Stemmerettens historie i Norge

Fra stortingsvalget i 1909, muligens Drammen, Buskerud. Ved dette valget kunne kvinner fra borgerskapet og middelklassen avgi stemme for første gang. Foto: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum. Tilgjengelig som offentlig eiendom (public domain).

Stortingsvalget i 1909
Av /Norsk Folkemuseum.

Anna Rogstad på Stortinget 19. mars 1911. Rogstad var den første kvinnen som møtte på Stortinget. Fotograf: Anders Beer Wilse, eies av Nasjonalbiblioteket.

Anna Rogstad
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Utdeling av stemmesedler utenfor et valglokale i Oslo, antakelig ved stortingsvalg 12.10.1953. Foto: Dagbladet. Eier: Norsk folkemuseum. Tilgjengelig under CC BY 3.0.
.
Lisens: fri
De første hemmelige valgene, der folk kunne stemme anonymt, var i 1885. Valgurne brukt ved valg i Kragerø. Eier: Telemark museum, tilgjengelig under CC BY 3.0.
.
Lisens: fri

Hvem som har rett til å stemme ved stortingsvalg og i lokalvalg i Norge er regulert i valgloven. Siden Norges første grunnlov i 1814 har disse reglene endret seg, og en stadig større del av befolkningen har fått stemmerett.

De første hemmelige valgene, der folk kunne stemme anonymt, var i 1885. Før dette er det vanskelig å karakterisere valgene som demokratiske, ut fra vår forståelse av demokrati i dag.

I Grunnloven fra 1814 het det at borgere som skulle ha stemmerett måtte ha fylt 25 år innen valget ble holdt, måtte ha opphold i landet og ha bodd i Norge i minst fem år. De måtte enten være eller ha vært embetsmann, selveiende bonde eller ha eid eller bygslet matrikulert jord i mer enn fem år. Stemmeretten gjaldt også hvis du var kjøpstadsborger, eller eide fast eiendom i kjøpstad eller ladested til en verdi av minst 300 riksbankdaler. Det var kun menn som hadde stemmerett.

Allmenn stemmerett ble innført for menn ved kommunevalg i 1896 og ved stortingsvalg i 1898. Samtidig ble det innført regler om suspensjon av stemmerett for personer som mottok fattighjelp. Denne bestemmelsen ble opphevet i 1919. Kvinner fikk stemmerett på like vilkår som menn i 1913.

I dag gjelder stemmeretten ved stortingsvalg for alle norske statsborgere som vil ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret. De må også være, eller ha vært, folkeregisterført som bosatt i Norge, og stå innført i manntallet i en kommune.

Endringer i stemmerettsreglene

Etter 1815 har endringene i stemmerettsreglene bestått i nedsettelse av aldersgrense, opphevelse av inntektskrav og begrensninger i stemmeretten for kvinner.

  • Fra 1814 til 1913 var aldergrensen for å delta i valg 25 år (til å begynne med fylt 25 år før valgdagen, seinere fylt 25 år i valgåret). I 1920 ble aldersgrensen satt ned til 23 år, i 1946 til 21 år, i 1967 til 20 år og i 1978 til 18 år.
  • I 1821 ble det foretatt en endring i reglene som gjorde at rettighetsmenn i Finnmark fikk stemmerett. Nordmenn i fylket var fritatt for skatt, men måtte betale «rettigheter» til det offentlige.
  • Fra og med valget i 1885 fikk alle menn som betalte minst 500 kroner i skatt på landsbygda eller minst 800 kroner i kjøpstedene stemmerett, under forutsetningen av at de «ikke som Tyende tilhøre en Andens Husholdning» og de måtte ha bodd minst ett år i valgkretsen. I 1896 fikk menn allmenn stemmerett ved kommunevalg, og i 1898 ved stortingsvalg. Fra og med valget i 1900 var det allmenn stemmerett for menn.
  • Fra og med valget i 1909 fikk kvinner, som hadde fylt 25 år og som betalte skatt av en inntekt på minst 300 kroner på landet eller 400 kroner i byene eller levde i formuesfellesskap med en mann som betalte skatt, stemmerett. Kvinner som oppfylte disse betingelsene hadde hatt stemmerett ved kommunevalgene fra 1901. Fra og med Stortingsvalget i 1915 hadde kvinner over 25 år alminnelig stemmerett på lik linje med menn. Dette ble vedtatt i 1913.

Valgdeltakelse

Fra valgdagen i 1949. Personer fra ulike partier deler ut lister.
Av .

Den historiske valgstatistikken for stortingsvalgene opererer med to kategorier; stemmerettskvalifiserte og stemmerettsberettigede. Personer som mente de hadde stemmerett måtte selv oppsøke manntallsfører i sitt distrikt for å bli stemmeberettiget.

For årene 1859 til 1882 var 7,43 prosent av befolkningen stemmerettskvalifiserte, for tidsrommet 1815 til 1882 var 5,21 prosent av befolkningen stemmeberettiget. Det var altså forholdsvis mange som oppfylte kravene til å kunne stemme, men som av forskjellige grunner ikke lot seg manntallsføre for dermed å bli stemmeberettiget. Valgdeltakelsen beregnes fra de manntallsførte stemmeberettigede.

I 1891 beregnet valgstatistikken at det var 197 865 stemmekvalifiserte i riket, mens antall stemmeberettigede var 139 690, det var nesten 60 000 som ikke hadde latt seg manntallsføre. I 1894, da valgdeltakelsen var over 90 prosent, var differansen mindre mellom de stemmerettskvalifiserte og de stemmeberettigede, 225 419 mot 184 124.

I 1870-årene ble det lagt fram flere forslag til utvidelse av stemmeretten. Grunnen til dette var at antall stemmeberettigede per 1000 innbyggere gikk ned. Dette skyldtes at stemmeretten var knyttet til eiendom og næringer som var i tilbakegang, mens næringene som var i vekst ikke ga stemmerett. Den første grundige undersøkelsen av hvordan stemmerettsreglene virket ble foretatt av Jacob Neumann Mohn, sekretær i Det statistiske Centralbureau (senere SSB) og lagt fram i 1877.

Så lenge stemmerett ble knyttet til eiendom, formue eller inntekt krevde praktiseringen av reglene mange opplysninger og et ganske stort apparat som ved de første valgene var temmelig mangelfullt. I utredningen gjorde da også Mohn oppmerksom på at reglene for beskatning av inntekt og fastsettelse av formue ikke ble praktisert på samme måte over alt, og at dette hadde konsekvenser for hvem som fikk stemmerett.

Krav om jord og inntekt

Utvidelsen av stemmeretten fra valget i 1885 til personer med en inntekt over et visst nivå førte ikke til at antallet stemmeberettigede steg fra mer enn 52 til 63 per 1000 innbyggere. Før denne utvidelsen hadde mange skaffet seg stemmerett ved å kjøpe seg små utparsellerte jordstykker, og slike oppkjøpere ble hånfullt kalt «myrmenn».

Personer som skaffet seg stemmerett på denne måten soknet ofte til partiet Venstre. I stemmerettsreglene fra 1814 het det at eiendom til matrikulert jord ga stemmerett, bestemmelsen inneholdt ingen angivelse av hvor stort jordstykket måtte være. Ved endringene av valgloven gjeldende fra og med valget i 1885 ble det satt en nedre grense; for å bli matrikulert måtte jordstykkene ha en verdi på minst 20 kroner.

Tankegangen bak § 50 i Grunnloven var at den stemmeberettigede skulle være en fri og uavhengig og innsiktsfull person. Kombinasjonen av uavhengighet og fornuft mente man å finne hos «embeds- eller eiendomsmænd». For å eksemplifisere dette skriver historikeren Alf Kaartvedt at arbeidsfolk kunne være avhengig av sine arbeidsgivere, bondesønner av sine fedre, kårfolk av dem som drev gården, tjenere av sine herrer. Av samme grunn mistet en borger stemmeretten når han gikk fallitt, og fikk den ikke tilbake før kreditor hadde fått full betaling.

Kaartvedt gjør også oppmerksom på et annet element. Det var naturlig å begrense stemmeretten til dem som var solidarisert med riket og forfatningen gjennom eiendom, næringsvirksomhet og statstjeneste, og som var med på å betale stats- og kommuneutgiftene som skatteborgere.

I 1814 var det så å si utelukkende matrikkelen og fast eiendom som var skattefundament, det var derfor konsekvent å gi stemmerett til dem som satt på matrikulert jord eller med fast eiendom. Dette systemet ble svekket da land- og kjøpstadsskatten falt bort i 1836, og staten i enda høyere grad fikk sine inntekter gjennom tollintrader, altså gjennom indirekte skatter samtidig som kommunene begynte å skattlegge inntekt og formue, uten at dette førte til at de nye skatteyterne fikk stemmerett.

Allmenn stemmerett for menn og kvinner

Første kvinne legger stemmeseddelen i urnen ved kommunevalget i 1910.
Kommunevalg i 1910
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0
Kolorert foto fra kvinnenes første valg i Norge. Tre kvinner får utdelt hvite papirlapper - kanskje stemmesedler - av en mann i uniform. (Les om kvinnenes stemmerettskamp).
/DEXTRA Photo.
Lisens: CC BY 3.0

I 1896 fikk alle menn med skattbar inntekt stemmerett ved kommunevalg (skattbar inntekt på landet var 300 kroner, 400 kroner i byene), og i 1898 kom innføringen av allmenn stemmerett for menn. I 1879 kom spørsmålet om allmenn stemmerett opp som tema i Samtalelaget i Kristiania Arbeidersamfund. I 1880 holdt forkjemperne på å få vinne fram i Arbeidersamfundet, og det dukket opp som krav på hvert møte i årene framover. I 1880-årene sluttet mange arbeiderforeninger opp om kravet, også landarbeiderforeningene. Det Norske Arbeiderforbund, stiftet i 1884, gjorde dette kravet til sin store kampsak. Det samme gjorde Det norske Arbeiderparti ved grunnleggelsen i 1887, og fra 1892 gjaldt kravet både menn og kvinner. Arbeiderbevegelsen ble en avgjørende drivkraft for stemmerettskampen for menn. Venstre som lenge var skeptisk, måtte følge etter når arbeiderne så sterkt krevde medbestemmelsesrett.

I 1895 hadde nesten hele Venstre på Stortinget (55 av 58 representanter) stemt for allmenn stemmerett, mot samlet motstand fra Moderate Venstres og Høyres 53 representanter og tre utbrytere fra Venstre. I 1898 stemte Venstres 78 representanter for, mot Høyres og Moderate Venstres 36 stemmer. I kampen for kvinnelig stemmerett sto Venstre, senere sammen med arbeiderdemokrater og Arbeiderpartiet, mot Moderate Venstre og Høyre. Men i 1913 var det ikke lenger dissens om kvinnelig stemmerett.

Argumentene for allmenn stemmerett for menn var at alle, eller de fleste burde ha stemmerett, var at det ville bringe framskritt og utvikling. En vid stemmerett ville bygge bru mellom klassene og skape solidaritet. Bred deltakelse betydde også at mange ville gi sin tilslutning og være med på å hegne om styreform, politiske organer og samfunnsorden. I politisk deltakelse lå det et opplysningsprosjekt. Den kunnskapen borgeren måtte mangle, fikk han gjennom å være aktiv i offentlighet og politikk. Rettighets- og representasjonsprinsippet stod sterkt hos forkjemperne. Samfunnsborgerne skulle ha rett til å være med på å fatte de beslutninger som fikk konsekvenser for livet og framtiden deres, og alle grupper burde være representert. Imidlertid var også de radikale lenge mot å gi fattige stemmerett. Idealet om å være selvhjulpen hadde allmenn tilslutning.

Argumentene mot allmenn stemmerett for menn var at stemmeretten var et tillitsverv som måtte betros dem som hadde de rette kvalifikasjonene, slik som forstand, kunnskap, eiendom og inntekt. De konservative mente at arbeiderklassen ikke hadde det. Videre ville radikal utvidelse av stemmeretten forrykke samfunnsorden og skjerpe de sosiale konfliktene. Motstanderne viste til radikalismen hos arbeiderne, som sto for anti-religiøsitet, samfunnsbrytende tanker, og manglende respekt for kultur og sivilisasjon.

I debattene om kvinnelig stemmerett finner vi de samme argumentene for og imot. Tilhengerne viste til rettferdighet, likhet og representasjonsrett. Kvinner burde ha rett til å representere seg selv, de var best skikket til det, og som prinsipp burde det herske likhet mellom kvinner og menn. Kvinner var annerledes enn menn, men de hadde erfaring, moralske egenskaper og omsorgsevne som menn manglet, og dette gjorde kvinnene til en politisk og samfunnsmessig ressurs.

Motstanderne var redd stemmerettsreformen ville skape oppløsning i hjemmene, ubalanse mellom kjønnene og skape kaos i samfunnet. De mest konservative viste til at det var Guds vilje, eller en del av en naturbestemt samfunnsordenen, at kvinner skulle tjene hjem, familie og mann, og at yrkeslivet, offentligheten og politikk helt eller i stor grad måtte være mannens domene. Med dette fremmet de tanken om en klar deling av samfunnsfunksjoner mellom kjønnene, bestemt av Guds skaperverk eller naturlover. De fysiologiske og biologiske forskjellene fungerte ofte som argumenter for å si nei til kvinnelig stemmerett. Kvinner hadde en annen åndelig og fysisk utrustning enn menn. Påstandene kunne være slik: De manglet mannens intellektuelle evner og saklige vurdering. Kvinner var nervesvake, drevet av emosjoner og impulsivitet, og var sneversynte og partiske.

Kampen for stemmeretten var den viktigste enkeltsaken til kvinnebevegelsen som vokste fram i 1880-årene. I 1885 ble Kvinnestemmerettsforeningen stiftet. Målet for stemmerettsforkjemperne var fra starten av at kvinner skulle få stemmerett på samme betingelser som menn.

En lov av 1894 banet ny vei. Nå kunne myndige kvinner stemme ved folkeavstemninger som ble holdt i norske kommuner, om det skulle tillates alkoholsalg eller ikke. Det var en lov som først og fremst gjaldt byene, og i 1895 ble det avholdt folkeavstemning i Bodø om alkoholsalg. Bakgrunnen var den stadig mer utbredte forestillingen om kvinners moralske overlegenhet, som i den angloamerikanske verden gikk under betegnelsen «women's moral superiority». Denne oppgraderingen av kvinner i Norge som i Vesten ellers hadde skjedd under inntrykket av de store alkoholproblemene som rammet menn og familiene de skulle forsørge. Menn drakk og ruinerte familiene, mens kvinner holdt seg unna de sterke dråper, viste ansvar og hadde høy moral.

I 1901 fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Dette inkluderte kvinner som betalte skatt over en viss sum, og kvinner som var gift med en mann som betalte slik skatt. Reglene gjaldt for kommunevalgene i 1901, 1904 og 1907. Stemmeretten omfattet også retten til å velges til kommunestyret.

I 1907 fikk kvinner begrenset stemmerett ved stortingsvalg. I 1910 ble det innført allmenn stemmerett ved kommunevalg, slik at kvinner kunne stemme på lik linje med menn.

I 1913 ble det vedtatt stemmerett for kvinner ved stortingsvalg. Fra samme år hadde kvinner rett til å velges inn både på Stortinget og i kommunestyrer. Det første Stortingsvalget etter innføringen av stemmerett for kvinner var i 1915.

Tap av stemmerett

Fra valgkampen i Oslo ved stortingsvalget i 1921. Bildet er tatt i Youngsbakken, foran det daværende Folkets Hus. I dette valget hadde for første gang alle borgere stemmerett, etter som paragraf 52 d, som suspenderte stemmeretten til fattigunderstøttede, ble opphevet to år tidligere.
Stortingsvalget i 1921
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Retten til å stemme kunne ifølge Grunnloven fra 1814 tapes når stemmeberettigede var blitt anklaget for forbrytelser på tinget, ved domfellelse til fengsel eller korporlig straff (tukthus, slaveri eller for vanærende straffer), ved umyndiggjøring, ved oppbud og fallitt, og ved å gå i en fremmed makts tjeneste uten regjeringens samtykke. Stemmeretten gikk også tapt når det var avslørt at stemmeberettigede bevisst drev kjøp og salg av stemmer, og når man gjorde seg skyldig i å stemme ved flere enn ett valglokale. Valgstatistikken gir bare opplysninger om tap av stemmerett fra 1900 til og med valget i 1953.

Alt i 1851 hadde Johan Sverdrup og Peder Holst, representanter for den liberale opposisjonen, fremmet krav om at fattige burde tape stemmeretten. Motivet var å få banet vei for en allmenn stemmerett ved kommunevalg. Den begrensningen var ment å være en innrømmelse overfor de mange som følte faren ved at arbeiderklassen eller massene uten kunnskap og forstand skulle komme til makten. Like mye bygde forslaget på et syn om at fattige ikke hadde moralske evner, dømmekraft og uavhengighet til å kunne delta i politiske valg. Når konservative i 1870-årene ville forhindre at fattige fikk stemmerett, var det for å begrense skadeeffekten av at stemmeretten snart ville komme til å bli betraktelig utvidet til nye sosiale grupper.

I 1896 ble formannskapslovene endret slik at de som mottok fattighjelp ble suspendert fra å stemme ved kommunevalg. I 1898 kom tilsvarende bestemmelse for fattige ved stortingsvalg i form av Grunnlovens paragraf 52 d, og fungerte som et tillegg til loven om alminnelig stemmerett for menn. Igjen var tanken å imøtekomme den utbredte skepsisen til å gjøre stemmeretten allmenn og dermed inkludere arbeiderklassen. Tillegget harmonerte med etablerte politiske moralske normer om at man måtte være økonomisk selvhjulpen for å kunne være en aktiv politisk borger. Det het at «Stemmeretten suspenderes ved ... at nyde eller i det sidste Aar før Valget have nydt Understøttelse av Fattigvæsenet».

Suspensjon av stemmerett som følge av fattigunderstøttelse, uansett form, vakte etter hvert harme i arbeiderbevegelsen, Arbeiderpartiet og i Venstre. Lovtillegget framstod som uttrykk for sosial urettferdighet og for sosial stempling av fattige som hadde det vanskelig og var offer for uforskyldt nød. Samtidig var det også i disse partiene motvilje mot å avskaffe suspensjonen av fattige helt. I 1904 og 1908 gjennomførte lovgiverne oppmyking av suspensjonsbestemmelsene. I 1908 besto endringen i at personer ikke kunne bli suspendert dersom fattighjelp var blitt gitt under sykehusopphold, til barns skolegang eller undervisning av funksjonshemmede barn. Dermed innførte Stortinget et skille mellom dem som mottok fattighjelp som følge av «verdige» grunner, og dem som ikke gjorde det.

Valget i 1900 var det første som ble gjennomført etter at valgloven fra da også suspenderte personer som mottok fattigunderstøttelse, ved konkurs eller ved erklæring om umyndiggjørelse. Før 1900 var antall stemmeberettigede som hadde tapt stemmeretten svært lavt, bare noen hundre. Av de 24 272 som ble suspendert ved valgene i 1903 var 22 745 på grunn av fattigdom. Ved stortingsvalget i 1909 var antallet suspenderte nede i 19 500, og utgjorde cirka 2,5 prosent av alle stemmeberettigede.

Antallet suspenderte var høyere i byene enn på landsbygda. I Vardø og Bodø var over ti prosent av de stemmeberettigede suspendert, i Kristiania og Gjøvik over åtte prosent. Det høyeste tallet er registrert i 1915, det første valget med allmenn stemmerett for kvinner. Da var nær 50 000 registrert med tapt stemmerett, over 30 000 av disse var kvinner. Det utgjorde nesten 4,5 prosent av de stemmeberettigede totalt.

I 1914 kom 19 trøndelagskommuner til å sende en adresse til regjeringen der de ville ha fjernet paragraf 52 d. Motstanden økte nå. I 1916 valgte regjeringen å foreslå å oppheve loven, men med en stemmes overvekt i Stortinget overlevde bestemmelsen om suspensjon av fattige. Ved en endring av valgloven i 1916 ble det presisert at understøttelse ved sykdom og arbeidsledighet skulle føre til suspensjon av stemmeretten. Det samme skulle gjelde invalide, uføre eller gamle som fikk støtte. Reglene for suspensjon må likevel ha blitt praktisert annerledes ved valget i 1918, ettersom bare en tredjedel så mange ble suspendert som i 1915. I 1919 opphevet Stortinget denne suspensjonsgrunnen fra Grunnloven, og det ble gjort med et stort flertall. Holdningene til fattige og deres politiske rettigheter var under endring.

I 1932 innførte bondepartiregjeringen et tillegg i valgloven der de som mottok penger fra fattigkassa i kommunene ikke kunne velges til kommunestyrer og kommunale utvalg. Dessuten forelå det forslag om også å frata fattigunderstøttede stemmeretten. Forslaget om stemmerett ble ikke vedtatt, mens tapet av valgbarhet for fattige — lov om ugildhet for fattigunderstøttede — kom til å gjelde i tre år.

I 1935 kom den første vedvarende arbeiderpartiregjeringen under ledelse av Johan Nygaardsvold til å avskaffe den forhatte loven. For arbeiderbevegelsen virket loven om ugildhet for fattigmottakere svært provoserende og arbeiderfiendtlig, og ikke minst rettet framstøtene fra Bondepartiet seg mot velgergrunnlaget til Arbeiderpartiet. Loven føyde seg i rekken av lover som borgerlige regjeringer ble beskyldt for å innføre, med den hensikt å diskriminere arbeiderklassen negativt både politisk, økonomisk og sosialt. Også kravet om dokumentert fast bosted i en kommune i to år ved kommunevalg truet velgergrunnlaget for Arbeiderpartiet i mellomkrigstiden, da en del industriarbeidere stadig flyttet på seg.

Endring av stemmerettsalder

I 1814 var stemmerettsalderen 25 år, først i 1920 ble den senket til 23 år. Lenge var det slik at man mente at en politisk borger som hadde stemmerett, måtte ha nådd en alder med modenhet. Først i 1946 ble den sammenfallende med myndighetsalderen på 21 år. I 1967 justerte lovgiveren stemmerettsalderen ned til 20 år, og i 1978 ytterligere ned til 18 år. Det er verdt å merke seg at myndighetsalderen ble endret fra 21 år til 20 år i 1969, og at Stortinget ikke satte ned myndighetsalderen til 18 år før i 1979. I noen få år kunne altså umyndige personer utøve stemmerett.

Tendensen har siden andre verdenskrig vært å søke å integrere ungdom og stadig yngre grupper i det politiske liv. Argumentasjonen er at myndiggjøring av ungdom skaper engasjement, bevissthet og modenhet. Motargumentene har gått ut på at 18-åringene og 20-åringene ikke er modne og voksne nok, og at de lett blir ofre og redskaper for demagogiske krefter. Likevel har iveren for demokratisering ved å inkludere så stor del av befolkningen som mulig hatt stor framgang.

Grunnlovsforslag om stemmerett fra 16 år kom opp på Stortinget i 2010, men ble under behandlingen avvist. Men ved kommunestyrevalget i 2011 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år.

Lenge fulgte ikke aldersgrensen for å kunne bli valgt inn på Stortinget aldersgrensen for stemmerett. I 1814 var alderen for valgbarhet satt til 30 år, og den samme grensen gjaldt da allmenn stemmerett for menn ble innført i 1898 og for kvinner i 1913. Det å måtte fylle 30 år for å kunne bli valgt inn som stortingsrepresentant, sto lenge som kriterium. Først i 1948 ble alderen for å være valgbar satt til 21 år, og dermed harmonisert med stemmerettsalderen.

Lange linjer

Stemmerettens historie kaster lys over en viktig del av demokratiseringen i Norge på 1800- og 1900-tallet. I 1814 hadde Norge den sosialt videste stemmeretten i Europa. Ingen andre land hadde så mange stemmeberettigede i forhold til folketallet som Norge. Samtidig tok det lang tid før stemmeretten ble vesentlig utvidet. Lenge rådde det en dyp skepsis mot at arbeiderklassen skulle ha stemmerett, og lenge var det utenkelig at kvinner fikk stemmerett. Idealet for en politisk borger var at han var økonomisk uavhengig, var selvstendig, hadde dømmekraft, kunnskap, dannelse og utdannelse. Den frie, resonnerende og kritiske offentligheten skulle være for landets beste menn, og deres ord og vurderinger skulle være utslagsgivende for politikken. De hadde rett til å stemme, trengte ikke å være blant de beste menn, men måtte likevel besitte noen av de samme kjennetegnene.

Utover på 1800-tallet vant flere prinsipper som støttet opp under allmenn stemmerett fram. Det var retten for alle til å velge egen representasjon, nytten av at alle hadde representanter som fremmet deres interesser, og det rettferdige som lå i politisk likhet. Kvinner ble lenge avvist som politiske borgere fordi de verken var økonomisk uavhengige, hadde erfaring og utdannelse eller var mannen jevnbyrdig når det gjaldt fysiologi og intellekt. Kvinners politiske engasjement i stemmerettsbevegelsen, de mange nye kvinnelige forretningseierne, økt yrkesdeltakelse blant kvinner og stadig flere kvinner som fikk lengre skolegang la grunnlaget for et nytt syn på kvinners politiske evner. Bestemmelsen om at fattige skulle fratas stemmerett i tidsrommet 1896/1889–1919 viste at kravet om å være selvhjulpen for å kunne stemme, sto sterkt.

Sett i verdens målestokk var Norge tidlig ute med å gi både menn og kvinner allmenn stemmerett. New Zealand innførte allmenn stemmerett for kvinner allerede i 1893, Australia i 1902 og Finland i 1906. Imidlertid gjaldt den i Australia bare for hvite kvinner, og i New Zealand kunne ikke kvinner velges som politiske representanter. Norge kom på fjerdeplass i kappløpet. Norge utmerket seg også med å senke stemmerettsalderen tidligere enn mange andre land. Men å gi stemmerett til 16-åringer er fremdeles bare en prøveordning.

Utvikling i stemmeberettigede og valgdeltakelse

Antall stemmeberettigede ved stortingsvalg, menn og kvinner i perioden 1815–2009. Kolonne 5 viser stemmeberettigede som andel av befolkningen.

Valgår Totalt Menn Kvinner Stemmeberettigede per 1000 Valgdeltakelse i prosent
1815 59 282 59 282 65
1817 60 488 60 488 65
1820 62 026 62 026 64
1823 62 469 62 469 62
1826 62 899 62 899 59
1829 61 598 61 598 56 45,3
1832 65 170 65 170 57 48
1835 66 561 66 561 56 52,2
1838 69 737 69 737 57 50
1841 69 692 69 692 56 50,1
1844 69 968 69 968 54 49,4
1847 71 853 71 853 53 49,1
1850 73 125 73 125 53 50,3
1853 73 422 73 422 51 45,4
1856 75 202 75 202 50 44,1
1859 78 034 78 034 50 47,6
1862 78 830 78 830 48 44,6
1865 80 088 80 088 48 41,8
1868 81 278 81 278 47 47,6
1870 81 329 81 329 47 45,1
1873 81 970 81 970 46 45,6
1876 84 253 84 253 46 43,1
1879 87 173 87 173 46 48,7
1882 99 501 99 501 52 72,5
1885 122 952 122 952 63 75,1
1888 128 368 128 368 65 70,4
1891 139 690 139 690 69 73,7
1894 184 124 184 124 90 90,2
1897 195 956 195 965 91 85,3
1900 426 593 426 593 191 55,9
1903 433 448 433 448 189 55,5
1906 446 705 446 705 193 64,8
1909 760 277 480 432 279 845 321 64,5
1912 809 582 500 971 308 611 341 65,9
1915 1 086 557 521 758 564 799 435 61,8
1918 1 186 602 557 444 629 158 460 60,5
1921 1 351 183 635 890 715 293 506 67,9
1924 1 412 441 663 096 749 345 518 69,9
1927 1 484 409 697 170 787 239 535 68,1
1930 1 550 077 729 546 820 531 552 77,6
1933 1 643 498 780 055 863 443 575 76,4
1936 1 741 905 832 828 909 077 600 84
1945 1 961 977 954 282 1 007 695 635 76,4
1949 2 159 065 1 046 685 1 112 380 668 82
1953 2 256 799 1 102 104 1 154 695 671 79,3
1957 2 298 376 1 125 896 1 172 480 658 78,3
1961 2 340 495 1 146 661 1 193 834 648 79,1
1965 2 406 866 1 179 405 1 227 461 646 85,4
1969 2 579 566 1 263 779 1 315 787 670 83,8
1973 2 686 676 1 315 999 1 370 677 678 80,2
1977 2 780 190 1 358 080 1 422 110 688 82,9
1981 3 003 093 1 466 108 1 536 985 733 82
1985 3 100 479 1 512 448 1 588 031 747 84
1989 3 190 311 1 556 416 1 633 895 755 83,2
1993 3 259 957 1 592 545 1 667 412 756 75,8
1997 3 311 190 1 622 935 1 668 255 754 78,3
2001 3 359 433 746 75,5
2005 3 421 741 743 77,4
2009 3 553 923 736 76,4
2013 3 643 600 78,2
2017 3 756 400 78,2
................ ................ ................

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tap av stemmerett i perioden 1900–1953

År

Personer

1900 23 581
1903 24 272
1906 22 936
1909 19 570
1912 17 692
1915 47 692
1918 14 710
1921 1 493
1924 1 441
1927 1 478
1930 1 823
1933 2 210
1936 2 335
1945 38 031
1949 13 389
1953 3 116

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg