Lekmannsbevegelse, den strømning innen norsk kirkeliv som er utgått fra lekmenn eller rettere lekfolk (både menn og kvinner) og er båret oppe av dem. Lekfolk betegner i religiøs sammenheng personer som tilhører menigheten, men ikke er presteviet. Bevegelsen føres gjerne tilbake til Hans Nielsen Hauge og de haugianske lekpredikanter, både kvinner og menn, som på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet i strid med loven tok til å forkynne offentlig. I følge Konventikkelplakaten av 1741 var lekmannsforkynnelse forbudt. Forbudet stod ved lag fram til loven ble opphevet i 1842.

Med opprettelsen av de første indremisjons-foreninger i 1850-årene gikk lekmannsbevegelsen over i sitt organiserte stadium. Gjennom Det Norske Misjonsselskap, Det norske lutherske Indremisjonsselskap, Det Vestlandske Indremisjonsforbund, Norsk Luthersk Misjonssamband og andre frivillige kristelige organisasjoner er lekmannsbevegelsen blitt en viktig faktor i norsk kirkeliv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.