språk som hører til de semittiske språkene i den afroasiatiske språkfamilien. Innen de semittiske språkene hører hebraisk til en nordvestsemittisk språkgruppe, hvor hebraisk sammen med fønikisk, moabittisk, ammonittisk og edomittisk regnes til de såkalte kanaaneiske språkene, dvs. språk som ble nedskrevet i Kanaan (Palestina) fra første halvdel av 1000-tallet f.Kr.
Utbredelse
Hebraisk har vært i bruk i nær 3000 år. Det er først og fremst kjent som Det gamle testamentes (GT), dvs. Den hebraiske bibelens, språk. I Bibelen kalles hebraisk «Kanaans språk» (Jes 19,18) eller «judeisk» (Jes 36,11 = 2 Kong 18,26 m.fl.). Funksjonen som hellig språk for både jødedommen og kristendommen har gitt hebraisk en helt spesiell plass i Vestens kultur. Opprinnelig utkrystalliserte språket seg i Syria/Palestina i kjølvannet av de politiske omveltningene i overgangsperioden fra sen bronsealder til tidlig jernalder etter ca. 1200 f.Kr. Hebraisk var i bruk i Nordriket (Israel) og ble hovedspråk i Sydriket (Juda). På grunn av epigrafiske funn regner en med at det fantes en nordlig og en sørlig hebraisk dialekt. Etter den assyriske erobringen av Samaria i 721 f.Kr. ble hebraisk erstattet av arameisk. Dermed døde den nordisraelittiske dialekten ut. Etter den babylonske erobringen av Jerusalem i 586 f.Kr. ble hebraisk etter hvert erstattet av arameisk også i Juda. Selv om hebraisk ble fortrengt av arameisk, døde språket ikke ut, men ble i persisk tid (ca. 550–330 f.Kr.) i første rekke bevart som et litterært og lærd språk (bønner, hymner, profetlitteratur, krøniker). Det er grunn til å anta at hebraisk i noen grad også må ha vært talespråk i persisk tid. I de nærmeste hundreårene før og etter Kristus ble det skapt et nytt jødisk morsmål i Palestina, ofte kalt misjnahebraisk, en form av mellomhebraisk.
Gjennom hele middelalderen spilte hebraisk en viktig rolle som jødedommens særlige språk og som lærd språk i Palestina og i de ulike jødiske diasporaene i Midtøsten og Europa. Moderne hebraisk (ivrit) er det talte og skrevne offisielle språket for det jødiske flertallet i staten Israel (ca. 4,5 mill.), hvorav ca. 50 % har språket som morsmål. I tillegg er hebraisk viktig i den jødiske diasporaen, særlig i USA.
Språklige særtrekk
Fonologi
Med unntak for moderne hebraisk vet man svært lite om hebraisk fonemikk og fonetikk i de forskjellige perioder av språkets historie. Beskrivelser må baseres på det ortografiske systemet, på rekonstruksjoner og antagelser. Det hebraiske fonologiske systemet består av konsonanter, halvvokaler, vokaler og trykk. Blant særtrekk som karakteriserer de semittiske språkene er gutturallyder, i hebraisk khet og ayin, og bruken av emfatiske konsonanter, hebraisk tet, tsade og qof. Spesielt for hebraisk er at de bilabiale plosivene pe og bet i visse posisjoner opptrer som de labiodentale frikativene f og v, f.eks. ab 'far' som uttales [av]. De ikke-emfatiske plosivene bet, gimel, dalet, kaf, pe og taw får etter vokal frikativ uttale.
Morfologi
Hebraisk har ordklassene nomen, verb, tallord, partikkel, adverb. Det er to kjønn, hankjønn og hunkjønn, og tre tall: entall, totall (sjelden) og flertall. Kjønn og tall uttrykkes både i nominal- og verbalbøyningene. Hebraisk oppviser den klassiske semittiske ordstrukturen der man fra en rot på som regel tre konsonanter som antyder grunnbetydningen, uttrykker ulike leksikalske og grammatikalske morfemer ved å føye til vokaler og affikser. Fra roten ktv 'skrive' dannes katav 'han skrev', jiktov 'han skriver', ketov 'skriv', katuv 'skrevet', miktav 'skrift' osv. Et særlig problem i hebraisk er spørsmålet om de finitte verbalformene angir tempus eller aspekt, dvs. hvorvidt det angis om handlinger er vedvarende eller avsluttet, eller om det dreier seg om angivelse av fortid eller nåtid/fremtid. Mens man lenge har hellet mot en ren aspektforståelse, mener mange i dag at tempus er langt viktigere enn antatt.
Språkhistorie
Det er vanlig å skille mellom følgende språkhistoriske stadier: gammelhebraisk, klassisk hebraisk, sen klassisk hebraisk, mellomhebraisk, middelalderhebraisk, moderne hebraisk. Til sammen dekker disse periodene nær 3000 år. Den hebraiske bibelen utgjør den viktigste kilden til kunnskap om språkets utvikling i tidsrommet f.Kr. Selv om den tekstlige overleveringen og massoretenes (jødiske skriftlærde) bearbeidelser førte til standardisering og språklig uniformering, gjenspeiler Bibelen mange århundrer med diakron utvikling. Utenombibelske epigrafiske funn representerer et viktig korrektiv i forsøkene på å datere ulike språkhistoriske lag i Bibelen. Den stadig voksende samling av utenombibelske hebraiske tekster fra jernalderen består av ulike innskrifter, brev, graffiti, segl, bullae (små klumper av leire som ble brukt til å forsegle papyrus) og gravinnskrifter.
Gammelhebraisk
Det er vanlig å anta at israelittene overtok skrivekunsten fra den kanaaneiske befolkningen i Palestina fra rundt 1100 f.Kr. eller senere. Noen få poetiske tekster i GT (f.eks. 2 Mos 15, Dom 5) gir et alderdommelig inntrykk, og enkelte forskere har datert disse så tidlig som til 1100-tallet f.Kr. Det er imidlertid svært omdiskutert.
Et ostrakon (potteskår som skrivemateriale) fra Izbet Sarta fra 1100-tallet f.Kr. har vært anført som den eldste kjente hebraiske innskriften, men dette er tvilsomt. Også den berømte bondekalenderen fra Gezer fra 900-tallet f.Kr., samt noen få andre tekster fra samme tid benytter fønikiske skrifttegn. Noen hebraisk tekst kan med sikkerhet ikke dateres tidligere enn til 800-tallet f.Kr. Til de mest kjente innskrifter hører ostraka fra Arad og innskrifter fra Kuntillet Ajrud fra 800-tallet f.Kr., ostraka fra Arad og Samaria, potteskår fra Hazor, gravinnskrifter fra Khirbet el-Kom og Siloa-innskriften fra 700-tallet f.Kr., gravinnskrifter fra Khirbet Bet Layy og Jerusalem og ostraka fra Arad fra 600-tallet f.Kr., ostraka fra Arad og Lakisj, en sølvplakett fra Ketef Hinnom (Jerusalem) og en rekke bullae fra 500-tallet f.Kr.
Klassisk hebraisk
Klassisk hebraisk, bibelhebraisk, er språket vi finner i de prestelige og deuteronomistiske historieverkene (Mos, Jos, Dom, Sam, Kong), samt i størstedelen av profetlitteraturen (Jes, Jer, Esek, Tolvprofetboken med noen unntak). Det var hovedspråk i Juda gjennom hele jernalderen (Bibelens kongetid), dvs. frem til ca. 586 f.Kr. En viss diakron utvikling kan spores. Det fonologiske systemet som er overlevert i Den hebraiske bibelen er imidlertid mye yngre og representerer massoretenes aktivitet i perioden ca. 500–ca. 950 e.Kr.
Sen klassisk hebraisk
Sen klassisk hebraisk, sen bibelhebraisk. Lærde jøder i persisk tid (550–330 f.Kr.) benyttet så vel hebraisk som arameisk. Også for persisk tid er GT hovedkilden til kunnskap om hebraisk språk (enkelte sene deler av Sal, samt Hag, Sak, Mal, Jona, Est, Esra, Neh, 1 og 2 Krøn). Leksikografisk og syntaktisk kjennetegnes skriftspråket i perioden av betydelig innflytelse fra klassisk hebraisk, men også fra arameisk og samtidig hebraisk, med nye lånord fra arameisk, akkadisk og persisk.
Med unntak av Dan kap. 8–12, som alle er enige om å datere til 100-tallet f.Kr., er det vanskelig å si noe sikkert om hvilke av Bibelens bøker som er forfattet i hellenistisk tid (fra 330 f.Kr.), og skillet mellom sen bibelhebraisk og etterbibelsk (hellenistisk) hebraisk er flytende.
Mellomhebraisk
Mellomhebraisk kalles språket fra ca. 100 f.Kr. til ca. 400 e.Kr. Mellomhebraisk er kjent særlig fra Dødehavsrullene, samaritansk hebraisk, og som det språket Misjna (kompilert rundt midten av 100-tallet e.Kr.) ble nedskrevet på (misjnahebraisk). Den babylonske og palestinske Talmud inneholder også misjnahebraisk materiale. Mens man tidligere antok at mellomhebraisk var et kunstspråk laget av hebraisk og arameisk, mener man i dag at språket har hatt sin basis i et talt hebraisk i Palestina. Språket er sterkt påvirket av arameisk og har mange lånord fra akkadisk og persisk, og særlig fra gresk.
Middelalderhebraisk
Gjennom hele middelalderen forble hebraisk jødedommens særlige språk, ikke minst gjennom gudstjenesteliturgien. Lærde jøder skrev kommentarer til Bibelen og den rabbinske litteraturen, men også filosofiske, juridiske, medisinske og andre vitenskapelige verker ble forfattet på hebraisk. Det fantes også en rik poetisk tradisjon, så vel religiøs som verdslig. Selv om språket ikke lenger var et talespråk, var hebraisk i hele middelalderen den utdannede jødes første og i noen tilfeller også viktigste skriftspråk.
Moderne hebraisk
Gjenopplivingen av det hebraiske språket i Palestina rundt 1900 representerer en enestående etnolingvistisk og sosiolingvistisk begivenhet i språkhistorien. Leksikografen Eliezer Ben-Jehuda (1858–1922) er blitt gitt mye av æren for dette enestående eksempel på lingvistisk nasjonalisme, men hans rolle er i dag mer omstridt. Hebraisk var i virkeligheten ikke noe utdødd språk. Det var i utstrakt bruk i religiøs og lærd sammenheng. Allerede forut for sionismen eksisterte det, bl.a. i Palestina, flere mindre samfunn som hadde begynt å benytte hebraisk som talespråk. I Øst-Europa skjedde det rundt midten av 1800-tallet en sekularisering av hebraisk gjennom utgivelsen av bl.a. romaner, skolebøker og aviser. I 1917 sikret Balfour-deklarasjonen hebraisk status som offisielt språk. Fremveksten av et standard israelsk-hebraisk skjøt fart etter opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948, bl.a. med en rik skjønnlitterær produksjon.
Alfabet og skrift
Israelittene overtok det fønikiske alfabetet med 22 konsonanttegn en gang i tidsrommet ca. 1100–ca. 800 f.Kr. Noe eget hebraisk alfabet kan ikke identifiseres sikkert før 800-tallet f.Kr., da det skjedde en utvikling til lokale varianter som gjør det mulig å skille mellom fønikisk, hebraisk og arameisk. I løpet av 200- og 100-tallet f.Kr. (tidligere mente man at denne overgangen fant sted allerede i persisk tid) overtok jødene i Palestina det arameiske alfabetet og utviklet dette til den karakteristiske hebraiske kvadratskriften som er i bruk i dag, og som vanligvis forbindes med hebraisk språk. Selv om den opprinnelige hebraiske skriften etter hvert ble erstattet med den karakteristiske kvadratskriften, var gammelhebraisk skrift likevel sporadisk i bruk også senere, f.eks. i hellenistisk tid på mynter og krukker, på mynter i hasmoneisk tid, og i noen manuskripter fra Qumran. Det er ikke funnet bruk av gammelhebraisk skrift etter Bar-Kokba-opprøret (100-tallet e.Kr.). Ett unntak finner vi hos samaritanerne som fortsatt benytter en variant av gammelhebraisk skrift.
Hebraisk skrives fra høyre mot venstre. Bokstavene alef, he, waw og jod, de såkalte matres lectionis, blir brukt som både konsonanter og vokaler. Hebraisk er et konsonantspråk der vokalene vanligvis ikke skrives. Vokaltegn brukes bare i Den hebraiske bibelen, der det var viktig å sikre en mest mulig korrekt uttale, og i f.eks. lærebøker i språket.
Litteratur
Om den hebraiskspråklige litteraturen, se Israel I (litteratur), jøder (litteratur) og Israel II (litteratur).