottok fattigunderstøttelse, ved konkurs eller ved erklæring om umyndiggjørelse. Før 1900 var antall stemmeberettigede som hadde tapt stemmeretten svært lavt, bare noen hundre. Av de 24 272 som ble suspendert ved valgene i 1903 var 22 745 på grunn av fattigdom.

Antallet suspenderte var høyere i byene enn på landsbygda. I Vardø og Bodø var over 10 prosent av de stemmeberettigede suspendert, i Kristiania og Gjøvik over 8 prosent. Det høyeste tallet er registrert i 1915, det første valget med allmenn stemmerett for kvinner. Da var nær 50 000 registrert med tapt stemmerett, over 30 000 av disse var kvinner.

Ved en endring av valgloven i 1916 ble det presisert at understøttelse ved sykdom, arbeidsledighet skulle føre til suspensjon av stemmeretten. Det samme skulle gjelde invalide, uføre eller gamle som fikk støtte. Reglene for suspensjon må likevel ha blitt praktisert annerledes ved valget i 1918, ettersom bare en tredjedel så mange ble suspendert, som i 1915. Fra valget i 1921 ble denne susepensjonsgrunnen fjernet fra valgloven. Ved valget i 1945 hadde vel 38 000 mistet stemmeretten etter grunnlovens opprinnelige bestemmelse.

Antall stemmeberettigede ved stortingsvalg, menn og kvinner i perioden 1815-2009. Kolonne 5 viser stemmeberettigede som andel av befolkningen.

Valgår Totalt Menn   Kvinner Stemmeberettigede per 1000  Valgdeltakelse i %
1815 59 282 59 282   65  
1817 60 488 60 488   65  
1820 62 026 62 026   64  
1823 62 469 62 469   62  
1826 62 899 62 899   59  
1829 61 598 61 598   56 45,3
1832 65 170 65 170   57 48
1835 66 561 66 561   56 52,2
1838 69 737 69 737   57 50
1841 69 692 69 692   56 50,1
1844 69 968 69 968   54 49,4
1847 71 853 71 853   53 49,1
1850 73 125 73 125   53 50,3
1853 73 422 73 422   51 45,4
1856 75 202 75 202   50 44,1
1859 78 034 78 034   50 47,6
1862 78 830 78 830   48 44,6
1865 80 088 80 088   48 41,8
1868 81 278 81 278   47 47,6
1870 81 329 81 329   47 45,1
1873 81 970 81 970   46 45,6
1876 84 253 84 253   46 43,1
1879 87 173 87 173   46 48,7
1882 99 501 99 501   52 72,5
1885 122 952 122 952   63 75,1
1888 128 368 128 368   65 70,4
1891 139 690 139 690   69 73,7
1894 184 124 184 124   90 90,2
1897 195 956 195 965   91 85,3
1900 426 593 426 593   191 55,9
1903 433 448 433 448   189 55,5
1906 446 705 446 705   193 64,8
1909 760 277 480 432 279 845 321 64,5
1912 809 582 500 971 308 611 341 65,9
1915 1 086 557 521 758 564 799 435 61,8
1918 1 186 602 557 444 629 158 460 60,5
1921 1 351 183 635 890 715 293 506 67,9
1924 1 412 441 663 096 749 345 518 69,9
1927 1 484 409 697 170 787 239 535 68,1
1930 1 550 077 729 546 820 531 552 77,6
1933 1 643 498 780 055 863 443 575 76,4
1936 1 741 905 832 828 909 077 600 84
1945 1 961 977 954 282 1 007 695 635 76,4
1949 2 159 065 1 046 685 1 112 380 668 82
1953 2 256 799 1 102 104 1 154 695 671 79,3
1957 2 298 376 1 125 896 1 172 480 658 78,3
1961 2 340 495 1 146 661 1 193 834 648 79,1
1965 2 406 866 1 179 405 1 227 461 646 85,4
1969 2 579 566 1 263 779 1 315 787 670 83,8
1973 2 686 676 1 315 999 1 370 677 678 80,2
1977 2 780 190 1 358 080 1 422 110 688 82,9
1981 3 003 093 1 466 108 1 536 985 733 82
1985 3 100 479 1 512 448 1 588 031 747 84
1989 3 190 311 1 556 416 1 633 895 755 83,2
1993 3 259 957 1 592 545 1 667 412 756 75,8
1997 3 311 190 1 622 935 1 668 255 754 78,3
2001 3 359 433     746 75,5
2005 3 421 741     743 77,4
2009 3 530 785     736 76,4

Kilde: Statistisk sentralbyrå

 År

     

Personer

1900 23 581
1903 24 272
1906 22 936
1909 19 570
1912 17 692
1915 47 692
1918 14 710
1921 1 493
1924 1 441
1927 1 478
1930 1 823
1933 2 210
1936 2 335
1945 38 031
1949 13 389
1953 3 116

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.