mistillitsforslag

Mistillitsforslag foreligger når man i en gruppe foreslår å vedta at den valgte ledelsen ikke lenger har gruppens tillit. Mistillitsforslaget kan fremsettes overfor styre og tillitsmenn innen organisasjoner, partier, klubber og sammenslutninger av alle slag. Blir forslaget vedtatt, foreligger et mistillitsvedtak eller en mistillitserklæring, og de som vedtaket gjelder, må fratre sine verv.

Særlig viktig er mistillitsforslag i forholdet mellom regjering og nasjonalforsamling i parlamentariske stater. Der er mistillitsforslag et vanlig brukt middel i nasjonalforsamlingen for å tvinge regjeringen, eller ett eller flere av dens medlemmer, til å gå av.

I Norge følger reglene om mistillit av Grunnloven § 15. Etter denne bestemmelsen kan mistillitsforslag rettes mot regjeringen samlet eller enkelte av dens medlemmer:

Enhver som er medlem av statsrådet, har plikt til å innlevere sin avskjedssøknad etter at Stortinget har fattet beslutning om mistillit til vedkommende statsråd alene eller til det samlede statsråd. Kongen er forpliktet til å innvilge en slik avskjedssøknad. (Grunnloven § 15).

Det stilles ikke noe krav til begrunnelse for mistillitsforslaget. Politisk uenighet eller ønske om regjeringsskifte kan være grunnlag for mistillitsforslag. Andre ganger brukes mistillitsforslag som reaksjon på brudd på konstitusjonelle plikter, for eksempel regjeringens opplysningsplikt overfor Stortinget. Dersom mistillitsforslaget får flertall i Stortinget, har regjeringen eller statsrådene vedtaket gjelder en rettslig plikt til å gå av. Det er straffbart for en statsråd å ikke følge et vedtak om mistillit.

I norsk parlamentarisk praksis har mistillitsforslag forekommet ofte, men bare få ganger er det blitt vedtatt. Den første arbeiderpartiregjeringen ledet av Christopher Hornsrud ble felt ved mistillitsvotum i 1928. Mindretallsregjeringen til Einar Gerhardsen ble felt i 1963 etter Kings Bay-saken.