Arbeiderforeningene – Thranebevegelsen

Thranebevegelsen var politiske reformforeninger stiftet etter initiativ fra Marcus Thrane for å bedre arbeidsforholdene for norske arbeidere og husmenn. Foreningene utgjorde til sammen det som blir kalt Thranebevegelsen eller thranittene. Den første foreningen ble stiftet i desember 1848, deretter ble det etablert foreninger over hele Norge.

De mange arbeiderforeningene under Thranes fane hadde som langsiktige mål allmenn stemmerett for menn. Samtidig arbeidet de for å bedre de sosiale og rettslige forholdene for arbeidere og husmenn, og med et dannelsesprosjekt for arbeidere og barn av arbeidere. Målet var at disse skulle få en utdannelse som i større grad kvalifiserte for den politiske deltakelsen foreningene jobbet for, allmenn stemmerett for menn.

Den første arbeiderforeningen ble startet av Marcus Thrane i Drammen 1848. Etter dette reiste han rundt på Østlandet, holdt arbeidermøter og oppfordret innbyggerne til å starte lokale foreninger med ledere valgt lokalt. Slik ble det raskt etablert foreninger mange steder i landet; hele Østlandet, Vestlandet og store deler av Trøndelag.

I mars 1849 etablerte Marcus Thrane den første foreningen i Christiania, og innen to og et halvt år hadde foreningene om lag 30 000 medlemmer over hele Norge. Dette var litt i underkant av antallet velgere ved stortingsvalget høsten 1850. Dermed representerte arbeiderforeningene en tallrik politisk kraft utenfor det politiske systemet, fordi en rekke av medlemmene her ikke hadde stemmerett.

Foreningenes arbeidsmåte hadde tre hovedkanaler; møtene med tilhørende organisasjonsvirksomhet, formuleringen av en petisjon til kongen der ti reformønsker var formulert, samt opplysningsvirksomhet gjennom blant annet Arbeiderforeningernes Blad, en ukentlig avis som utkom første gang i mai 1849.

Veksten i antall medlemmer var slående, men kan forklares gjennom de enkle organisasjonsprinsippene foreningene var bygget opp etter. De lokale foreningene var selvstyrte, men holdt kontakt med Marcus Thrane og andre ledere sentralt, og etter hvert også med et slags sentralstyre.

De lokale aktivitetene kan karakteriseres som både politisk oppdragende, og som selvhjelpstiltak av ulik art. Det kunne bestå i opplesning av Arbeiderforeningernes Blad eller andre aviser, og påfølgende politiske diskusjoner, men også organisering av leseselskap, allmuebibliotek, teaterselskap, sparekasser, søndagsskole for voksne og lignende. Foreningene holdt også innsamlingsaksjoner til nødstilte arbeidere ved Modum Blaafarveværk da verket ble rammet av konkurs i 1848 med påfølgende arbeidsløshet.

Arbeiderforeningernes Blad var et viktig ledd i foreningenes opplysningsvirksomhet, både innad og utad. Bladet skulle bidra til å opplyse arbeidsfolk og andre som tilhørte de lavere sosiale lag – de man den gang omtalte som allmuen – om den type kunnskap borgere med politiske rettigheter burde ha.

I tillegg skulle bladet opplyse myndighetene om hva slags konsekvenser deres politikk hadde for det som den gang ble kalt arbeidsklassen, og som ikke må forveksles med senere tiders industriarbeiderklasse, men som var en bredere definert arbeiderklasse der jordarbeidere og særlig husmenn utgjorde en stor andel. For å fremme denne type opplysninger, var avisens spalteplass i stor grad viet innsendte bidrag, der arbeidere kunne uttrykke sine synspunkter og kunnskap, men også stille spørsmål rundt myndighetenes politikk.

Lover, historie, geografi og særlig den norske grunnloven var sentrale opplysningstemaer for foreningene. Marcus Thrane mente at dette var kunnskap som allmuen ble utestengt fra gjennom en skoleundervisning som i stor grad dreide seg om å fremme lydighet fremfor autonome borgere. Grunnloven ble delt ut til medlemmene som bilag til avisen våren 1850, og på foreningenes første sentralmøte i juli-august 1850 var flere dager viet til diskusjon av denne.

Det sentrale aksjonsmiddelet til foreningene var en petisjon til kong Oscar 1 som ble overgitt ham i mai 1850. Petisjonen hadde ti krav, som blant annet innbefattet fjerning av korntollen, økt handelsfrihet på landet, tiltak mot brennevinsdrikking, forbedringer i skolene for allmuens barn, reformer i rettspleien for å sikre likhet for loven, alminnelig verneplikt, allmenn stemmerett for menn og særlig viktig for foreningene – at husmannsklassens kår ble grundig gjennomgått av regjeringen, slik at deres situasjon kunne lettes.

Husmennene som leide seg et hus med eller uten jord, og som tjente til livets opphold som arbeidere på gårder eller som håndverkere eller fiskere, kunne ofte sies opp fra plassen etter bondens forgodtbefinnende. Husmennene ble ofte utnyttet, og manglet nødvendige kontraktsfestede rettigheter. Dermed sto de, sammen med sine familier, i fare for å bli kastet ut av plassen om de skulle bli rammet av sykdom, eller når arbeidskraften ble svekket etter hvert som de ble eldre.

Husmannsvesenet førte til mye nød og fattigdom i Norge på midten av 1800-tallet, og arbeiderforeningene dreide seg i særlig grad om denne gruppen jordarbeidere. I petisjonen var imidlertid foreningene forsiktige med å foreslå konkrete tiltak, fordi det var vanskelig å unngå å berøre både kontraktsfriheten og eiendomsretten for å bedre husmennenes kår, og foreningenes leder Marcus Thrane ønsket ikke å bli assosiert med den begynnende kommunismen man så i Europa. Marcus Thrane ønsket å fjerne fattigdommen, ikke rikdommen, som han sa.

Petisjonens ti reformkrav ble avvist av kongen høsten 1850, etter innspill fra regjeringen. Foreningene gikk da inn i en fase av rådvillhet, før de ble enige om å virke tettere opp mot Stortinget som skulle møtes 1851. Foreningene arrangerte et nytt representativt sentralmøte, kalt Lilletinget, noen kvartaler bortenfor stortingsmøtene. Derfra forsøkte de å påvirke representantene via formelle og uformelle kanaler. Dette mislyktes, og frustrasjonen blant møtedeltakerne på Lilletinget økte.

Enkelte mente at situasjonen i deres distrikt var så kritisk at man kunne kalle den revolusjonær. Dermed gikk myndighetene til aksjon mot foreningene og arresterte en rekke sentrale medlemmer. Flere hundre personer ble avhørt i månedene etter for å avgjøre hvorvidt foreningene hadde vedtatt revolusjon på møtet.

En undersøkelseskommisjon tok seg av etterforskningen, og våren 1854 falt dommen. 149 medlemmer av foreningene ble funnet skyldig, enten i ulydighet mot myndighetene eller i forsøk på å endre statsforfatningen ved ulovlige midler. Marcus Thrane ble dømt for sistnevnte lovbrudd. I 1855 kom saken opp for Høyesterett. De tiltalte hadde da sittet fire år i varetekt. Det var nå 123 tiltalte, fordi flere hadde sonet ferdig i løpet av de fire årene. Dommene ble opprettholdt for de sentrale lederne. Marcus Thrane ble dømt til fire års tukthusstraff. Det er kommet på det rene at Høyesterett dømte enkelte av lederne, særlig Marcus Thrane, uten å finne ham skyldig i noen straffbar handling.

Da Thrane slapp ut drøyt tre år senere – straffen ble noe forkortet ved at han valgte å sone deler av den i Botsfengselet – var foreningene i oppløsning, selv om både avisen og enkelte foreninger hadde opprettholdt en viss aktivitet. Myndighetene hadde imidlertid søkt å stoppe foreningene gjennom ulike strategier, noe som i stor grad lyktes.

Ved arrestasjonene i 1851 hadde de satt inn annonser som klargjorde at medlemmer som raskt meldte seg ut av foreningene, ikke ville bli registrert av myndighetene, som også var i ferd med å kriminalisere foreningsvirksomheten. Kort tid senere stimulerte også myndighetene til opprettelsen av alternative arbeiderforeninger, arbeidersamfunn, ledet av myndighetenes egne menn, for eksempel prester eller andre embetsmenn.

Disse arbeidersamfunnene bedrev mye av den samme selvhjelpsvirksomhet som arbeiderforeningene, med det unntak at de var initiert ovenfra, og at det ikke ble drevet politiske diskusjoner der. På 1870- eller 1880-tallet kom disse arbeidersamfunnene under Venstres ledelse.

  • Bjørklund, Oddvar, 1970. Marcus Thrane – sosialistleder i et u-land, Oslo
  • Bull, Edvard, 1985. Arbeiderbevegelsens historie i Norge 1: Arbeiderklassen blir til (18501900). Tiden Norsk Forlag, Oslo
  • Dørum, Knut, 2012. «Thrane-bevegelsen i nytt lys», i Dørum, Knut, Sandvik, Hilde (red.), Opptøyer i Norge 1750−1850, Scandinavian Academic Press, Oslo.
  • Grankvist, Rolf, 1966. Thranitterbevegelsen i Trøndelag, hovedoppgave, Trondhjemske Samlinger, Trondhjems historiske forening, rekke 3, bind 2, hefte 3.
  • Lunde, Ove, 1996. De første Arbeiderforeninger i Telemark: Thranittbevegelsen i Bratsberg Amt. Telemark historielag, Bø.
  • Pryser, Tore, 1977. Klassebevegelse eller folkebevegelse? En sosialhistorisk undersøkelse av thranittene i Ullensaker, Universitetsforlaget, Oslo.
  • Ringvej, Mona, 2015. Marcus Thrane. Forbrytelse og straff, Oslo.
  • Ringvej, Mona, 2013. «Høyesteretts unntakstilstand og Marcus Thranes revolusjon», i Michalsen, Dag (red.), Unntakstilstand og forfatning. Brudd og kontinuitet i konstitusjonell rett, Pax forlag, Oslo.
  • Thrane, Marcus, 1850. Petitionen fra 1850. Thrane-foreningenes bønnskrift til kongen. Utgitt av Arbeidernes Opplysningsfond, Oslo, 1957.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.