Heinrich Wölfflin, sveitsisk kunsthistoriker; professor i Basel 1893, Berlin 1901, München 1912 og Zürich 1924. Arbeidet vesentlig med kunstteoretiske problemer knyttet til renessansen og barokken, særlig i Italia. Allerede i sin doktoravhandling Prolegomena zu einer Psychologie der Architektur (1886) arbeidet han med en formpsykologisk metode. I Renaissance und Barock (1888) er det formspråkets utvikling som opptar ham. I sitt hovedverk, Kunstgeschichtliche Grundbegriffe (1915), formulerte han fem begrepspar for betraktning av kunst fra renessansen og barokken. Til renessansen knytter han begrepene det lineære, plan, lukket form, mangfold og absolutt klarhet. Han mener at vi kan knytte fem motsatte begreper til barokken. Dem kaller han det maleriske, dybde, åpen form, enhet og relativ klarhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.