kravellbygging

Kravellbygging er en yngre byggemetode enn klinkbygging, selv om det finnes eksempler som strekker seg tilbake til oldtiden. I høy- og senmiddelalderen ble kravellbygging utviklet i middelhavsområdet med en grunntanke om å bygge et bæreverk til skroget, framfor å legge nesten all bærende struktur i bordplankene som på klinkbåter. Dette skjelettet, bestående av kjøl, spanter, stevn med mer, stiver av skoget i større grad enn ved klinkbygging. Etter at grunnstrukturen er konstruert, kan bordplankene settes på skroget liggende i flukt med hverandre, og fuges mellom hver planke.

Styrken til et kravellbygget skrog er at det tar større påkjenninger, kan bygges større, og derfor ha mer last enn et klinkbygget skrog. På mindre båter drar en ikke like stor fordel av dette, ettersom vekten på skroget blir større grunnet den kraftigere konstruksjonen. Da kravellbyggingen utviklet seg var størrelsen på skipene økende, og dette innebar at skipsvekten ble mindre i forhold til lastekapasiteten, slik at det noe tyngre skroget fikk en eksponentielt større dødvekt i forhold til bruttotonnasjen. En av de spesielle styrkene til det kravellbygde fartøyet er avstivingen i langskipsretning, som utmerket seg i blant annet Nordsjøen ved at skroget ikke gav etter i like stor grad som klinkbygde skrog ved stamping.

Ofte blir det påpekt at et kravellbygget skrog har en mindre flate som berører vannet, som derfor gir mindre hydrodynamisk motstand. Den overlappende bordkanten på klinkbyggede skrog øker flatearealet og vannmotstanden. Derimot vil et klinkbygget skrog ligge lettere i vannet siden det har en lettere konstruksjon, som reduserer det våte arealet. Detaljerte målinger og beregninger er derfor viktige for å avgjøre disse to skrogenes hydrodynamiske fordeler og ulemper.

I antikken var kravellbygging vekslende brukt blant sivilisasjonene rundt Middelhavet, men denne byggemåten var avhengig av økonomiske oppgangstider siden det var dyrere å produsere kravellskrog. På grunn av dette forsvinner store deler av tradisjonen etter Vestromerrikets fall, og forblir lite brukt gjennom middelalderen i Europa.

På linje med den øvrige renessansens fokus rettet mot antikkens idealer i senmiddelalderen, var spesielt land som Italia og Spania tidlige produsenter av denne skrogtypen, med basis i eldre kunnskap fra antikken. Disse statene hadde grunnlag for å kravellbygge skrogene på grunn av den økte internasjonale handelsvirksomheten til sjøs, som drev fram behovet for større skip. Dette førte også i sin tur til en større orlogsflåte med større skip, som derfor var kravellbygget.

Utviklingen av kravellbygging gikk parallelt med utviklingen av de større europeiske statene gjennom 1600- og 1700-tallet. Skipsteknologien spredte seg fra italienske, spanske og portugisiske verft, til nederlandske, engelske og franske verft. Handelskompaniene var sterkt avhengige av større skip for å frakte lasten over hav, og med innføringen av skipsartilleri måtte fartøyene være kravellbygget for å holde vekten av kanoner. Kompetansen rundt byggingen var i en tidlig fase importert fra Middelhavet til Vest-Europa, og tsar Peter I hadde et lengre opphold i Vest-Europa for å hente denne teknologien til Russlands nye militærflåte.

I områder der den økonomiske veksten var mer begrenset, som for eksempel i Norge, har klinkbyggetradisjonen i større grad blitt videreført. Kravellbyggingen utviklet seg noe senere langs norskekysten, dels på grunn av det manglende behovet for større fartøy, og dels på grunn av de økonomiske forutsetningene. Det er spesielt på 1800-tallet Norge får innhentet kravellbyggerkompetanse fra land som Skottland, Australia og USA. Likevel var det et skille mellom seilskutebyene på Sør- og Østlandet, og kystbyene langs Vestland- og Nordlandskysten, som i større grad beholdt bruken av små farkoster, og derav klinkbyggertradisjonen.

• seilskip
• linjetegning
• klinkbygging