Skandinavisme, bevegelse som oppstod ved midten av 1800-tallet og som arbeidet for et nærmere politisk, kulturelt og praktisk samarbeid mellom de tre skandinaviske landene; det endelige målet var for noen en felles skandinavisk union.

Skandinavismen vokste fram i 1830- og 1840-årene og var virksom og betydelig fram til omkring 1870. Det var særlig én sak som sterkt mobiliserte og ga et tydelig samlingspunkt for skandinavistene. Det var Danmarks kamp for å forsvare og fordanske det danske hertugdømmet Slesvig i konflikt med tysk separatisme i Slesvig-Holstein, og krefter rundt samlingen av Tyskland under ledelse av Preussen. Det danske nederlaget mot Preussen og Østerrike i den tysk-danske krig i 1864 og tapet av begge hertugdømmene svekket bevegelsen i betydelig grad.

Skandinavismen bygde på forestillinger om at Norge, Sverige og Danmark gjennom felles etnisitet, språk og kultur samt felles opphav som folk og stamme, burde danne tettere og mer forpliktende bånd. Samarbeid og kontakt på ulike måter ville gi en dypere forståelse av en særskilt rik og verdifull felles kulturarv i kunst, litteratur, levemåte, karaktertrekk, dannelses- og frihetsidealer.

Skandinavismen var «både liberal og konservativ, både opposisjonell og på parti med makthavere og fyrster, både kosmopolitisk og isolasjonistisk.»1 Bevegelsen hadde først og fremst oppslutning hos studenter, akademikere, skribenter og elitepersoner i offentligheten. Ikke desto mindre var dette miljøer som hadde betydelig påvirkning på sentrale politikere, i og med at rekrutteringen til politikk og administrasjon i stor grad foregikk fra den akademiske verden. Samtidig hadde også bevegelsen mektige motstandere i miljøer med konservative politikere, men også kretser av liberal i byene og blant bondeopposisjonen i alle tre landene.

Skandinavismen grep først om seg blant studentene i København, Lund og Uppsala. De første møtene kom i stand allerede i 1838–1839. Det første og sterkeste tyngdepunktet ble studenter og liberale i København, som ønsker å få avskaffet eneveldet i Danmark og å få innført et representativt demokrati. I Sverige falt skandinavismen sammen med de liberale strømningene som vendte seg mot Karl Johans tendens til personlig styre og mot hans gode forhold til det eneveldige Russland. Studentmøtene i 1840-årene hadde da også til å begynne med en klar antirussisk holdning.

Etter at det nasjonalliberale partiet i Danmark hevdet at det måtte være et felles nordisk mål å forsvare det danske Slesvig, kom denne holdningen til å prege skandinavismen.

Under inntrykket av det spente motsetningsforholdet mellom Russland og vestmaktene (Storbritannia og Frankrike) fra begynnelsen av 1850-årene fikk den tidligere heller isolerte studentskandinavismen bredere politisk støtte. Både det svenske og danske kongehus, ledende politikere og yrkesdiplomater begynte nå for alvor å drøfte en virkelig union mellom de tre nordiske landene, som man håpet skulle bli en betydelig maktfaktor i den europeiske konflikten og som kunne stå imot trusselen fra Russland i øst og Tyskland i sør.

Man tenkte seg at dette enklest kunne ordnes ved å la huset Bernadotte i overta den danske krone når den barnløse Frederik 7 døde. I 1856 begynte hemmelige svensk-danske diplomatiske forhandlinger om et nordisk forsvarsforbund og en dansk tilslutning til den svensk-norske unionen. Det ble mer og mer en svensk initiativ, som danskene fikk et ambivalent forhold. Danmark trengte støtte, men ikke svensk dominans. På sin side fikk svenskene kalde føtter i møte med et samlet tysk trussel.

For noen skandinavister begrenset engasjementet seg til ønsket om sterkere samarbeid mellom de tre landene gjennom møter, organisasjoner og avtaler over landegrensene, og for andre dreide det seg bare om et samarbeid om åndelige og kulturelle saksfelt. For en tredje gruppe gikk engasjementet lenger, nemlig med målet om fullstendig sammensmeltning i én skandinavisk stat. Den siste orienteringen omtales gjerne som politisk skandinavisme.

Det utkrystalliserte seg både en svak og en sterk form for skandinavisme, som gikk på hvor sterke bånd og hvor stort samrøre landene skulle ha med hverandre. Den kulturelle idealistiske skandinavismen kan i enkelte sammenhenger være vanskelig å skille fra den politiske og instrumentelle formen. Det kulturelle grunnlaget var behovet for å styrke nasjonal kulturarv og identitet som nordmenn, svensker og dansker lett fant i hverandre. Få naboland hadde så store likheter i språk, kultur, religion og så mye felles historie som de skandinaviske. Det neste trinnet kunne derfor for noen bli å få realisert en skandinavisk politisk union, selv om det var stor uenighet om formen en slik politisk sammenslutning burde få. For politikere i Sverige og Danmark, ikke minst kongehusene, og for menn fra akademiske miljøer kom gjerne de poliske ambisjonene om en tett union rundt et felles statsoverhode til å bli hovedmålet.

Flertallet som målbar den kulturelle skandinavismen i årene 1864–1905, sammen med en økende andel politikere, ønsket imidlertid ikke en politisk sammenslutning i én skandinavisk stat, eller så dette som bare en fjern og urealistisk mulighet. For mange nordmenn virket den politiske skandinavismen truende, også i storhetstiden 1845–1864/1871.

I Norge var mange skeptiske til en militær støtte. Og da den dansk-tyske krigen brøt ut i 1864, måtte Danmark kjempe alene mot Tyskland og tapte Slesvig og Holstein. I Norge fikk også skandinavismen mindre oppslutning og den gikk raskere over.

I 1855 reagerte den norske regjeringen og stattholder Severin Løvenskiold sterkt på at Oscar 1 ville trekke Norge inn i Krimkrigen for å vinne tilbake Finland. I 1864 var antiskandinavistene i flertall i regjeringene og nasjonalforsamlingene i Sverige og Norge, noe som førte til at Danmark ikke fikk militær støtte fra Sverige-Norge. I Stortinget var viljen til å støtte Danmark svært liten. Da Sverige-Norge ikke kom Danmark til unnsetning i 1864, og Preussen og Østerrike erklærte og vant en ny krig og tvang Danmark til å avstå Slesvig-Holstein, var mye av grunnlaget for bevegelsen borte.

Mulighetene for skandinavismen på 1800-tallet lå i sterke nettverk, bundet sammen av studentforeninger og forlags- og pressesamarbeid mellom krefter i Danmark, Sverige og Norge, og ikke minst i det språklige og kulturelle fellesskapet. Begrensningene for bevegelsen lå i at den rendyrkede nasjonalismen sto mye sterkere og vant langt større oppslutning, og at den til dels kom i konflikt med skandinavismen. Svensk ekspansjonisme og dominans skremte, og danskenes overlevelseskamp krevde for mye av nabolandene.

Nordmennene hadde et sterkt behov for å markere avstand til både det danske og det svenske. Det gjorde de i brudd med det som hadde vært dansk hegemoni før 1814, og i en lengre kamp etter 1814 for å beskytte det norsk-nasjonale mot svenske konger og regjeringer som søkte å smelte Norge sammen med Sverige. En nasjonal identitet måtte skapes rundt egen grunnlov, eget flagg, egen nasjonalsang, egen nasjonalforsamling og så videre, noe som krevde distanse til nabolandene.

I Norge var vilkårene for skandinavismen magrere enn i Danmark og Sverige. Endelig ble skandinavismen en for abstrakt og uklar idékrets, produsert av en akademisk verden uten særlig folkelig appell, og det rådde stor uenighet innenfor bevegelsen om midler og mål. Den danske kampen mot tysk separatisme og tyske samlingsbestrebelser fenget ikke i samme grad som nasjonale spørsmål skulle gjøre, og skandinavismen manglet de samlende symbolene som den rene nasjonalismen bød på.

Den politiske skandinavismen fikk et grunnskudd ved begivenhetene i 1864. Men bevegelsen fikk betydning for forholdet mellom de tre landene, og Oscar 1 uttalte at det aldri mer kunne bli krig mellom «broderfolkene». Skandinavismen fortsatte i andre former for det som siden er blitt kalt «nordisk samarbeid».

I de nærmeste årene kom blant annet et felles portosystem, myntunion, felles lovgivning på flere områder, lettelse av samferdsel samt litterært og vitenskapelig samarbeid.

Nyskandinavismen på slutten av 1800-tallet fikk en viss betydning, Særlig fra våren 1899 til 1905 kom skandinaviske møter, arrangementer, foreninger og tidsskrifter til å skape «Skandinavismens gjenfødelse», noe som skulle få positive konsekvenser for nordisk samarbeid etter første verdenskrig

Begivenhetene omkring unionsoppløsningen i 1905 førte til et midlertidig avbrekk i dette nordiske samarbeidet, men under den første verdenskrig skjedde det igjen en naturlig tilnærming med samordnet nøytralitetspolitikk, økt varebytte og kongemøter. I mellomkrigstiden skjøt det nordiske samarbeidet fart; da ble også Finland med for alvor, blant annet fikk man denne gangen felles nøytralitetsregler. Men statssjefmøtet i Stockholm i 1939 viste at det ikke fantes noe grunnlag for en omfattende felles sikkerhetspolitikk. Derimot begynte samarbeidet på en rekke andre felter – økonomi, kultur, sosialpolitikk og lovgivning – å skyte fart.

En verdifull drivkraft her var Foreningen Norden, som ble stiftet i 1919. På dette grunnlaget og ut fra de utslag av nordisk solidaritet som ble vist under den andre verdenskrig, ikke minst fra svensk side, kunne man bygge videre i 1945. Det resulterte blant annet i gjensidig passfrihet, felles arbeidsmarked og ikke minst opprettelsen av Nordisk Råd i 1952.

1] Thorkildsen 1994, s. 191.

  • Ruth Hemstad, Fra Indian Summer til nordisk vinter: Skandinavisk samarbeid, skandinavisme og unionsoppløsningen. Oslo: Akademisk publisering 2008.
  • Magdalena Hillström & Hanne Sanders (red.), En rörelse och en idé under 1800-talet, Centrum for Öresundsstudier 32, Göteborg/Stockholm 2014.
  • Åke Holmberg, Skandinavismen i Sverige vid 1800-talets mitt (1843-–1863), Göteborg: Elanders Boktryckeri Aktiebola.
  • Dag Thorkildsen, «Skandinavismen – en historisk oversikt», i Øystein Sørensen (red.), Nasjonal identitet – et kunstprodukt? KULTS skriftserie nr. 30, Nasjonal identitet nr. 5, Oslo: Norges forskningsråd, 1994.
  • Øystein Sørensen, Kampen om Norges sjel, i Norsk idehistorie, bd. 3. Aschehoug: Oslo 2001.
  • Bo Stråth, Union og demokrati, Den sameinte Noreg-Sverige 1814–1905, Oslo. Pax forlag 2005.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.