Stattholderstriden, betegnelse på striden særlig i 1850- og 1860-årene mellom Stortinget og kongen om dennes rett til å ha en stattholder i Norge. Ifølge den reviderte grunnlov av 4. november 1814 hadde kongen rett til å utnevne en stattholder i Norge, enten norsk eller svensk. Dette ble fra norsk side etter hvert følt som et lydrikemerke, og Stortinget vedtok i 1854 å oppheve stattholderposten.

Oscar 1 nektet etter den norske regjerings innstilling å sanksjonere vedtaket. I 1859 vedtok Stortinget et nytt forslag om å oppheve stattholderstillingen og la statsministeren føre forsetet i den norske regjering. Karl 4 hadde underhånden lovet å sanksjonere en slik beslutning, men etter at den svenske presse og stendene hadde uttalt seg kraftig imot det norske vedtaket, nektet kongen i norsk statsråd likevel sanksjon.

I sammensatt statsråd noen dager senere presiserte den svenske regjering i en protokolltilførsel at stattholderembetet var et fellesanliggende og ikke kunne oppheves uten etter svensk samtykke. Stortinget protesterte, hevdet begge rikers likestilling og avviste svenske revisjonskrav som ikke i Riksakten uttrykkelig var betegnet som felles.

Stattholderstriden førte til at Christian Birch-Reichenwald, Hans Christian Petersen og Ketil Motzfeldt  i 1861 gikk ut av regjeringen; Frederik Stang kom med igjen som «førstestatsråd». I 1873 vedtok Stortinget på nytt å oppheve stattholderposten, og beslutningen ble sanksjonert av Oscar 2. Stattholderstriden var den første store stridighet i den norsk-svenske unionens historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.