folkeskolen

Lademoen Folkeskole
Folkeskolen var navnet på den offentlige skolen for barn i Norge fra 1889 til 1969. Lademoen Folkeskole, Trondheim, ca. 1915.
Av /Trondheim byarkiv.
Folkeskolen på Elvål ca. 1922
Folkeskolen hadde egne lover for by og land frem til 1959. Skolen på bildet er en landsfolkeskole. Foto fra rundt 1922.
Omgangsskole
Omgangsskole var en skoleform der undervisningen ble holdt på ulike gårder på omgang. Undervisningsformen ble brukt i områder med spredt bebyggelse fra 1739 (altså før folkeskolen ble innført). Omgangsskolen ble videreført i folkeskolen, men den ble gradvis mindre utbredt. I 1837 gikk 78 prosent av norsk barn på omgangsskole, mens i 1900 var andelen falt til rundt 1 prosent. Bildet viser omgangsskolen i Bortestunn i Storlidalen, Oppdal, omkring 1900.
Av /Sverresborg Trøndelag folkemuseum.

Folkeskolen var den offentlige sjuårige skolen i Norge for barn fra sjuårsalderen. Folkeskolen ble innført i 1889, og avløst av grunnskolen i 1969.

Faktaboks

Også kjent som

folkeskulen

I 1889 ble det skapt en felles skole for barn fra alle samfunnslag, folkeskolen. Folkeskolen ble sjuårig for barn mellom 7 og 14 år og erstattet ordninger med allmueskole som først ble innført i Danmark-Norge i 1739.

Folkeskolen hadde egne lover for by og land frem til 1959. På landet (landsfolkeskolen) ble undervisningstiden økt til tolv uker årlig, senere ytterligere utvidet. I byene (byfolkeskolen) ble det undervist 18–30 timer per uke 40 uker i året. Klassene skulle ikke ha flere enn 35 elever, men kunne unntaksvis ha opptil 40–45 elever. For hver skole skulle det bygges eller leies skolelokale. I områder med spredt bebyggelse ble skoleformen omgangsskole brukt.

Hver kommune fikk et skolestyre der folkevalgte sammen med presten og lærernes representant var med.

Historie

Inndeling

Folkeskolen ble innført i Norge med folkeskoleloven i 1889. Den var en del av utdanningsrevolusjonen som fant sted i Norge i siste halvdel av 1800-tallet, og den fastslo at hver kommune i landet skulle ha egne folkeskoler. Ethvert herred var inndelt i flere skolekretser, og hver av disse skulle ha sin egen folkeskole bestående av to avdelinger: første avdeling (småskolen), beregnet på barn fra 7 til 10 år, og andre avdeling, beregnet på barn fra 10 til 14 år. Det ble vedtatt at det årlig skulle gis 12 uker undervisning. En skoleuke for folkeskolens første avdeling skulle være 30 timer, mens en skoleuke i andre avdeling skulle være 36 timer.

Fagene

Læsebog for Den norske folkeskole
Prøver af en ny Læsebog for Den norske folkeskole (1889) ved Nordahl Rolfsen. Eksemplaret på bildet er fra boksamlinga til Ivar Aasen.
Av /Nynorsk kultursentrum.
Lisens: CC BY SA 4.0

Formålet med folkeskolen var å bidra til å gi alle barn den allmenndannelse som man tenkte burde være felles for alle mennesker, og å medvirke til å gi barna en kristen oppdragelse. Folkeskoleloven peker dermed fremover mot det 20. århundrets enhetsskole, som innebar at alle gikk i samme skole, uansett hvor man kom fra.

I folkeskolens første avdeling skulle det undervises i kristendomskunnskap, regning, skriving, norsk og sang, og i skolens andre avdeling skulle barna motta undervisning i fagene i første avdeling, i tillegg til jordbeskrivelse, historie og naturkunnskap. Det skulle også gis undervisning i ett eller flere av følgende fag: kroppsøving, tegning og håndarbeid.

Parallelt med folkeskolereformen gikk kampen for språklig likeverd for bokmål og nynorsk. Språkpolitisk var jamstillingsvedtaket i Stortinget fra 1885 et gjennombrudd. Med denne språkpolitikken skulle skolebarn lære å lese både landsmål og riksmål, og kommuner og skolekretser fikk rett til å velge mellom nynorsk og bokmål som skolespråk. Samtidig var folkeskolelærerne pålagt at språkbruken deres i undervisningen skulle samsvare med godt muntlig språk i distriktet.

Elevene

Samiske barn på internatskule
På 1900-tallet ble norske samer utsatt for en fornorskingspolitikk der målet var assimilering. Folkeskolen var en viktig del av denne politikken. Bildet viser barn av flyttsamer på en internatskole i Karasjok i 1950. Undervisninga skjedde på norsk.
Av /NTB scanpix.

Folkeskolen skulle gi alle barn i alderen 7–15 år undervisning. Unntak fra denne regelen kunne bare gis dersom barnet på grunn av åndelige eller kroppslige mangler ikke kunne følge skolegangen, dersom barnet led av en smittsom sykdom eller et kroppslig onde, eller dersom det utviste så dårlig oppførsel at de andre skolebarna ble utsatt for skadelig påvirkning. Folkeskoleloven bestemte også at dersom et barn skulle tas opp i eller flyttes til en høyere klasse, måtte det i all vesentlighet ha nådd målsettingen for undervisning i den foregående klassen.

Sekularisering

Folkeskoleloven innebar en sekularisering av skolen. Tidligere hadde kirkens stiftsdireksjon styrt skolen, men med loven som ble vedtatt i 1889 ble kirkens menn erstattet av et borgerlig og valgt skolestyre. Folkeskoleloven sa videre at barn av dissentere (medlemmer av trossamfunn utenfor statskirken) etter krav fra foreldrene kunne fritas helt eller delvis for undervisning i kristendomskunnskap, siden denne var tett forbundet med statskirkens lære. Vedtaket av loven var i tråd med Johan Sverdrups (1816–1892) ambisjoner etter at han hadde blitt innsatt som statsminister i 1884. 8. oktober samme år publisere Sverdrup et brev i Dagbladet, skrevet til kirkeministeren, der han kunngjorde et ønske om en «Reform i vort Folkeskolevæsen», i tråd med sin forslagsrett som norsk borger. Sverdrups brev vakte oppsikt, fordi det var det første brev skrevet av en norsk statsmann som ble gjort tilgjengelig for folk flest gjennom pressen.

Fornyelser og revisjoner

Folkeskolen ble fornyet flere ganger i det 20. århundre. I 1936 ble det vedtatt en ny folkeskolelov som blant annet skjerpet kravet til klassedeling, og som økte antallet timer og uker som elevene skulle gå på skolen. Det ble også satt et maksimaltall på antallet elever – nå skulle det ikke være flere enn 30 elever per klasse. Loven forbød også fysisk avstraffelse, og innførte gratis skolemateriell, legetilsyn og tannhelsetjeneste for alle elever. Det ble også vedtatt at engelsk skulle være et skolefag, men det var opp til skolestyrene å vedta om det skulle være obligatorisk eller frivillig.

Først ved revisjonen av folkeskoleloven i 1959 ble det imidlertid vedtatt en felles folkeskole for by og land. Samme år ble det åpnet for at kommunestyrene kunne vedta niårig enhetsskole. I 1969 ble niårig obligatorisk grunnskole lovfestet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dokka, Hans-Jørgen (1967). Fra allmueskole til folkeskole : studier i den norske folkeskoles historie i det 19. hundreåret. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Roos, Merethe (2016). Kraften i allmenn dannelse. Skolen som formidler av humaniora. Bidrag til en historisk lesning. Kristiansand: Portal forlag.
  • Volckmar, Nina (red.) (2016). Utdanningshistorie. Grunnskolen som samfunnsintegrerende institusjon. Oslo: Gyldendal Norsk forlag.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg