embetsmannsstaten

Historiker Jens Arup Seip er opphavsmannen til det kjente begrepet «embetsmannsstaten».

Jens Arup Seip
Av .
I februar–mars 1884 ble statsminister Christian Selmer og de fleste av hans regjeringskolleger dømt av riksretten til å miste sine embeter. Dette var blant hendelsene som førte til innføringen av parlamentarisme og til embetsmannsstatens fall.
Av .

Artikkelstart

Embetsmannsstaten er et begrep som ofte brukes om den perioden i norsk politisk historie da staten ble styrt av embetsmenn. Ifølge opphavsmannen til begrepet, Jens Arup Seip, eksisterte denne staten fra 1814 til 1884. Grunnloven som ble innført i 1814 gav embetsmennene en sentral rolle, mens innføringen av parlamentarismen fra 1884 gjorde at embetsmennene fikk mindre makt.

Den politiske eliten i Norge i perioden 1814–1884 var embetsmennene. De styrte landet gjennom politiske organer – regjeringen og Stortinget – og det landsomfattende byråkratiet. De bestemte den politiske dagsordenen, og ideologien deres gjennomsyret mye av den politiske tenkningen, slik som den økonomiske liberalismen og forestillingen om embetsmennene som det naturlige politiske lederskap, i kraft av utdannelse, dannelse og embete. Ifølge Seip utgjorde embetsmennene en elite som systematisk beskyttet sine maktposisjoner og forsøkte å tøyle opposisjonen.

Embetsmennene hadde både politisk og ideologisk hegemoni. Embetsmennene hadde studert jus eller teologi på Universitetet i Kristiania eller gått på krigsskolen i samme by. Jan Eivind Myhre har understreket hvor høy status og posisjon juristene hadde. Norge var langt ut på 1800-tallet juristenes stat, med en stadig økende tallmessig dominans fram til rundt 1850. I årene 1814–1884 var det rundt 2000 embetsmenn i Norge, i 1825 utgjorde de ca. 1900 personer, i 1875 ca. 2300. Når folkemengden i Norge nærmest doblet seg fra én til noe under to millioner i løpet av perioden 1814–1884, minket derfor gruppen med embetsmenn relativt sett.

Embetsmannsstaten faller

Embetsmennenes maktposisjon var stabil fra 1814 til 1884, men under press de siste årene. I 1883–1884 fikk en stor opposisjon fra Venstrebevegelsen (fra 1884 partiet Venstre) overtaket. Denne opposisjonen knuste til slutt embetsmennenes regime, etter statsrådssaken mot regjeringen Christian Selmer, som ble etterfulgt av riksrett og regjeringsskifte. Kampen for at regjeringen skulle møte i Stortinget, ble kronet med seier, noe som ble begynnelsen på innføringen av parlamentarismen. Fra 1884 og utover kom prinsippet om at regjeringer måtte ha flertall i Stortinget og støtte seg på politiske partier til å innarbeide seg mer og mer. Tidligere hadde embetsmennene hatt nærmest monopol på å være statsråder.

Noe annet er at embetsmennene fortsatte å dominere både høyre- og venstreregjeringer etter 1884, og de hadde også mange plasser på Stortinget. Men utviklingen etter 1884 og utover på 1900-tallet var at embetsmennene tapte mer og mer sin samfunnstilling, og at nye middelklassegrupper rykket inn og fylte deres plass i samfunnet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg