kunst i India

Typisk for en stor del av den indiske kunsten er en overdådig vrimmel av former. Likevel er det en streben etter orden og system i enhver indisk kulturytring. Det mylder som overvelder en i begynnelsen, for eksempel i en relieff-frise, kan ved nærmere studium ordne seg etter et geometrisk mønster som riktignok ofte er komplisert, men egentlig meget strengt utformet.

Mangfoldet viser seg å tjene en høyere enhet, som er det egentlige innholdet i kunstverket. Dette innholdet er en opplevelse hos den som betrakter kunstverket. Hos et fåtall mennesker er denne tilstanden nær en religiøs opplevelse. For å karakterisere den griper de indiske teoretikerne til et så sterkt ord som salighet (sanskrit: ananda). Man taler om det som en opplevelse av «forundring», som i sin tur sies å være en utvidelse av det sjelelige (chittavistara).

Indisk kunst sikter mot generalisering, fremstilling av det allmenngyldige, og det endelige målet er å fremkalle en mental tilstand der alle motsetninger er opphevet og alt er en enhet. Den mangel på individualiserende karakteristikk som man så ofte finner i indisk maleri og skulptur, har sin bakgrunn i dette.

Likevel manglet ikke inderne evne til å skape portretter, og de hadde heller ingen generell motvilje mot det. Det finnes også et forholdsvis stort antall bevarte statuer med ganske realistiske trekk. Litterære kilder oppgir at det fantes kunstgallerier, spesielt i fyrstenes palasser, der man oppbevarte bilder av forfedrene.

Den psykiske tilstanden som kunstverkene (poesi, dans, musikk, skuespill, maleri, skulptur og i en viss grad arkitektur) kan fremkalle, betegnes med rasa, et sanskritord som ellers betyr 'smak'. Noen teoretikere mener at den kunstneriske opplevelsen er én, andre hevder at den kan ha forskjellig karakter alt etter hvilken følelse som ligger til grunn for den. Noe forenklet kan man si at rasa er en forsterket, rendyrket emosjon som helt fyller personligheten, mens den utelukker alle andre følelser og tanker.

Den indiske kunstneren deler ikke de gamle grekeres kjærlighet til muskler, sener og ledd. En kropp skal avbildes kjøttfull, men ikke senet eller muskuløs. Statuen av Buddha som asket er et sjeldent brudd med dette idealet. De stillinger som menneskekroppen inntar i en statue (eller ved dans), er strengt regulert. Man går ut fra en loddrett linje som kalles brahmasutra. En figur som sees rett forfra, og som denne linjen deler i to like deler, er ifølge kunstteorien egnet til å vekke emosjonen fred. Andre og mer innviklede positurer får sin symbolske verdi gjennom faste konvensjoner.

Innenfor en så gammel og stor kultur som den indiske nytter det ikke å prøve å tilbakeføre alle kunstytringer til én eneste formel. De teoriene vi har forklart her, har naturligvis ikke vært gyldige for all kunst og for alle epoker. Det er også viktig å være klar over at teoriene er skapt av en intellektuell elite utgått fra de høyere kaster, mens kunstnerne (unntatt dikterne) er kommet fra lavere sosiale grupper. De estetiske teoriene er likevel en god hjelp for en som vil lære å sette pris på indisk kunst.

Billedkunsten kom til å høre hjemme i de lavere samfunnsklasser, og det var buddhistene som lenge dominerte i kunsten. Det er rimelig å anta at den store massen av buddhister kom fra lavere samfunnsgrupper, samtidig som de hadde nære forbindelser med mektige, økonomisk sterke grupper. Den klasseutjevnende tendensen i buddhismen kan ha brakt frem i lyset grupper med kunsttradisjon tidligere enn hva forholdene var der brahmanene hadde mye å si, og der kastegrensene var vanskelige å forsere.

Klippemalerier med dyremotiver fra omkring 8000–5000 fvt. finnes i Vindhya Range. Under induskulturen (omkring 2500–1700 fvt.) finner vi de første kjente skulpturene.

Med keiser Ashoka ble det på 200-tallet fvt. skapt en elegant representasjonskunst, først og fremst skulptur knyttet til arkitektur i tilslutning til religiøse kultplasser. Av skulptur som er bevart fra århundrene omkring Kristi fødsel må nevnes utsmykningen av balustraden til stupaen i Bharhut, med fortellende scener og ornamenter i lavt relieff. Portalene til den såkalte store stupaen i Sanchi, Madhya Pradesh, fra omkring 200 fvt., er rikt utsmykket med skulpturer og fortellende scener fra Buddhas liv, hugd i høyrelieff.

I det første århundret evt. dominerte to kunstskoler, Mathura og Gandhara. Den førstnevnte representerer en hjemlig utvikling, mens Gandhara (i dagens Pakistan) representerer buddhismen ikledd romersk-hellenistisk formspråk. Buddha er fremstilt som menneske, og skildres stående eller sittende med korslagte ben.

Den såkalte klassiske perioden mellom 300–500 kalles Guptatiden. Fra nå av tok hinduismen ledelsen. De sensuelle og dynamiske hinduiske gudene står i kontrast til den enkle Buddhaskikkelsen.

Fra den senklassiske perioden (550–800) finnes enestående rester av buddhistiske veggmalerier i Ajanta, Maharashtra og i Sigiriya på Sri Lanka. I Shivatempelet på øya Elephanta nær Mumbai, finnes en monumental skulptur, den trehodede Shiva Trimurti, som symboliserer gudens tre aspekter (700-tallet), som ødelegger, som skaper og som beskytter. Andre kjente mesterverker i skulptur ble til i Mahabalipuram, Ellora og Elephanta på 700–800-tallet, skulpturene i Bhuvaneshvar og Konarak i Odisha et par århundrer senere. Det sistnevnte, liksom Ramachandra-tempelet i Khajuraho, har svært omdiskuterte erotiske skulpturer. Kjent er også de såkalte Chola-bronseskulpturene laget i Sør-India fra omkring år 1000.

Etter som muslimske erobrere fra omkring 1000-tallet la India under seg, overtok de også hegemoniet i kunsten. I begynnelsen var all islamsk kunst et fremmedelement, men deres kunst ble påvirket av de indiske omgivelsene. De islamske erobrernes billedfiendtlighet førte til at en mengde skulpturer systematisk ble ødelagt. Rester av malerier i haremer og bad viser likevel at muslimene hadde freskomalerier, selv om slike bilder ble fordømt av ortodokse muslimer. Positivt for den indoislamske kulturkontakten var utviklingen av miniatyrmaleriet i bokkunsten.

Det var gammel tradisjon i India å illustrere manuskripter. Både buddhister og hinduer hadde praktisert det fra gammelt av, og jaina-tilhengerne, særlig i Gujarat, hadde utviklet en stil som kom til å spille en rolle også for muslimske stilarter.

Men først og fremst er bokmaleriet påvirket av persiske forbilder, særlig mughal-maleriet, som vokste frem ved Akbars hoff. Hans forgjenger Humayun hadde i sin landflyktighet i Persia møtte kunstnere som fulgte ham tilbake til India. Akbar opprettet verksteder der malere illustrerte kjente klassikere.

Mest kjent er Hamza-nama, bilder fra Muhammeds onkels liv, i så stort format at de må ha vært brukt av historiefortellere til fremvisning. Særlig britiske museer eier praktverker fra denne tiden, for eksempel Sa'di's Gulistan og Babur-nama (British Museum), Anvar-i Suhaili (School of Oriental Studies), Tuti-nama (Chester Beatty Library) og Akbar-nama (Victoria and Albert Museum). Razm-nama, illustrasjoner til Mahabharata, eies av maharajaen av Jaipur.

Mens landskapet bevarer sin kinesisk-persiske utforming, og blomsterarabeskene i all sin detaljrikdom røper iransk opprinnelse, bruker mughal-malerne sterkere og flere farger i en ofte sterkt realistisk bildekomposisjon. Tydeligst er dette i alle dyrebildene og i portrettene. Kjennskap til europeiske bilder som takket være portugisiske misjonærer havnet ved Akbars hoff, førte også til at malerne studerte perspektiv og innførte det i sine bilder.

Størst interesse knytter det seg i dag til de lokale stilarter slik disse utviklet seg hos både muslimske og hinduiske fyrster som forbandt innflytelse fra mughal-maleriet i Delhi med lokale tradisjoner. Denne prosessen kan studeres i rajput-maleriet fra Rajasthan med hinduiske motiver i dristige farger. Særlig Mewar er et interessant eksempel. Noe lignende gjelder Pahari-kunsten fra Panjab Hills.

Miniatyrer fra Basohli, Chamba, Garhwal, Kangra og Kulu har lenge vært ettertraktet av samlere, og senere har også navn som Guler, Mandi, Mankot, Nurpur og Sirmur dukket opp. Skolene på Deccan, for eksempel Bijapur og Golconda, er særlig kjent for sine forfinede portretter.

Ettersom det britiske ostindiske kompaniet vant frem fikk indiske kunstnere i oppdrag å skildre mennesker og natur. Disse company-paintings har sine forbilder i mughaltidens miniatyrer. I viktoriatiden forsøkte man å fornye indisk skulpturtradisjon, men først på 1900-tallet gav arbeidet resultater. Bengalskolen, ledet av Abanindranath Tagore (1871-1951), søkte inspirasjon i Ajantas fresker og Cholabronsene. Abanindranath Tagore og Nandalal Bose (1882-1966) forkastet det europeiske oljemaleriet og laget akvareller. Rabindranath Tagore laget pennetegninger.

Amrita Sher-Gil (1913–1941) tok avstand fra Bengalskolen og innledet en mer robust stil, som i 1930-årene forsøkte å forene østlige og vestlige impulser i en mer summarisk streng form. Hun var født av sikh-ungarske foreldre i Budapest og utdannet i Europa. De indiske landsbyene ble en viktig inspirasjonskilde, og bildene hennes ble mer og mer påvirket av Pahari-miniatyrer.

I 1947, året da India ble selvstendig, ble Bombay Progressive Artists' Group grunnlagt av kunstnere som først og fremst hadde base i Mumbai og kombinerte indiske kunsttradisjoner og temaer med modernistiske vestlige innflytelser. Blant grunnleggerne finner vi Francis Newton Souza (1924–2002), Sayed Haider Raza (1922–2016), Maqbool Fida Husain (1915–2011), Krishnaji Howlaji Ara (1914–1985), Hari Ambadas Gade (1917–2001) og Sadanand K. Bakre (1920–2007). De hadde ulike sosiale bakgrunner og religioner, brukte ulike kunstneriske stiler, men ble forent av et ønske om å fornye kunsten i retning av en ny nasjonal identitet som gjenspeilet det nye selvstendige og pluralistiske India og brøyt med kolonialtidens akademiske realisme.

Flere kunstnere hentet inspirasjon fra folketradisjonen i ulike deler av landet. Jamini Roy (1887–1972), en av Abanindranath Tagores elever, kom frem til sin særpregede stil ved å etterligne og forenkle folkekunsttradisjoner i Bengal. Enda mer utpreget i form og farger var George Keyt (1901–1993, Sri Lanka). Påvirket av Henri Matisse og Sigiriya-kunsten skapte han en stil som i sin strek kan minne om Pablo Picasso. En mer forsiktig impresjonisme preget Narayan Shridhar Bendre (1910–1992) og Kanwal Krishna (1910–1993), mens Amina Ahmad (født 1964) maler abstrakte bilder. En rekke kvinner har satt sitt preg på indiske utstillinger, blant annet Kamala Das Gupta (1907–2000), Saroj Pal Gogi (født 1945), Leela Mukherjee (1916–2009) og hennes datter Mrinalini Mukherjea (1949–2015). De laget skulpturer og malerier, men eksperimenterte også med nytt materiale og nye teknikker.

En mer abstrakt og individualistisk trend ser man hos flere indiske kunstnere som er virksomme i Vesten, det gjelder blant andre Krishna Reddy (1925–2018) i New York, Prafulla Mohanti (født 1936) i London og S. H. Raza i Paris. Fra det tidligere portugisiske Goa kom F. N. Souza, som arbeidet figurativt.

• Indias forhistorie
• Indias historie
• Indias samtidshistorie
• buddhistisk kunst
• arkitektur i India
• musikk i India
• teater i India
• dans i India
• film i India
• indisk mat

• Goetz (1964): India, five thousand years of Indian art (Internet Archive)
• Khanna (1998): Art of modern India (Internet Archive)
• Welch (1985): India : art and culture, 1300-1900 (Metropolitan Museum of Art)

• Harle, J.C. (1994): The Art and Architecture of the Indian Subcontinent. ‎ Yale University Press. ISBN 978-0300062175
• Mitter, Partha (2001): Indian Art. Oxford University Press. ISBN 978-0192842213