Stattholderstriden, betegnelse på striden særlig i 1850- og 1860-årene mellom Stortinget og kongen om dennes rett til å ha en stattholder i Norge. Ifølge den reviderte grunnlov av 4. november 1814 hadde kongen rett til å utnevne en stattholder i Norge, enten norsk eller svensk. Dette ble fra norsk side etter hvert følt som et lydrikemerke, og Stortinget vedtok i 1854 å oppheve stattholderposten.

Oscar 1 nektet etter den norske regjerings innstilling å sanksjonere vedtaket. I 1859 vedtok Stortinget et nytt forslag om å oppheve stattholderstillingen og la statsministeren føre forsetet i den norske regjering. Karl 4 hadde underhånden lovet å sanksjonere en slik beslutning, men etter at den svenske presse og stendene hadde uttalt seg kraftig imot det norske vedtaket, nektet kongen i norsk statsråd likevel sanksjon.

I sammensatt statsråd noen dager senere presiserte den svenske regjering i en protokolltilførsel at stattholderembetet var et fellesanliggende og ikke kunne oppheves uten etter svensk samtykke. Stortinget protesterte, hevdet begge rikers likestilling og avviste svenske revisjonskrav som ikke i Riksakten uttrykkelig var betegnet som felles.

Stattholderstriden førte til at Christian Birch-Reichenwald, Hans Christian Petersen og Ketil Motzfeldt  i 1861 gikk ut av regjeringen; Frederik Stang kom med igjen som «førstestatsråd». I 1873 vedtok Stortinget på nytt å oppheve stattholderposten, og beslutningen ble sanksjonert av Oscar 2. Stattholderstriden var den første store stridighet i den norsk-svenske unionens historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.