Rettsvitenskap, jus, den vitenskapelige behandling av rettsstoffet, der lover med forarbeider og domsmaterialet er av sentral betydning. Det kan sondres mellom flere retninger innen rettsvitenskapen: rettshistorien, som omfatter utviklingen av de rettslige institusjoner (typisk domstolsorganisasjon) såvel som de materielle regler; rettsøkonomien, rettssosiologien og rettsfilosofien, som ser de rettslige fenomener fra henholdsvis økonomisk, sosiologisk og filosofisk synsvinkel m.m. Kjernen i rettsvitenskapen er imidlertid systematiske studier av nåtidens rett med beskrivelse og analyse av de regler som gjelder (typisk: som blir anvendt av domstolene), av reglenes begrunnelse og av sammenhenger og ulikheter, eventuelt motsetninger, i rettssystemet.

Den rettsvitenskapelige fremstilling kan være deskriptiv (dogmatisk) ved at den angir de løsninger som domstolene må antas å ville legge til grunn. Men oftest går den rettsvitenskapelige forfatter lenger ved at det oppstilles begrunnede løsningsforslag og anbefalinger der dagens rettslige stilling er usikker. Det hører også til rettsvitenskapen å underkaste regelverket en kritisk analyse som kan munne ut i reformforslag.

Det rettsstoff som rettsvitenskapen beskjeftiger seg med, er omfattende, hvilket har ført til behov for systematisering og arbeidsdeling. En viktig tradisjonell sondring går mellom offentlig rett og privatrett. Den offentlige rett omfatter reglene om stat og offentlig styring (statsrett og forvaltningsrett), om strafferett og om domstoler og rettergangsmåte (straffe- og sivilprosess). Privatretten gjelder forholdet mellom borgerne (enkeltpersoner og selskaper); den omfatter bl.a. familierett, arverett, erstatningsrett, kontraktsrett, kjøpsrett, pengekravsrett, panterett, konkursrett og tingsrett. Av overgripende karakter er disipliner som rettskildelære og rettsfilosofi. Ikke-juridiske fag som står rettsvitenskapen nær, er rettshistorie, rettssosiologi og rettsøkonomi.

Historisk har rettsvitenskapen, slik den kjennes i vår kulturkrets, sine røtter i romersk rettsvitenskap. Den klassiske romerske rettsvitenskapen utviklet seg sammen med det romerske verdensriket og den rett dette skapte, og nådde sitt høyeste omkring 100–300 e.Kr. Den utmerket seg ved logisk analyse, men bygde ikke generelle systemer. Dens betydning for samtiden viste seg bl.a. ved at keiser Justinian på 500-tallet tilla dens resultater lovs kraft. Senere gikk rettsvitenskapen tilbake.

En ny fremgangstid for rettsvitenskapen kom i middelalderen, med glossatorene og postglossatorene. Den neste store strømning innen rettsvitenskapen kom med renessansen og naturretten. Den historiske skole som dernest opptrådte, konsentrerte seg om det enkelte lands positive rett, men gled etter hvert over i konstruktivismen. Etter hvert var det germanske rettsstoff blitt tatt opp av rettsvitenskapen ved siden av studiet av den romerske rett.

På 1700-tallet oppstod også en selvstendig dansk-norsk rettsvitenskap, bl.a. ved Ludvig Holberg. Av grunnleggende betydning for dansk, og også norsk, rettsvitenskap på 1800-tallet var Anders Sandøe Ørsteds forfatterskap. De to store navnene i norsk rettsvitenskap på 1800-tallet og omkring århundreskiftet var Anton Martin Schweigaard og Francis Hagerup.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.