Båt. Bildet viser en av turistbåtene som i en årrekke har gått i sightseeing-trafikk i Oslofjorden.

Anon. begrenset

Båt, i videste forstand enhver farkost til bruk på sjø og vann; normalt brukes ordet om mindre fartøyer, til forskjell fra skip. En båt i form av et par sammenbundne tømmerstokker, med en padleåre, er sikkert en av menneskets første oppfinnelser. Rundt i verden har det så utviklet seg en mengde forskjellige båttyper, og faktorene som har preget denne utvikling, er det lokale klima, bruksområde og tilgjengelige materialer. Treverk er det mest anvendte materiale, mens f.eks. på Grønland har skinn på et rammeverk av ben eller tre vært dominerende. I Sør-Amerika og Egypt har sivbunter vært brukt. Primitive trebåter er rett og slett hugd ut av en stor stokk, ofte uthult ved hjelp av ild, men allerede på et forholdsvis tidlig utviklingsstadium lærte man seg å feste bordganger til stokkebåten. Skinnbåt, stokkebåt og flåte er de viktigste opprinnelige typer som de mer avanserte båter har utviklet seg fra. I Nord-Europa var båtene vanligvis klinkbygde, mens de ellers var kravellbygde. I Norden utviklet de klinkbygde farkostene seg til de ypperlige båtene fra vikingtiden, og båtbyggertradisjonen fra denne tid er ubrutt frem til vår tid.

Fremdrift og anvendelse gir seg utslag i formen. En båt som bare skal befordre personer hurtigst mulig over en kort strekning ved hjelp av årer, vil være lang og slank og lettbygd. Kanoer er typisk for dette. Den moderne kapprobåt viser dette prinsipp ført til ytterlighet. For lengre turer vil kravet til plass gi bredere og dypere form. Hvis årene erstattes med seil, trenges stabilitet og kjøl for å redusere avdrift. Komfort, sikkerhet og lasteevne fordrer helt eller delvis dekk, sammen med en fyldigere form. Utriggerkanoen, som folk i Stillehavet har brukt i lange tider, er en seilkano som støttes mot krenging ved hjelp av et «biskrog» montert på lange utriggere. Derved kan man føre stort seilareal på en slank, lett båt uten ballast, og oppnå stor fart. Katamaranen har to slike skrog, og finnes nå som hurtigseilende lystbåt. Ordet er indisk og betyr 'sammenbundne stokker'. Det er betegnelsen på en flåtetype som brukes på Coromandel-kysten. Prinsippet er også anvendt på mindre skip, da med to like skrog og en plattform imellom. Trimaran er en videreutvikling av katamaranen, med ett hovedskrog og støtteskrog på hver side.

Dampmaskinen begynte å bli vanlig som fremdriftsmiddel for skip og litt større båter i første halvpart av 1800-tallet, og fra ca. 1900 kom forbrenningsmotoren, med lavere vekt og bedre brennstofføkonomi, til anvendelse. Dog har årer og seil, helt opp mot våre dager, vært i bruk på fiskefartøyer og frakteskuter.

Langs norskekysten har det utviklet seg en rekke særpregede varianter av den klinkbygde båt. De fikk ofte navn etter antall årer, f.eks. færing (4 årer), seksring (6 årer), ottring (8 årer), fembøring (5 par årer). Fembøringen er den største av de skarpe og lettbygde nordlandsbåtene. Den var bygd for å ro og seile over store avstander, og krevde stor ferdighet av mannskapet, da de ypperlige fartsegenskaper er kommet på bekostning av sikkerheten. Råseilet ble hovedsakelig brukt til slør og lens. Det sies at fembøringen kunne gjøre opptil ca. 14 knops fart (1 knop = 1,852 km/h).

Etter som man følger kysten sørover blir båtene bredere og tyngre til man får den ennå vanlige snekka. Seilet endrer seg fra råseil til lugger- og spriseil, som egner seg bedre til bidevind. Mot Hvaler og på svenskekysten finner man den meget runde og brede fasongen som er forløperen for skøyta. Den alminnelige ro-sjekte med rundede stevner har vært så godt som uforandret siden vikingtiden over mesteparten av landet, den har også vært brukt på elver og innsjøer i en noe flatere utgave. I innlandet og i fjordene på Østlandet finner man også prammen (eika), en mer primitiv, flatbunnet farkost uten kjøl som er lett å bygge, og har lite dypgående. Gavlbåten har form som en snekke i baugen, men ender akter i et bredt speil, ofte med en garnrull.

Mens alle de nevnte typer er klinkbygde, dvs. at bordene overlapper hverandre, finner man skøyta, den større utgave av snekka, fra midten av 1800-tallet i kravellbygd form, dvs. at bordene ligger kant i kant. Denne metoden var vanlig i andre land, men hos oss var den altså forbeholdt større båter og skip. På Østlandet er det bygd en del større snekker klinket i fribordet (over vannet) og kravellbygd undervanns.

I vårt århundre er båten også tatt i bruk til ferie og fritid. Snekka og prammen er stadig aktuelle, men en mengde nye typer er kommet til.

Passbåten er en lett, bred og flatbunnet åpen båt, 3–6 m lang, bygd for planing, dvs. at den løfter seg opp og glir nesten oppå vannet ved stor fart. Vanlig fremdriftsmiddel er påhengsmotor på 10–50 hk, og toppfart er gjerne fra 15 til 35 knop.

Hyttebåten er oftest en deplasementbåt med grunnfasong av snekka, og med ca. halve lengden overbygd og innredet for ferieopphold for 2–6 personer. Fra 1920–årene kom også plattgatteren, tverr og forholdsvis flatbunnet akter, som tillot større fart ved hel eller delvis planing. Hyttebåter finnes i mange fasonger, med lengde 6–12 m. Farten er gjerne i området 6–10 knop, og fremdrift skjer med innenbordsmotor på 10–100 hk.

Cabincruiser er en luksuspreget og hurtigere utgave av hyttebåten, med passbåtens planegenskaper. Fart 10–30 knop, 100–300 hk. Motoren er oftest plassert helt akter i form av et såkalt hekkaggregat.

Seilbåter bygges nå så og si utelukkende til lystbruk; kappseilas er en verdenssport og en olympisk idrett. Norges første kjente kappseilas ble holdt ved Stavanger i 1868. Til denne anledningen skrev Bjørnstjerne Bjørnson diktet Den norske sjømann. Her deltok tidens vanlige bruksbåt-typer. Senere er den rendyrkede seilyacht utviklet i Europa og USA. Norge har bidratt til denne utviklingen med flere kjente navn som Colin Archer, Johan Anker, Bjarne Aas, J. H. Linge.

Etter hvert er seilbåten blitt mindre regattapreget og har nå turinnredning på lignende måte som hyttebåten og som regel en liten hjelpemotor. Mellom turseileren og hyttebåten finnes motorseileren som forener rimelig pris med god plass og moderate seilegenskaper. Blant de virkelige båtentusiaster er det etter hvert blitt stor interesse for å restaurere gamle bruksbåter, særlig skøyter, til turseilere. Gaffelseilet er derfor atter blitt et vanlig syn i sommerskjærgården.

To avarter av båter er hydrofoil- og luftputefartøy. Hydrofoilbåten løftes opp av vannet ved stor fart av vinger som er montert på ben under skroget, og oppnår derved redusert motstand. Luftputefartøy (hovercraft) hviler på en pute av luft fra store vifter, og det kan diskuteresom det egentlig er en båt eller et luftfartøy.

Egentlig båtbygging, som fag, består i å bygge båter av bord (tynne planker), og selv om denne metode relativt sett er på retur, finnes det fremdeles en del blomstrende båtbyggerier langs norskekysten. I Norge har båten alltid spilt en stor rolle for næring og kommunikasjoner. Dette har resultert i en solid båtbyggingstradisjon hvis utvikling er kartlagt et par tusen år tilbake takket være oldfunn, først og fremst de kjente båtgraver fra vikingtiden, ca. 800 e.Kr. Byggemåten har hele tiden gjennomgått en gradvis utvikling i takt med hjelpemidlene, dvs. verktøy og festemidler. Man kan faktisk si at utviklingen av smiekunsten har vært bestemmende. Således finner man at spiker og klinkesøm ble vanlig fra ca. 300 e.Kr. Tidligere bruktes snor til å «sy» bordene sammen. Trenagler med kløft og kile har dessuten vært brukt i stor utstrekning helt opp til i dag, mest på større båter. Tilvirkningen av bordene må i de eldste tider ha skjedd med øks, bile el.l. Dermed var man ikke bundet til rette bord med rektangulært tverrsnitt. På mange båter finner man således at det øverste bordet er profilert slik at det danner en avstivning, «ripa». Bordenes sterke krumning oppover mot stevnene på vikingskipene ville likeledes vært umulig med rette materialer fra et sagbruk. Det samme gjelder utsparte «klamper» eller «knotter» på bordenes innside som spantene ble surret til.

Sagen som ser ut til å ha vært brukt fra 1400-tallet, gav muligheter for en mer rasjonell produksjon av rette bord, og dette har dominert utformingen av de nåværende båttyper. Men man finner fremdeles krumskårne bord; dette er nødvendig for å gi de øverste bordganger i baugen stort «overheng» samtidig som de følger springet. Årringene kan derved komme i en vinkel på ca. 30° med bordkanten, hvilket kompliserer byggingen noe.

Det har lenge eksistert to hovedprinsipper for båtbygging. Klinkbygging går ut på at bordene får en overlapping og forbindes med gjennomgående «klinkesøm», dvs. spiker med stort, flatt hode og underlagsskive, «roe», under klinken, som alltid ligger på innsiden. Kravellbygging betyr at bordene ligger kant mot kant. Stort sett er de ikke festet til hverandre, men bare til spanter og band. Av og til blir de spikret i hverandre der hvor bordene er så smale at dette lar seg gjøre. På gamle båttyper fra Middelhavet har det vært brukt tykke bord som har vært forbundet med innborede plugger. Finere båter kravellbygges til dels med bordene limt kant mot kant for å hindre at det dannes sprekker (nater). Denne ulempe ved vanlig kravellbygging skyldes treverkets utvidelse og sammentrekning ved fuktighet og tørke. Tetning oppnås også ved å dytte garn o.l. i natene, dette kalles å «drive». Limte, kravellbygde småbåter bygges også uten spanter i det hele tatt, såkalt stripplanking.

Ved klinkbygging bygges hele bordkledningen, «huden», fra kjølen og opp uten spantene mens bordene blir tvunget på plass av maler eller støtter. Når bordkledningen er ferdig og danner et stivt «skall», blir spantene formet til og satt inn. Denne tilsynelatende omvendte rekkefølge skyldes bl.a. at det ofte brukes brede bord som bare kan bøyes den ene vei, og de må derfor få lov å vri seg som de selv vil i en viss utstrekning. I kravellbygging begynner man med spanteskjelettet montert på en «bedding» og fester hvert bord til dette etter nøye tilpasning. Her brukes smalere og tykkere bord som til en viss grad kan bøyes på høykant. Den gamle norske båtbygging har vært basert på klinkbygging, men kravellbygging ble alminnelig, særlig for fiskeskøyter, omtrent fra årene etter 1900.

De eldste kjente nordiske båter, opp til ca. 600 e.Kr., hadde den midtre bunnplanken liggende horisontalt, slik som på våre dagers pram, mens stevnene stod i vertikalplanet. Senere kom kjølbåten, med midtbordet (kjølen) stående vertikalt, og de nærmeste bunnbord i en skarp V-form spikret fast til kjølen i et hugd spor, «spunningen». Kjølen stiver av bunnen og tillater en bredere båt med bedre stabilitet, dessuten gir den retningsstabilitet som hindrer sideveis avdrift, hvilket gjør båten egnet for seiling. Den skarpe V-formen i baugen gir dessuten mykere bevegelser i bølger, da en flat bunn vil «slå».

Både gamle og nye båttyper benytter spanter, band, eller en blanding av disse. Spanter er tykke, tilhugne eller tilskårne rammer, ofte forbundet med bunnstokker, slik at båtens tverrsnitt holdes i sin form. Band er tynne lister som er bøyd inn i skroget, og som bare har til oppgave å holde bordene sammen. Livbåter og moderne seilbåter er som regel bare forsynt med band, mens fiskeskøyter, snekker og prammer bare har stive spanter. Større skøyter som er bygd for tung last og hardt vær, har meget grove spanter, ofte med avstanden innbyrdes omtrent lik tykkelsen.

En byggemetode fra ca. 1930-årene kalles diagonalbygging. Her har man to lag med kravellbygd hud, gjerne av meget tynne bord, og med et lag seilduk imellom for tetningens skyld. Det ytre lag følger båtens linjer som ved kravellbygging, mens bordene i det indre lag løper fra kjøl til ripe med ca. 30° vinkel på de ytre. Denne metode har vært lite praktisert i Norge, og ellers i verden mest for båter til militære formål eller til lystyachter.

Furu er nå den vanligste tresort i norsk båtbygging. I Nord-Norge brukes helst gran til småbåter. Eik har også vært mye brukt til litt større båter, og i land hvor denne tresort er mer utbredt, har den vært det dominerende materiale. Kombinasjonen eikehud på furuspant eller omvendt er også mye brukt. Av de eksotiske tresorter er oregon pine, mahogni og teak ypperlig egnet.

Båtbygging omfatter en mengde detaljer for avstivning, fremdrift, styring, fiskeredskap osv.:

Beter er tverrløpende, rette bjelker som er festet omtrent halvveis oppe på spantene for å stive av de to sider mot hverandre. Tofter er bredere bord, lignende anbrakt, men noe høyere oppe, som også tjener til seter og til å støtte masten.

Mastener en rundhøvlet trestamme, som smalner oppover, med lengde omtrent lik båtens. Mastefisk er en tykk planke i lengderetningen som en forsterkning i dekket rundt masten, eller festet til to eller flere beter, som på vikingskipene. Uttrykket brukes også om en lignende planke hvilende på bunnstokkene som mastefoten hviler på. På en båt med selvstagende mast, dvs. uten sidestag eller vant, vil krengningsmomentet fra masten gi betydelige horisontale krefter her hvor masten holdes fast i dekk og bunn. Med staget mast vil kreftene bli hovedsakelig vertikalt ned på bunnen, mens stagene trekker vertikalt opp på båtsiden, hvor de er festet til røstjernene. Dette er vertikale jernbånd som løper ned over et par bordganger.

Dollbordet er en smal stripe med dekk langs hver side på seilsnekker; de hindrer vann fra å renne inn ved krengning, stiver av båtsiden på samme måte som ripa eller esingen.

Roret er hovedsakelig en vertikal planke hengslet til akterstevnen og tjener til å styre båten. Roret svinges ved hjelp av rorkulten, et vannrett skaft fra toppen av roret. På de lange og smale nordlandske båttyper som ofte var dekket akterut, styrte man fra et punkt lenger fremme med en styrvol, en stang hengslet til en kort tverrgående rorkult. Før middelalderen var roret anbrakt på høyre side et stykke fra akterenden (derav styrbord, 'høyre side').

Tollegangene, også kalt rokipper eller keiper, er klamper festet til esingen med en eller to vertikale tollepinner som danner anlegg for årene ved roing. Nå brukes mest rogafler av metall eller plast som er dreibart lagret i en vertikal hylse.

Tiljer er små lemmer til å gå på i bunnen av båten. Pullere eller pullerter er vertikale forlengelser av spantene eller støtter gjennom dekk, 10–20 cm høye, som tjener til feste for fortøyninger.

For innfesting av detaljene i skroget brukes spiker, klinkesøm og skruer. På steder utsatt for store påkjenninger brukes ofte knær, f.eks. mellom de to esinger ved stevnene. Her var «grodde» emner å foretrekke, hvor årringene følger detaljens form. Stevnene kan være laget både av rette og krumvokste emner, og forbindes til kjølen med kraftige knær kalt slemholter.

Tykke bord som skal utsettes for sterk bøying eller vridning, dampes i en lang trekasse med damptilførsel fra en kjele. De blir da myke og smidige, men «stivner» igjen etter en tid. I mangel av dampingsanlegg kan man legge bordene i sjøen noen dager.

Glassfiberplast ble vanlig fra ca. 1960, og består av flere lag glassfibermatte som «bakes» inn med flytende polyesterharpiks. Dette herder på noen timer til en solid plate, og kan «bakes» til en hvilken som helst form. Man står derfor friere i valg av fasong, og spanter er stort sett overflødig. Tykkelsen kan variere fra ca. 3 til 20 mm etter behov. Produksjonen begynner med at man lager en tremodell i full størrelse, såkalt plugg, etter konstruktørens linjetegninger. Denne pusses og sparkles helt glatt. Deretter bygger man støpeformen i glassfiberplast utenpå pluggen, og formen stives av med utvendige ribber. Pluggen tas ut, og man kan støpe en serie båter i formen. For hver ny støp må formen settes inn med voks som slippmiddel. Så legger man et lag gelcoat, som skal gi det ytre, glatte lag, og fortsetter med glassfibermatte og polyester i flere lag, som hele tiden må bearbeides med stoplekost eller rull for å gi et jevnt og porefritt resultat. På denne måten kan hele skroget fremstilles i ett stykke. Forsterkninger for motorfeste, mast, ror, kjøl osv., blir oftest støpt for seg og bakt inn i skroget til et hele. Dekk, og delvis innredning, blir fremstilt på samme måte, og limt/skrudd til skroget langs esingen. Til slutt monteres motor, innredning, vinduer og alt annet utstyr. Mange typer turbåt blir også solgt som halvfabrikat, som regel skrog og dekk ferdig, til nevenyttige eiere. Omsetning av lystbåter er blitt internasjonal forretning, og Norge har en betydelig eksport, særlig av motorbåter, mens vi importerer en god del seilbåter.

Til større båter, og hvor det ikke er aktuelt med store serier, brukes ofte den såkalte sandwich-metode, uten støpeform. Man bygger da skroget opp av tynne skumplastfjeler på et rammeverk, gjerne med bunnen opp. Så legger man et ca. 5 mm tykt lag glassfiberplast utenpå, som beskrevet ovenfor. Deretter tas rammeverket bort, båten snus på rett kjøl, og man legger et noe tynnere lag innvendig.

Båter i armert betong (el. ferrosement) fremstilles mest av selvbyggere. Dette er helst seilbåter, ca. 10–12 m lange, som med fordel kan være nokså tunge. Byggemåten minner om ovennevnte sandwich-metode. Man legger først armeringen, som består av flere lag galvanisert kyllingnetting, utenpå et rammeverk av rundjern. Deretter håndlegges en spesiell betongblanding inn i og utenpå nettingen, til en tykkelse av ca. 20 mm. Vekten vil tilsvare en kraftig bygd trebåt.

Kryssfinér brukes en del, særlig til hjemmebygging. Her blir platene skrudd og limt til et lett spanteverk, og i noen tilfeller kledd med et lag glassfiberplast.

En del joller og mindre seilbåter blir laget av noe mykere plast uten glassfiberarmering, ofte som et ytre og et indre skall med noen cm luft imellom, slik at båten blir synkefri.

Mer sjelden bygges båter av stål- og aluminiumplater, 2–5 mm tykke, som klinkes eller sveises sammen. Middels store fiskebåter, 30–50 fot, bygges både i stål og glassfiber, likeså store luksuriøse motorkryssere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

20. mars 2009 skrev Gunnar Eldjarn

Det er helt feil at råseilet hovedsaklig ble brukt til slør og lens. Det krysset like godt som de andre samtidige båttypene. Men for alle seilførende skip og båter på 1800 tallet og før, var det mer rasjoelt å vente på stående bør. Bør hvor man ikke trengte å krysse. Dette gjaldt sneseil også.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.