klink- og kravellbygging
Figuren illustrerer forskjellen på klinkbygging (til venstre) og kravellbygging (til høyre).
klink- og kravellbygging
Av /NTNU Vitenskapsmuseet.

Klinkbygging er en byggeteknikk for trebåter hvor bordgangene i båten overlapper hverandre med en «su» slik at bordene til sammen utgjør båtens «hud». Den klinkbygde trebåten bygges som et skall hvor bordene holdes sammen med «saum» (spiker) som klinkes mot en «roe» (metallplate). Byggemetoden er typisk nordisk, og spenner seg fra jernalder og fram til et tyngdepunkt med de tradisjonelle bruksbåtene på 1900-tallet. Av de mest kjente klinkbygde båttypene finner vi blant annet vikingskip, nordlandsbåter og oselver.

Klinkbygging sees gjerne som en teknologisk motsetning til kravellbygging hvor tykkere planker ligger kant i kant, i ett plan. Imellom plankene er det lagt inn hampedrev. Her er det spantene eller innveden som holder plankene på plass. Kravellbygde båter må være stive for at planker og drev skal holde seg på plass og være tett. Dette er i motsetning til klinkbygde båter som skal være fleksible og lette.

Den nordiske klinkbåttradisjonen ble i 2021 tatt opp på UNESCOs representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.

Konstruksjon av klinkbygd båt

Snitt av firebords båt
Illustrasjon av hvordan bordene på en firebords nordlandsbåt er klinket sammen, og hvordan bordene overlapper hverandre.
Av .
Båt

Halvt gjennomskåret skrog av typisk norsk klinkbyggemetode («saltværingsbåt»). Kjølen har et spor, «spunning», som det nederste bordet, kjølgangen (kjølbordet), spikres fast til. Videre oppover har bordene overlapping (su) som er avfaset etter spantekurvaturen. Spantene blir satt i etter at huden er ferdigbygd. Toften er festet til spantet med et kne. Bemerk utsparingene i spantet som tillater bunnvannet å passere.

Av /KF-arkiv ※.

De sentrale bestanddelene av en klinkbygd båt er røyset, bordgangene og innveden. Disse elementene består av flere sammensatte deler. Røyset eller reisingen består av kjøl, eventuelt lot (et mellomstykke) og stevner. Bordgangene er selve huden eller skallet til båten som holder vannet ute. Innveden kalles gjerne band eller spant og sikrer formen og styrken i skroget.

Saum, su og si

Båt

Klinkbygging av båter. Huden legges opp bordgang på bordgang, mens staver opp til takbjelkene brukes for å presse bordene i riktig stilling. Hvert bord festes i stevnen og bøyes så inntil det foregående. Bordene strekker seg gjerne over cirka 60 eller 40 prosent av båtlengden og laskeskjøtet ved «skaning» (skråskjæring), slik at annenhver skjøt kommer forenom og aktenom midten. Tvinger holder bordene i stilling under klinkingen.

Av /KF-arkiv ※.
Jernsaum
Illustrasjon av jernsaum på klinkbygd båt, sett fra innsiden av båten.
Av /Forbundet Kysten.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Det vanligste er at bordene holdes sammen med saum og rør (flertall av roe) av jern eller kobber. Når saumen er slått gjennom sua og roen, klippes den over og klinkes med en pennhammer. Når man klinker saumen til roen, må båtbyggeren holde et godt og tungt mothold mot saumhodet. Innveden (band eller spant) felles og legges i etter at bordgangene er klinket sammen. Vikingskip og eldre båter fra jernalder er klinkbygde med jernsaum.

Også andre materialer og former for sammenbinding har vært vanlig i bruk og disse båtene omtales gjerne også som klinkbygde, selv om det ville vært riktig å kategorisere alle disse båtene som subygde. Båtbordene har vært «sydd» sammen med røtter, dyre- eller plantefiber og festet med små treplugger. Det er ofte sagt at sydde båter har samiske røtter, men sammensyingsteknikken er ikke entydig med etnisitet. I Trysil og østover brukes det kjing (kramper) for å holde bordene sammen, mens det i Skagerrak- og Østersjø-området ofte brukes nykkede eller krøka spiker. Bordene kan også sammenbindes med spikkede trenagler som har hode og «årette» (kile).

At spikeren kalles saum peker tilbake på den tidligere festemåten hvor bordene var sydd samen med tvunnete dyre- eller plantefiber. I sua (overlappen mellom bordene) legges det som regel tjære og «sitråd» som gjerne består av spunnet dyrehår (fra sau og ku), hampefiber eller bomullsgarn. Det kan også brukes løshår (fra rein) eller mose i sua. Sitråden trutner fort og gjør båten vanntett når den sjøsettes. Når bordene er klinka med saum og rør, er det gjerne nøye felling av treverket som gjør båten tett. Når sua holdes sammen med nykking eller trenagler, får man ikke samme klemkraft i sua, og man må gjerne subre båten med innkokt tjære for å få den tett.

Byggemåte

Klinkbygging

Klinkbygging av nordlandsbåt ved UiTs Gunnar Eldjarn.

Klinkbygging
Av .

Kjølen (eventuelt lot) og stevner utgjør selve ryggraden i båten. Formen på de første bordene er svært viktig for båtens egenskaper da de skal legge vannet innunder båten og gi båten bæring under fart. De må derfor formes og felles mot kjøl og stevner med omhu. I tradisjonsbåtbygging i Vest- og Nord-Norge ble bordene kløyvd ut av stokken, og vridningen på de nederste bordene ble gjerne hugget til i fasong. Det er først på 1800-tallet at båtene i disse områdene ble tilpasset sagde bord. Båter fra Skagerrak-området har vært basert på sagbord helt fra 1500-tallet.

Skallbygging

Når man bygger båten på denne måten, som et skall, formes båten etter hvert mens man border den opp. Hver enkelt side i en bordgang kan bestå av ett, to, tre eller flere bord etter hverandre som felles og tilpasses før man bøyer og vrir bordet på plass. Etter at bordet er felt på plass, kan det spikres mot stevnen og klinkes mot bordet nedenfor. Bordene i hvert omfar skjøtes med en skaring eller en lask. Selve formgivningen stiller store krav til båtbyggerens kunnskap, og alle de ulike tradisjonelle klinkbygde båttypene formgis på litt ulike måter.

Tradisjonsbåtbyggeren har en ganske fast forståelse av hva dette innebærer innen sin egen tradisjon, men vil gjerne variere formen litt fra båt til båt ut fra bruksområde, kjøperens ønsker og materialtilgangen. Det brukes tommestokk, båtvater eller spesielle maler for å formgi båten, mens det brukes også mye sikting eller såkalt øyemål sammen med de mer formelle målepunktene. I Skagerrak-området har klinkbygde båter også vært bygget på spantmaler.

Innveden (spant, band eller ribber) ligger på tvers av kjøl og bordganger. De legges inn etter at bordgangene er festet slik at båten stives av og blir sterk. Avstanden mellom to band kalles et rom. Romlengden er på de fleste båttypene tilpasset at man sitter og ror. Når man har lasterom vil romlengden variere, og man kan ha mindre avstand mellom banda. Innveden festes til bordene med trenagler eller saum på tradisjonsbåter, mens de kan være surret til klamper på bordene på båter fra jernalder. Kombinasjonen av tynne bord og få og nette band gir relativt lette og myke båter.

Utbredelse

Fembøringen «Salarøy»

De tradisjonelle nordlandsbåtene er klinkbygde. «Salarøy» er en nordlandsbåt av typen fembøring, sjøsatt i 1991. Den ble bygget av Gunnar Eldjarn, i et samarbeid mellom Tromsø Museum og Arctandria Tromsø Kystlag.

Av /Tromsø Museum – Universitetsmuseet.
Lisens: CC BY NC ND 3.0

Klinkbygde båter kan ses på som et fellesnordisk kulturgods som strekker seg fra Russland til De britiske øyer. Herfra er teknologien også spredt til den franske og spanske atlanterhavskysten, i Nord-Atlanteren og den amerikanske vestkysten. Teknikken med klinkede båter strekker seg i hovedsak fra jernalder til vår egen tid. Dette inkluderer alt fra store vikingskip og jekter til de minste færingene og prammene.

I Norge utgjør de tradisjonelle klinkbygde båtene en rekke lokale båttyper. Hovedinndelingen mellom de østnorske og de vest- og nordnorske båtene ble først beskrevet av Carl Frederik Diriks i Folkevennen i 1863. Denne inndelingen er vesentlig da den peker på de store forskjellene mellom Skagerrak-kulturen og kulturen langs kysten oppover langs Nordsjøen og Nord-Atlanteren. De ulike båtformene henger således sammen med en rekke miljøfaktorer som vindforhold, strømforhold og tidevann, flo og fjære og tilgangen på materialtyper i tillegg til ulikt bruksmønster. De vest- og nordnorske båtene er lettere, grunnere og mer langsmale enn de østnorske og er således mer spesialisert for roing, mens Skagerrak-båtene er mer tilpasset seilas.

Regulering

Omsetning av fritidsbåter i Norge er underlagt EUs fritidsbåtforskrift som medfører at båter som selges, må gjennom en rekke tester. Formskriften gjelder ikke for «Originale historiske fritidsfartøy og vannscootere konstruert før 1950, og individuelle kopier av slike fartøy som i hovedsak er konstruert med originalmaterialer og merket som historisk kopi av produsenten». Det vil si at lovverket anser tradisjonen som en form for kvalitetssikring og at båter bygget innenfor tradisjonen kan fritt omsettes.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Christensen, Arne Emil (1997). Gamle norske trebåter : bevaring og vedlikehold. (Norske båter, 6), isbn 82-504-2586-3
  • Færøyvik, Øystein [& Bernhard Færøyvik] (1987). Vestlandsbåtar : frå oselvar til sunnmørsåttring. (Norske båtar, 5), isbn 82-504-0857-8
  • Diriks, Carl Frederik (1863). Om de forskjellige Slags Baade i Norge. Folkevennen.
  • Godal, Jon B. og Gunnar Eldjarn (1988). Nordlandsbåten og Åfjordsbåten. Bind 1. Båten i bruk. Båtstikka forlag.
  • Gøthesen, Gøthe (1977). Skagerakkysten (Norske båter, 1), isbn 82-504-0239-1
  • Klepp, Asbjørn (1983). Nordlandsbåter og båter fra Trøndelag. (Norske båter, 4), isbn 82-504-0650-8

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg