vetostriden

Den norske Grunnloven sørget for at kongen i forhold til det norske Stortinget skulle ha utsettende veto i ordinære lovsaker. Bildet viser den første skrevne sida av 17. mai-grunnloven.

17. mai-grunnloven av . Falt i det fri (Public domain)

I 1821 fremmet kong Carl Johan overfor Stortinget blant annet en lovendring som betydde absolutt veto for kongen i alle lovsaker. Maleri av Karl 3. Johan (14), malt av maleren François Gérard, cirka 1811.

Karl Johan av . Falt i det fri (Public domain)

Vetostriden, debatten om kongens vetorett i lovsaker. Med vetorett menes kongens eller andre organers rett til enten å godkjenne eller nekte å godkjenne lovvedtak i nasjonalforsamlingen.

Det eksisterte to former for vetorett: absolutt veto eller utsettende veto. Absolutt veto menes rett til å si nei (nekte sanksjon) til et lovvedtak en gang for alle. Utsettende veto (suspensivt) gikk ut at retten til å nekte lovvedtak i nasjonalforsamlingen bare gjaldt et visst antall ganger, før de folkevalgte lovgiverne kunne overprøve sanksjonsnektelsen og drive lovvedtaket gjennom. Vetoretten er gjerne knyttet til styreformer der den folkevalgte nasjonalforsamlingen ikke har innflytelse over sammensetningen av regjeringen og der den utøvende makt sikres betydelig kontroll over lovgivningen.

I Norge sto det en nærmest kontinuerlig strid og debatt i perioden 1814–1884 om hvor omfattende vetorett kongen skulle ha, og om vetoretten også skulle gjelde grunnlovssaker eller ikke. Grunnloven av 1814 ga i realiteten kongen bare utsettende veto i vanlig lovsaker, ikke i grunnlovssaker. Praksis ble derimot raskt at kongen hadde utsettende veto i alle lovsaker. I 1870- og 1880-årene kom konservative politikere i Norge til å hevde at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker.

Etter at første skritt mot en parlamentaristisk styreform ble tatt i 1884 falt den kongelige vetorett mer eller mindre bort som et styringsinstrument.

1814–1824

Grunnloven av 17. mai 1814 i Norge føyer seg inn i rekken av nye forfatninger der folkesuvereniteten sto sterkest, og der stortinget kunne overprøve kongens nei til lovvedtak etter tre ganger.

Grunnloven av 17. mai og 4. november 1814 (novembergrunnloven) sørget for at kongen i forhold til det norske Stortinget skulle ha utsettende veto i ordinære lovsaker. Det vil si at Stortinget kunne få vedtatt lovforslagene først når kongen hadde gitt sitt samtykke, eller drive det gjennom om kongen nektet sanksjon etter tredjegangs vedtak. Stortinget kom sammen bare hvert tredje og holdt sesjon bare i tre måneder.

I 1821 fremmet kong Carl Johan overfor Stortinget blant annet en lovendring som betydde absolutt veto i alle lovsaker. Med dette ville han kunne blokkere alle vedtak som Stortinget fattet ved på si nei til sanksjon (godkjennelse). Han fikk støtte av eidsvollmannen og stortingspolitikeren Christian Magnus Falsen i 1824. Men han møtte sterk motbør fra jurister og fra Stortinget. Innvendingene var at absolutt veto til kongen ville frata Stortinget den egentlige lovgivningsmakten og undergrave tanken om at en folkevalgt nasjonalforsamling måtte være maktens tyngdepunkt. Framstøtet fra kongen ble slått tilbake fra Stortinget, som fryktet at kongen ville undergrave Grunnloven og norsk selvstendighet. Et stort flertall i storting sa nei til lovforslaget fra kongen. Dermed greide ikke kongen å drive gjennom sitt viktige krav om absolutt veto.

1880–1884

Den norske Grunnloven er påvirket av den liberale folkesuverenitetslæren, utformet av den franske statstenkeren Jean-Jacques Rousseau.

Portrett av Rousseau i 1753 (41 år) av . Falt i det fri (Public domain)

Det tok mange år før kravet dukket opp på nytt. I årene 1880–1883 kom kongen, statsrådet og den juridiske eliten i Norge til å argumentere for at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Et argument var å vise til praksis i norsk lovbehandling. Fra først stund etter 1814 var det blitt slik i realiteten at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker. Det andre argumentet var at en måtte forutsette at maktfordelingssystem og likevektsteori lå innebygd i Grunnloven, i tråd med læren til den franske statstenkeren Charles Montesquieu.

Dermed la forsvarerne av absolutt veto vekt på at suvereniteten (den egentlige makten) var delt mellom kongen og folket i utgangspunktet. Slik utfordret de konservative kreftene rundt konge og regjering den liberale folkesuverenitetslæren (utformet av den franske statstenkeren Jean-Jacques Rousseau) som hadde gått sin seiersgang i Europa, Nord-Amerika og deler av Latin-Amerika i tiden 1770– 1814. Rousseau ble av mange liberale og progressive jurister tolket slik at makten lå udelt hos folket, og folket kunne ikke gi fra seg makten, bare delegere den midlertidig. Lovgivningsretten oppfattet disse juristene som nøkkelmakten i et politisk system. Med andre ord bestemte lovgiverne, som burde være en folkevalgt nasjonalforsamling, prinsippene og rammen for statsstyret.

Mens de konservative rundt 1880 hevdet at lovgivningsmakten måtte ansees å være delt mellom konge og Storting når begge makter hadde blokkerende vetorett, mente venstrebevegelsen i tråd med praksis og grunnlovstolkning at Stortinget hadde den egentlige lovgivningsretten. Det utsettende veto, som var en godt innarbeidet statsskikk, kunne ifølge venstremennene aldri true selve lovgivningskompetansen som lå udelt hos Stortinget. Med andre ord dreide kampen for og mot absolutt veto seg om et hovedspørsmål; om lovgivningsmyndigheten skulle være delt mellom konge og Stortinget, eller ligge udelt hos Stortinget.

Aktoratet i riksretten i 1883–1884 mot embetsmannsstatens statsråder, sammen med venstrepolitikere, framhevet at Grunnloven var skrevet under sterk påvirkning av folkesuverenitetsprinsippet, med henvisning til amerikanske og franske grunnlover. Man tok også fram § 112, som ikke tilla kongen noen rett til medvirkning i arbeidet med grunnlovsendringer. Derimot mente høyesterettsdommerne i Riksretten i 1884 at kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker ut fra innarbeidet praksis og ut fra forutsetningen om at Grunnloven var tuftet på maktfordelingslæren og balanseteori.

Vetoretten dør ut med parlamentarismen

Starten på innføring av parlamentarisme i 1884 i Norge kom til å undergrave sterkt vetoretten, og gjorde den snart ubrukelig. Regjeringen måtte hele tiden sikre seg flertall og støtte fra Stortinget. Bak venstrebevegelsens kamp for å få innført parlamentarisme lå sterkt tanken om at folkesuvereniteten måtte veie tyngst, og at det var viktig å innføre ordninger som sikret et varig folkestyre, representert ved Stortinget. Nå ble Stortinget sikret ikke bare en suveren lovgivningsmyndighet, men regjeringer måtte sikre seg flertallsstøtte fra Stortinget og hele tiden ny tillit.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dørum, Knut, Frå undersått til medborgar. Styreform og politisk kultur i Noreg ca. 1660–1884. Oslo.
  • Dørum, Knut 2013: Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet. Dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814–1850. Historisk tidsskrift.
  • Holmøyvik, Eirik 2012: Maktfordeling og 1814. Bergen.
  • Kaartvedt, Alf 1956/1967: Kampen mot parlamentarisme 1880–1884. Den konservative politikken under vetostriden. Oslo.
  • Kaartvedt, Alf 1964: Fra riksforsamling til 1869, bd. 1 i Det norske Stortinget gjennom 150 år. Oslo.
  • Mykland, Knut 1978: Kampen om Norge, bd. 9. Oslo: Cappelen.
  • Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet 1814–ca. 1860, første del. Oslo.
  • Seip, Jens Arup 1980: Dyd og nødvendighet. Høyres historie gjennom hundre år 1880– 1980. Oslo.
  • Seip, Jens Arup 1981: Utsikt over Norges historie. Tidsrommet ca. 1850–1884, annen del. Oslo.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg