rettsvitenskap

Dommer i Høyesterett er viktig materiale for rettsvitenskapen i Norge. Her tidligere justitiarius Tore Schei i 2013.
.

Rettsvitenskap, eller jus, er den vitenskapelige behandling av lov og rett. Sentral betydning i rettsvitenskapen har studiet av lover med lovforarbeider, og dommer og andre rettsavgjørelser, i Norge særlig av Høyesterett.

Kjernen i rettsvitenskapen er systematiske studier av nåtidens rett med beskrivelse og analyse av de regler som gjelder og blir anvendt av domstolene, av begrunnelsen for reglene og av sammenhenger og ulikheter, eventuelt motsetninger, i rettssystemet. Rettsvitenskapen omfatter også studiet av tidligere tiders rett (rettshistorie) og av internasjonal rett.

Den rettsvitenskapelige fremstilling kan være deskriptiv (dogmatisk) ved at den angir de løsninger som domstolene må antas å ville legge til grunn. Men ofte går den rettsvitenskapelige forfatter lenger ved at hen oppstiller begrunnede løsningsforslag og anbefalinger der løsningen på et spørsmål er usikker. Det hører også til rettsvitenskapen å underkaste regelverket en kritisk analyse som kan munne ut i reformforslag. Se i denne forbindelse de lege lata og de lege ferenda.

Disipliner

Det rettsstoffet som rettsvitenskapen beskjeftiger seg med, er omfattende, noe som har ført til behov for systematisering. En viktig tradisjonell sondring går mellom offentlig rett og privatrett.

Den offentlige rett omfatter reglene om

Privatretten gjelder forholdet mellom borgerne (enkeltpersoner og selskaper). Den omfatter blant annet:

Av overgripende karakter er disipliner som rettskildelære og rettsfilosofi. Ikke-juridiske fag som står rettsvitenskapen nær, er rettshistorie, rettssosiologi og rettsøkonomi.

Historikk

Historisk har rettsvitenskapen, slik den er kjent i Vesten, sine røtter i romersk rettsvitenskap. Den klassiske romerske rettsvitenskapen utviklet seg sammen med Romerriket og den rett dette skapte, og nådde sitt høyeste omkring 100–400 e.Kr. Den utmerket seg ved logisk analyse, men bygde ikke generelle systemer. Dens betydning for samtiden viste seg bl.a. ved at keiser Justinian på 500-tallet tilla dens resultater lovs kraft.

En ny fremgangstid for rettsvitenskapen kom i middelalderen, med glossatorene og postglossatorene. Den neste store strømning innen rettsvitenskapen kom med renessansen og naturretten. Den historiske skole som dernest opptrådte, konsentrerte seg om det enkelte lands rett, og gled etter hvert over i begrepsjurisprudens. Etter hvert var studiet av gamle germanske rettsregler blitt tatt opp av rettsvitenskapen ved siden av studiet av romersk rett.

På 1700-tallet oppstod også en selvstendig dansk-norsk rettsvitenskap, blant annet ved Ludvig Holberg. Av grunnleggende betydning for dansk, og også norsk, rettsvitenskap på 1800-tallet var Anders Sandøe Ørsteds forfatterskap. De to store navnene i norsk rettsvitenskap på 1800-tallet og omkring århundreskiftet var Anton Martin Schweigaard og Francis Hagerup.

I nyere tid drives rettsvitenskapelig forskning i Norge særlig ved universitetene i Oslo, Bergen og ved UiT Norges arktiske universitet. Disse tre stedene kan man også ta mastergraden i rettsvitenskap. Det foregår også rettsvitenskapelig forskning ved andre universiteter og høyskoler hvor det er mulig å bli bachelor i faget.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Anners, Erik: Den europeiske rettens historie, 1983, isbn 82-00-05843-3, Finn boken
  • Boe, Erik: Innføring i juss : juridisk tenkning og rettskildelære, 1996, isbn 82-518-3453-8, Finn boken
  • Knophs oversikt over Norges rett, 13. utg., 2009, isbn 978-82-15-01406-7, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg