sanksjon – i statsforfatningsretten

Sanksjon, statsoverhodets godkjenning av lov eller annet vedtak av nasjonalforsamlingen, når vedtaket etter forfatningen trenger sanksjon for å bli gyldig. Nektelse av sanksjon kalles veto.

Etter den norske Grunnloven trenger lovbeslutninger sanksjon av Kongen, men hans veto er bare utsettende (suspensivt). Det ble i praksis avklart med riksrettsdommen mot Ministeriet Selmer i 1884. Det forekommer ikke ikke lenger at Kongen nekter sanksjon.

Slik Grunnloven opprinnelig lød fra 1814, lot det seg ikke si med sikkerhet om sanksjon var nødvendig i forhold til grunnlovsbeslutninger og andre plenarvedtak, og dette gav anledning til bitter politisk strid i den siste del av unionstiden (vetostriden).

Ved endring av Grunnlovens § 112 i 1913 er det gjort klart at Kongen ikke har sanksjonsrett med hensyn til grunnlovsvedtak, og samtidig ble det slått fast at Kongen heller ikke har sanksjonsrett med hensyn til andre av Stortingets plenarvedtak.

Sanksjonsspørsmålet må, ifølge Grunnlovens § 80, være avgjort før Stortinget heves; skjer ikke dette, ansees sanksjon nektet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.