Begrepet riksmål har flere betydninger innen norsk språk og språkhistorie. 

Riksmål og landsmål var navna på de to offisielle norske språkformene fram til 1929. Navna ble da endret til bokmål og nynorsk.

Etter dette, særlig fra 1938, er begrepet riksmål blitt brukt om den konservative skriftspråksvarianten som på vesentlige punkter opprettholder tradisjonen fra 1917-rettskrivningen. Fra 1953 normeres riksmålet av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur, som også utgir en egen riksmålsordbok. Riksmål har i dag ingen offisiell status i Norge.

Riksmål og bokmål representerer fortsettelsen av den dansk-norske skriftspråkstradisjon og norske talemål som baserte seg på den. Det offisielle bokmålet har tatt opp i seg flere elementer fra norske dialekter og nynorsk enn riksmålet. Etter rettskrivingsvedtakene i Språkrådet omkring 2000 og justeringer av riksmålsnormen er det få betydelige normative forskjeller mellom riksmålet og den moderate formen av bokmålet.

Brukt spesielt om talemål betyr riksmål standardtalespråk som er nøytralt i forhold til dialekter. Den danske språkforskeren Otto Jespersen definerte det i 1890 som «det dannede sprog hos dem, paa hvis udtale man ikke kan høre, fra hvad egn de stammer».

Den eldste og nå foreldede betydning av ordet er «riksspråk»: den språkformen som gjelder som offisiell norm i et land og er i vanlig umarkert bruk i alle offentlige og private sammenhenger i administrasjon, undervisning og litteratur. Kortere uttrykt: skriftlig og muntlig standardspråk. I den forstand har Norge to riksmål: bokmål og nynorsk.

Ordet ble visstnok først brukt i denne betydningen av Aasmund Olavsson Vinje i 1860-årene. Omkring 1920 var det sentralt i Noregs Mållags slagord om nynorsken (landsmålet) som «einaste riksmål i landet».

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.