Jan Vermeer van Delft, nederlandsk maler; sannsynligvis elev av Carel Fabritius. Han var skattet av sin samtid i Delft, der han virket, men ble senere glemt. I 1866 ble han trukket frem i lyset av den franske kunstkritiker W. Bürger-Thoré.

Det kjennes ikke mange bilder av Vermeer (i alt ca. 30–40 landskaper og interiører), men de viser ham som en av kunstens ypperste kolorister. Vermeer hadde i sin ungdom mottatt vesentlige impulser fra Utrecht-maleren Hendrick Terbrugghen, noe som kommer til syne i den kjølige koloritt med hovedinteressen omkring blått og gult. Dette gjelder særlig tre ungdomsarbeider Kristus hos Marta og Maria (Edinburgh), Diana med Nymfer (Mauritshuis, Haag) og Koblersken (Dresden).

Mot slutten av 1650-årene var hans kunst fullt utviklet. Bortsett fra Gateparti (Rijksmuseum, Amsterdam) og Prospekt fra Delft (Mauritshuis), konsentrerte han seg nå nesten utelukkende om interiørmaleriet, med motiver hentet fra sitt eget hjem. Lyset er tillagt en verdi som til da var ukjent; det faller gjerne bløtt inn fra venstre og omslutter person og interiør i et mykt skjær som står i kontrast til det samtidige skarpe clair-obscurmaleri. Interiørets gjenstander er redusert til de færrest mulige. Komposisjonen er alltid fast og enkel. Figurene utfører ikke noe som kan virke distraherende på bildets innhold og stemning. Koloritten er bygd opp av et tett system av komplementære kontraster som gir bildet dets balanserte fargeoppbygning. Blant disse modne arbeider kan nevnes Konserten (I. S. Gardner Museum, Boston), Pike med perlehalsbånd (Museum Dahlem, Berlin) og Melkepiken (Rijksmuseum).

I 1660-årene nådde hans koloristiske utvikling sitt høydepunkt; for å uttrykke den komplementære tendens, særlig i gult og blått, nådde han frem til en pointillisme der penselstrøkene står vibrerende ved siden av hverandre, som i Pike med turban, også kjent som Pike med perleøredobb (Mauritshuis). I hans senere arbeider dempes dette noe ned, samtidig kan innholdet berikes med en diskret symbolikk: Perleveiersken (National Gallery of Art, Washington), Maleren i sitt atelier (Kunsthistorisches Museum, Wien) og Kjærlighetsbrevet (Amsterdam). Blant de samtidige mottok især Pieter de Hooch og Gabriel Metsu impulser fra hans maleri, vesentlig i motivvalg. – Se også Han van Meegeren.

  • Duparc, Frederik J. & Arthur K. Wheelock, red.: Johannes Vermeer, 1995, isbn 0-89468-219-9, Finn boken
  • Wheelock, Arthur K.: Jan Vermeer, 1981, isbn 0-500-09149-8, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.