jomfrugudinner

Athene var grekernes mektigste gudinne og Athens skytsgudinne. Hun var datter av Zevs og gudinnen Metis og valgte å forbli ugift hele livet. Hun ble imidlertid forsøkt voldtatt av Hefaistos, men klarte å hindre ham i å gjennomføre samleiet. Hans sæd frembrakte sønnen Erikhthonios, som ble overlatt til Athene. Han ble ansett som den første hersker i byen Athen.

Athene opptrer ofte i det man ellers forbinder med mannlige roller. Hun avbildes bevæpnet og hun blander seg inn i menneskenes kriger. Hun representerer også visdom og er den som lærer menneskene håndverk, ikke minst vevekunsten. (Dette har hun til felles med Mesopotamias store gudinne Inanna/Ishtar.)

Minerva kan ha vært en førromersk gudinne som så ble en del av romernes pantheon og byen Romas bygudinne. Hun hadde ansvaret for hjemmet, kunst og håndverk. Etter hvert smeltet hun sammen med den greske Athene og overtok også dennes mer krigerske aspekter.

Artemis er datter av Zevs og Apollos tvillingsøster. Hun var ansvarlig for jakt og dyrenes velferd, og hjelper også kvinner under menstruasjon og fødsel. I De homeriske hymnene beskrives hun som en pileskytende jomfru. Hennes kvinnelige ledsagere, nymfene, måtte forbli jomfruer, og brudd på denne forpliktelsen ble hardt straffet. Hun er grusom, og en krigsgudinne som tar imot ofringer for å hjelpe sine tilhengere i krig. Hun blandet seg også inn i trojanerkrigen, og påla Agamemnon, kongen av Mykene, å ofre sin datter Ifigenia for å få gudinnens hjelp. I siste liten ble hun reddet av Artemis som erstattet henne med en hjort.

I Efesos ble det lagt mindre vekt på hennes rolle som jeger og mer vekt på hennes rolle som fruktbarhetsgudinne. Hun fremstilles med noe som kan likne et stort antall bryster, men forskere er ikke enige om hvorvidt dette virkelig skal være bryster. Andre forslag er egg, oksetestikler eller frukt.

Den romerske Diana var opprinnelig en gammel italiensk gudinne som ble overtatt av romerne. Hun var både en månegudinne, fødende kvinners beskytter og en jaktgudinne som var underveis i skogene alene. Rundt vår tidsregnings begynnelsen var hun mer eller mindre sammensmeltet med grekernes Artemis. Diana forble jomfru og beskyttet unge kvinner som avsto fra sex.

Hestia fremstår som en voksen kvinne og representerer arnen, ildstedet, i hjemmet. Dette representerte husets «sjel». Offerilden i templene var også underlagt Hestia, og hun hadde sitt eget kultsted i bystatenes politiske og sosiale forsamlingssted.

Hun har ikke mange personlige trekk. Likevel skal det ha vært flere av de store gudene som ønsket seg Hestia til ektefelle, men hun valgte å forbli ugift og jomfru.

Den romerske Vesta fikk en langt mer fremtredende rolle som byen Romas beskytter. Hennes prestinner, vestalinnene, passet den hellige ilden i Vestas tempel på Forum Romanum i Roma. De ble rekruttert fra byens øverste samfunnslag og hadde høy status i samfunnet. De måtte være jomfruer i fysisk betydning, og bli der i 30 år. Å bryte kyskhetsløftet førte til døden. Vestakulten fortsatte helt til år 391, da keiser Theodosius den store innførte kristendommen som byens offisielle religion.

Afrodites fødsel er omspunnet av myter. Ifølge den greske dikteren Hesiods Theogonien ble hun skapt av skummet som oppsto da Kronos kastrerte sin far, himmelguden Uranus, og kastet lemmet i havet. Som en ung og vakker kvinne steg hun opp av havet og gikk i land på øya Kythira. Så seilte hun videre til Paphos på Kypros. En annen tradisjon mener hun først seilte til Paphos. Ifølge Homers Iliaden er Afrodite imidlertid datter av Zevs og Dione.

Afrodite har mange likheter med gudinnene Inanna/Ishtar, Astarte og Anat, noe som kan forklares med at Kypros var et kulturelt knutepunkt i oldtiden. På 900–tallet ble Kypros en fønikisk koloni. Ifølge Herodot ble hennes kult inspirert av fønikiske ideer. Afrodite ble giftet bort til smedguden Hefaistos, men var utro med svært mange andre guder og hadde også en menneskelig elsker (Anchises). Hennes ynde og ungdom forsvinner likevel ikke. Når hun bader i havet utenfor Paphos blir hun hvert år en ung og jomfruelig jente igjen.

Hera var både en selvstendig og mektig gudinne og Zevs’ ektefelle. Hun var ekteskapets beskytter, til tross for et problematisk forhold til Zevs. Homer beskriver henne som en «masete kjærring».

Men ifølge mytene kunne også hun gjenopprette sin jomfrudom årlig. Dette skal ha skjedd gjennom et ritual som også innebar neddykking i vann. Kultstedet der dette foregikk var i Hermione, nær Argos.

Juno var Jupiters hustru og Romas viktigste gudinne. Hun fremstilles som en voksen og ansvarlig kvinne som hadde ansvaret for fruktbarhet, rikdom og ikke minst for kvinners ve og vel.

I de gamle kulturene i Midtøsten var seksualitet en del av naturens orden, og et samspill mellom maskuline og feminine krefter sikret landets fruktbarhet. Jordiske kvinner skulle likevel holde seg kun til én mann. Bare gudinner, som Inanna, kunne ha både mann og elskere, delta i krig og formidle visdom og praktisk kunnskap til menneskene.

I tekster funnet i gamle Ugarit ved Middelhavskysten, møter vi en gudinne som gjennomgående omtales som «jomfruen (btlt) Anat». I mytene fremstår hun som en ung krigs- og jaktgudinne og avbildes ofte med våpen i hånd og stående på en løve. Både tekster og bilder forteller at hun også kunne fly. Hun opptrer ofte sammen med Baal, og i flere tekster omtales de som bror og søster. En litt uklar tekst gir inntrykk av at jomfruen Anat kan ha født Baal en liten oksekalv. Tidligere forskning omtalte henne ofte som en seksuelt aktiv fruktbarhetsgudinne, men det er ikke dekning for det i tekstene.

En vanlig oppfatning i dag er at betegnelsen jomfru viser til hennes ungdom og selvstendighet.

Den fønikiske Tanit, som ble Karthagos bygudinne, var også en selvstendig gudinne som hadde mange likheter med den kanaaneiske gudinnen Astarte. Hun knyttes både til Karthagos hovedgud Baal Hammon (Den øverste gud) og til Baal Shamen (Himmelens herre), men ikke nødvendigvis som ektefelle eller elskerinne. Hun var både en mektig himmelgudinne og en morgudinne. Det er vanlig å anta at hun også krevde ofringer av små barn i vanskelige tider. Som andre jomfrugudinner ble også hun avbildet stående på en løve. Flere romerske mynter og innskrifter kaller henne Virgo Caelestis (himmeljomfruen).

Ifølge tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh skapte israelittenes gud alt helt alene. Bibelens gud har, i motsetning til de fleste andre guder, ikke sex. Ingen gudinne skulle stå ved hans side eller ha en offisiell plass i tempelkulten. De gamle gudinnene, som lenge fremdeles var populære blant folket, mistet etter hvert sin betydning. Seksualiteten blant mennesker skulle begrenses til ekteskapet. De hebraiske bibeltekstene bruker ordene «alma» og «betula» for en ung ugift jente. Det er ikke alltid klart når det handler om det å ikke ha hatt sex.

Men det kvinnelige kom likevel tilbake i form av Visdommen (hebraisk Hokhma og gresk Sofia). (Hokhma er et hunkjønnsord på hebraisk, men mange norske bibeloversettelser velger å bruke intetkjønn i disse tekstene.)

I de såkalte Visdomstekstene, fremstår Sofia både som en manifestasjon av Jahves visdom, og som en egen skikkelse som har mye til felles med grekernes Athene. I Ordspråkene 8,22–31 forteller hun selv at hun er det første Gud (Jahve) frembragte, og at hun er hans fortrolige som eksisterte før Jorden ble til.

Hennes oppgave overfor menneskene er å rettlede konger og stormenn, støtte de lærde og gi råd om leveregler og ferdigheter til vanlige mennesker (Ordspråkene 8, 1–3 og 14–16). Til tross for at noen tekster, som Ordspråkene 4. 5–8, snakker om å elske henne, så fremstilles hun ikke som et seksuelt vesen.

Sofia fikk også stor betydning innenfor både hellenistisk jødedom (Filon), tidlig kristendom, gnostisismen og jødisk kabbala. Hun har i tillegg blitt en viktig skikkelse innenfor feministisk teologi.

En annen type jomfrugudinner er jordiske ugifte kvinner som får tildelt en guddommelig rolle. Her legges det vekt på uskyld og fysisk uberørthet, og ikke på deres selvstendighet og handlekraft. Et eksempel finner vi i Nepal, der en liten jente kalt Kumari, blir utpekt som en representant for den hinduistiske gudinnen Teljeju. (For buddhister representerer hun gudinnen Vajradevi.) Kumarien lever et helt spesielt religiøst liv, adskilt fra samfunnet for øvrig, helt frem til puberteten. Flere byer har slike gudinner, men den mest kjente er Kumarien som lever i tempelet i Katmandu.

I kristen tradisjon ble Jesus født av jomfru Maria. Denne forstillingen kan føres tilbake til kristendommens tolkning av Jesaja 7,14, en tekst i Det gamle testamentet og Tanakh. Teksten sier at en ung kvinne skal bli med barn og føde en sønn.

Den hebraiske teksten bruker ordet alma. Det ble oversatt med jomfru (parthenos) da den hebraiske teksten ble oversatt til gresk på 200–tallet fvt. Dette fikk stor betydning innenfor kristen teologi og praksis, der Maria blir ansett for å ha vært jomfru da hun fødte. Jomfruen Maria ble en guddommelig skikkelse og har overtatt mange av de gamle gudinnenes roller. Det samme gjelder flere av katolisismens kvinnelige helgener, som gjerne er unge og uberørte kvinneskikkelser.