statsrådssaken

Norge var i årene 1814–1884 preget av en embetsmannsstat. Embetsmennene var enerådende i regjering, dominerende på Stortinget og utgjorde ellers det statlige styringsapparatet i departementer og i lokalforvaltning. Striden førte til seier for opposisjonen og innføringen av parlamentarisme i 1884, og dessuten valgseier for det nye partiet Venstre. Den nye statsskikken betydde at regjeringen må sikre seg tillit og støtte fra flertallet av representantene på Stortinget. En annen konsekvens var at den hegemoniske embetsmannsstaten gikk til grunne, og at opposisjonen kunne danne regjeringer om den vant flertall ved stortingsvalg.

Alt under Karl Johans tid som svensk-norsk monark fra 1818 til 1844, og enda mer senere, hadde den personlige kongemakten blitt betydelig svekket. Regjeringen kom mer og mer til å fylle den rollen som Kongen hadde hatt som utøvende makt. Imidlertid var det Kongen som utpekte statsråder, og han gjorde det helt uavhengig av sammensetningen av Stortinget. Det eksisterte ingen parlamentarisme i styresettet som var nedfelt i Grunnloven av 4. november. Det var embetsmenn – ofte konservative – som ble utpekt til regjeringsmedlemmer før skiftet i 1884, og dessuten dominerte de også den første tiden etter 1884.

Folkesuvereniteten – at folket var maktens kilde og makten til folket var uavhendelig og udelelig, slik Jean-Jacques Rousseau hadde utformet den – hadde stått sterkt i Grunnloven i 1814. Den lovgivende makten – folket gjennom sine representanter på Stortinget – hadde framstått som makttyngdepunktet. Men reaksjonen i 1820-årene hadde brakt det monarkiske prinsippet, det vil si Kongen som makttyngdepunkt, sterkere tilbake. Dette kom sammen med tanken om delt suverenitet og funksjonell separasjon av makt mellom Storting (lovgivende makt), Konge/regjering (utøvende makt) og domstoler (dømmende makt). I flere tiår sto Konge og Regjering og framtredende jurister for en demping av folkesuvereniteten og framheving av streng maktfordeling, noe som løftet fram den utøvende makt som regjeringen var tildelt.

Statsrådssaken begynte udramatisk. I 1850-årene fremmet konservative, slik som Frederik Stang, ønsket om at statsrådene skulle ha adgang til møtene på Stortinget, og ønsket hadde også versert tidligere. Tanken var at nærvær av regjeringsmedlemmer ville kunne virke bindende og modererende på Stortingets debatter og beslutninger. Følgelig ville en konservativ regjering kunne kontrollere et altfor liberalt og reformistisk storting. Den liberale opposisjonen hadde derfor vært skeptisk fordi man oppfattet det som et mulig kontrollinstrument for de mange konservative regjeringer.

På slutten av 1860-årene kom det et skifte. Nå ville en opposisjon ledet av Johan Sverdrup forsøke å velte konstellasjonen med embetsmannsdominerte regjeringer og selv embetsmannsstaten. Opposisjonen betraktet statsrådenes adgang nå på en ny måte. Dette kunne tjene som en binding av Regjeringen, og et uttrykk for at Regjeringen måtte sørge for å ha Stortingets tillit. Sverdrup la ikke skjul på at statsrådssaken var et ledd i programmet om fullt folkestyre som han og opposisjonen sto for. Fra konservativt hold ble dette tolket som et angrep på konstitusjon og politisk system.

Avgjørende for opposisjonens kamp for statsrådssaken var at det i 1869 ble innført årlige storting, noe som klart styrket Stortinget som et permanent virkende organ. Det førte til at de konservative ville ha garantier for at Stortinget ikke ble for mektig, og de ville begrense samlingstiden hvert år. Forhandlingene om en lov om statsrådenes adgang utløste motkrav fra de konservative om garantier, slik som oppløsningsrett for kongen, rett for ham til å skrive ut nyvalg og fast stortingstid på fire måneder. Det førte til stortingsvedtak som lovfestet den parlamentariske reformen i 1871, og så til en adresse med mange underskrifter fra stortingsflertallet med mistillit mot regjeringen i 1872. Dermed hadde forfatningskampen begynt.

Som ledd i den liberale opposisjonens kamp for å gjennomføre et parlamentarisk styresett kom Stortinget i 1872, 1874, 1877 og 1880 til å vedta at statsrådene skulle ha adgang til Stortingets forhandlinger. Dette betydde en endring av grunnlovsparagraf 74. Endringen av ordlyden i lovforslaget som kom i 1874, gjorde at tre nye vedtak fra Stortinget krevdes. Kongen nektet sanksjon hver gang. Utover 1870-årene hevdet nemlig kongen og regjeringen med styrke absolutt veto, og fikk støtte for det av Det juridiske fakultet i Kristiania i 1881. Det betydde at kongen kunne stoppe alle vedtak Stortinget hadde gjort. Opposisjonen avviste dette, og i 1878 framholdt jurist og politiker Hagbart Emanuel Berner at kongen ikke hadde vetorett i det hele tatt når grunnloven skulle endres. Berners idé- og kildegrunnlag var selve Grunnloven av 1814.

I 1880 vedtok Stortinget etter Johan Sverdrups forslag at beslutningen skulle være gjeldende Grunnlov. Kongen og regjeringen nektet å medvirke til gjennomføringen av dette vedtaket med bruk av veto 29. mai. Stortingets flertall svarte med promulgasjon (bekjentgjøring) av stortingsvedtak 8. juni, og markerte at de ikke ville la seg stoppe av kongen. En konsekvens av dette for Sverdrup og Venstre var å uttrykke mistillit til statsrådet. Det gikk gjennom riksretten, der ni høyesterettsdommere satt sammen med 17 stortingsrepresentanter (lagtingsmedlemmer). Et stort flertall av representantene var venstrefolk, som ønsket å dømme statsrådene for ikke å ha akseptert folkets og Stortingets vilje. Riksretten ble dermed et politisk redskap for Venstre.

Høsten 1880 hadde statsminister Fredrik Stang og hans regjering tatt avskjed, og Christian August Selmer dannet en ny konservativ regjering. Det var hans regjering som måtte stå ansvarlig for at stortingsvedtaket i 1880 ikke ble tatt til følge av konge og regjering. Riksretten førte saken i årene 1883–1884. Dommen var knusende. Selmer ble fradømt embetet som statsminister, og sju andre statsråder ble også fradømt dine embeter. Tre statsråder slapp unna med bøter. Framstøtene for det politiske systemskiftet ble altså riksretten mot regjeringen Selmer, oppnevnelsen av Aprilministeriet i 1884 – det vil si en ny konservativ regjering som fikk kort levetid – og dannelsen av landets første venstreregjering under Johan Sverdrup i juni samme år.

Siden tidlig i 1870-årene hadde det på Stortinget eksistert sterke partitendenser med venstremenn mot høyremenn. Venstre og Høyre dukket opp som begreper på fraksjonene for de liberale og de konservative. 1. juli 1884 sanksjonerte kongen beslutningen om statsrådenes adgang til Stortingets forhandlinger. I januar samme år ble partiet Venstre dannet, og i august det konkurrerende partiet Høyre, begge med lokale forgreninger i hele landet. I 1884 var det derfor et politisk-organisatorisk grunnlag for en varig parlamentarisk statsskikk, der regjeringer skulle utgå fra det største politiske partiet med over halvparten av representantene på Stortinget eller den alliansen på tinget som hadde flertall. Imidlertid tok det flere år før parlamentarismen ble fullt implementert som statsrettslig praksis i Norge.

• parlamentarisme
• riksrett
• 9. juni-beslutningen
• Aprilministeriet
• Norges politiske system
• Norsk historie 1815-1905