Johannes Steen

Johannes Steen var en norsk politiker fra Venstre. Han var Norges statsminister fra 1891–1893 og 1898–1902.

Steen var utdannet cand.philol., og i årene 1867–1891 var han rektor ved Stavanger katedralskole. Han var stortingsrepresentant i periodene 1859–1860, 1862–1873, 1877–1888 og 1895–1900. Han var odelstingspresident i periodene 1871–1873 og 1877–1881, og han var stortingspresident i periodene 1881–1888 og 1895–1898.

Allerede på sitt første storting vant Steen seg en plass blant de ledende innenfor den liberale opposisjonen og ble en av Stortingets beste talere. Opprinnelig var han ivrig tilhenger av Johan Sverdrup, men stod fra slutten av 1860-årene i et visst motsetningsforhold til denne. Fra 1886 ble Steen den samlende skikkelsen for den gruppen av Venstre som var misfornøyd med Sverdrups politiske linje. I 1888 ble han formann i det «rene» Venstre, og i 1891–1893 sjef for en ren venstreregjering, hvor han samtidig bestyrte Finansdepartementet. Ved Steens avgang bevilget Stortinget ham en «nasjonalbelønning» på 6000 kroner årlig. I perioden 1898–1902 var han på nytt statsminister, og på samme tid sjef for Indredepartementet.

Steen fikk Storkors av St. Olavs orden i 1892.