Heinrich Wölfflin var en sveitsisk kunsthistoriker. Han var professor i Basel fra 1893, Berlin fra 1901, München fra 1912 og Zürich fra 1924. Han arbeidet vesentlig med kunstteoretiske problemer knyttet til renessansen og barokken, særlig i Italia.

Allerede i sin doktoravhandling Prolegomena zu einer Psychologie der Architektur (1886) arbeidet han med en formpsykologisk metode. I Renaissance und Barock (1888) er det formspråkets utvikling som opptar ham. I sitt hovedverk, Kunstgeschichtliche Grundbegriffe (1915), formulerte han fem begrepspar for betraktning av kunst fra renessansen og barokken.

Til renessansen knytter han begrepene det lineære, plan, lukket form, mangfold og absolutt klarhet. Han mener at vi kan knytte fem motsatte begreper til barokken. Dem kaller han det maleriske, dybde, åpen form, enhet og relativ klarhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.