Skandinavismen er en bevegelse som oppstod ved midten av 1800-tallet og som arbeidet for et nærmere kulturelt og praktisk samarbeid mellom de tre skandinaviske landene der det endelige målet var å få Danmark til å slutte seg til den svensk-norske union.

Skandinavismen grep først om seg blant studentene i København, Lund og Uppsala. I Sverige falt skandinavismen sammen med de liberale strømningene som vendte seg mot Karl Johans tendens til personlig styre og mot hans gode forhold til det eneveldige Russland. Studentmøtene i 1840-årene hadde da også til å begynne med en klar antirussisk holdning.

Etter at det nasjonalliberale parti i Danmark hevdet at det måtte være et felles nordisk mål å forsvare det danske Slesvig, kom denne holdningen til å prege skandinavismen.

Under inntrykket av det spente motsetningsforholdet mellom Russland og vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) fra begynnelsen av 1850-årene fikk den tidligere heller isolerte studentskandinavismen bredere politisk støtte. Både det svenske og danske kongehus, ledende politikere og yrkesdiplomater begynte nå for alvor å drøfte en virkelig union mellom de tre nordiske landene, som man håpet skulle bli en betydelig maktfaktor i den europeiske konflikten og som kunne stå imot trusselen fra Russland i øst og Tyskland i sør.

Man tenkte seg at dette enklest kunne ordnes ved å la huset Bernadotte i sin tid overta den danske krone når den barnløse Frederik 7. døde. I 1856 begynte hemmelige svensk-danske diplomatiske forhandlinger om et nordisk forsvarsforbund og en dansk tilslutning til den svensk-norske unionen. Noen avtale kom ikke i stand, ikke minst på grunn av dansk avvisning av en nordisk unionsstat, men også fordi den svenske og den norske regjering satte som betingelse for militær støtte at også en av stormaktene støttet Danmark.

I Norge var særlig bøndene skeptiske til en militær støtte. Og da krigen brøt ut i 1864, måtte Danmark kjempe alene mot Tyskland og tapte Slesvig og Holstein (se dansk-tyske krig).

Den politiske skandinavismen fikk et grunnskudd ved begivenhetene i 1864. Men bevegelsen fikk betydning for forholdet mellom de tre landene, og Oscar 1. uttalte at det aldri mer kunne bli krig mellom «broderfolkene». Skandinavismen fortsatte i andre former for det som siden er blitt kalt «nordisk samarbeid».

I de nærmeste årene kom blant annet et felles portosystem, myntunion, felles lovgivning på flere områder, lettelse av samferdsel samt litterært og vitenskapelig samarbeid.

Begivenhetene omkring 1905 førte til et midlertidig avbrekk i dette nordiske samarbeidet, men under den første verdenskrig skjedde det igjen en naturlig tilnærming med samordnet nøytralitetspolitikk, økt varebytte og kongemøter. I mellomkrigstiden skjøt det nordiske samarbeidet fart; da ble også Finland med for alvor, blant annet fikk man denne gangen felles nøytralitetsregler. Men statssjefmøtet i Stockholm i 1939 viste at det ikke fantes noe grunnlag for en omfattende felles sikkerhetspolitikk. Derimot begynte samarbeidet på en rekke andre felter – økonomi, kultur, sosialpolitikk, lovgivning – å skyte fart.

En verdifull drivkraft her var Foreningen Norden, som ble stiftet i 1919. På dette grunnlaget og ut fra de utslag av nordisk solidaritet som ble vist under den andre verdenskrig, ikke minst fra svensk side, kunne man bygge videre i 1945. Det resulterte blant annet i gjensidig passfrihet, felles arbeidsmarked og ikke minst opprettelsen av Nordisk Råd i 1952.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.