Nordlandsbåt er betegnelsen på de tradisjonelle, klinkbygde båttypene som ble bygget og brukt i Nord-Norge fra vikingtid/middelalder til 1970-1980-tallet.

Nordlandsbåtene var hovedsakelig fiskebåter, men ble også brukt til frakt. De ble bygget i forskjellige størrelser, fra fem til 15 meter lange. I dag benyttes nordlandsbåter først og fremst som fritidsbåt.

Nordlandsbåtens opprinnelse er vanskelig å tidfeste. Arkeologiske funn, som Bårsetbåten fra 800-tallet, har en stevnprofil som ikke ligner nordlandsbåtens, og dermed har andre prioriterte egenskaper. En båt som er gravd ut på Nes i Hamarøy, ser derimot ut til å ha en stevnprofil som er ganske lik den vi finner på de eldste bevarte nordlandsbåtene. Nes-båten er datert til første halvdel av 900-tallet. Det er dermed ikke helt urimelig å anta at nordlandsbåtens grunnfasong var i bruk allerede i vikingtid.

Det viktigste bruksområdet var fiske etter torsk og skrei. Så langt tilbake som man kan dokumentere, altså fra 1500-tallet, og fram til motoriseringa av fiskeflåten som begynte på slutten av 1800-tallet, ble mellom 85 og 90 prosent av all torsk som ble fisket i Norge fisket med nordlandsbåter. Båtene ble også brukt til å fiske sild, sei, uer, kveite, håkjerring og andre arter. De viktigste fiskeredskapene var håndsnøre (juksa), line og torskegarn.

gårdene ble nordlandsbåtene brukt til å frakte dyr, høy, ved og salt. Båten var også det viktigste fremkomstmiddelet når man skulle til handelsmannen, til kirken i helgene eller på lengre reiser.

Nordlandsbåten er i prinsippet konstruert likt med de andre tradisjonsbåtene langs den norske vestkysten sør til Hordaland og Rogaland. Det vil si at de er lettbygde. Den relativt lette vekten betyr også at de beveger seg mykt i sjøen, og glir over bølgene i stedet for å bryte seg gjennom dem. Dette gir nordlandsbåtene gode sjøegenskaper.

Nordlandsbåten er klinkbygd, noe som betyr at de tynne bordene av tre som utgjør huden er lagt slik at kantene på bordene overlapper hverandre. Fra kjølen og oppover legges hvert bord utenpå det som er nedenfor. De to bordsidene er først og fremst festet til kjølen gjennom kjølbordene. Dette er selve ryggraden i konstruksjonen.

Bordene er festet til hverandre med jernsøm. Innvendig er konstruksjonen støttet av band som ligger på tvers av bordene med en bestemt avstand. De er festet til båtbordene med trenagler. Banda blir lagt inn etter at bordgangene er lagt.

Konstruksjonen er også forsterket med langsgående esinger (tynne åser) som stiver opp båtene langskips, og tverrgående beter. En bete er en tverrskipsavstivning som forbinder båtens sider i høyde med nerkant av ripbordet. Disse betene ligger i høyde med overkant av den nest siste bordgangen, de blir også brukt av mannskapet til å sitte på når man ror eller seiler.

Fra siste halvdel av 1700-tallet og fram til cirka 1860 gjennomgikk skrogets form, størrelse og byggemåte stor utvikling, som følge av endringer i reglene for lovlig redskap under lofotfisket og ny sagbruksteknologi. Denne utviklingen betegnes som den nordnorske båtreformen.

Bordene i en klinkbygd båt overlapper hverandre, og de største nordlandsbåtene har åtte bord, i tillegg til ripbord, vaterbord og skvettripe.

Snitt av en åttebords båt av Olga Kvalheim. Gjengitt med tillatelse

Nordlandsbåten ble bygget i 9 forskjellige størrelser:

  • tororingfæring, kjeks: Den minste nordlandsbåten, lengde mellom 5 og 5,1 meter, for én til to personer. Tororingen ble brukt til hjemmefiske og til turer til handelsmannen osv.
  • hundromsfæring, kjeks: Lengde mellom 5,1 og 5,9 meter, for to personer. Hundromsfæringen ble brukt til hjemmefiske i litt større grad enn tororingen, som regel til snørefiske.
  • treroringseksring, kjeks: Lengde mellom 5,8 og 6,8 meter, for tre personer. Treroringen ble brukt til mer aktivt fiske av blant annet lofotværinger under Lofotfisket, men også til litt mer krevende fiske enn de mindre båtene. Den var som regel snørebåt, men kunne også drifte med line.
  • halvfjerderømming, treogenhalvroms båt, kobbromsbåt: Lengde mellom 6,8 og 7,7 meter, for tre til fire personer. Denne båten kunne være Lofotbåt for tilreisende fiskere til Lofoten, som regel som snørebåt, men også med line.
  • firroring: Lengde mellom 7,5 og 7,9 meter, for fire personer. Firroringen var en typisk snørebåt for fire mann på Lofotfisket, men den kunne også kombinere driften med line.
  • halvfemterømming: Lengde mellom 8,0 og 8,7 meter, for fire til fem personer. Denne båtstørrelsen kunne også kombinere snøre og linefiske etter skrei.
  • åttring: Lengde mellom 8,7 og 10,7 meter, for fem til seks personer. Åttringen var i utgangspunktet en linebåt, særlig beregnet for Lofotfisket. De større åttringene kunne kombinere med torskegarn. Under Finnmarksfisket kombinerte de line og snørefiske.
  • seksroring: Lengde mellom 11,2 og 12 meter, for seks personer. Seksroringen var den gamle torskegarnbåten. Helt fram til Lofotloven av 1847 var antallet og størrelsen på torskegarn som det var lov å bruke under Lofotfisket begrenset. Det var derfor ikke aktuelt med større torskegarnsbåter enn seksroringer.  Disse båtene kunne også brukes til snøre og garnfiske på Finnmarksfisket.
  • fembøring, storfembøring: Lengde mellom 12 og 14 meter, for seks til syv personer. Denne båttypen ble også kalt Lofotbåt. I det ligger at den var spesialbygd for torskegarnfiske under Lofotfisket.

Alle størrelsene av nordlandsbåten ble rigget med råseil. Det er et seil som henger fra en stang av tre, kalt råa. Råa holdes inntil masta ved hjelp av en rakke, et krumvokst stykke tre av bjørk eller einer. Seilet er trapesformet ved at det er breiere nede enn oppe, og det er som regel litt høyere enn det er bredt nede. Fram til 1700-tallet ble seilene vevd av ull. Deretter kom seilduk av hamp og bomull på markedet. Noen seil kunne være laget av lin eller nettelduk av brennesle.

Seilet styres ved hjelp av et skjøte, skaut, i hvert nedre hjørne, og to tynne tau på hver ende av råa oppe. Det nedre fremre hjørnet av seilet holdes fast til båtsiden med seilstikka som stikkes gjennom et hull i ripbordet. Seilet heises, vindes, med draget, et tau som går fra høvedsmannsrommet bak, opp gjennom et hull i masta oppe, fløytet, og ned til råa. På de store båtene kan det være utveksling gjennom en blokk for å gjøre det letter å heise.

Masta er laget av et stykke tre, enten gran eller furu. Den bør være av et tre som står blant andre like gamle, men større, trær. Da blir det undertrykket, slik at det holder seg tynnere mer tettvokst og nesten like høyt som de andre trærne. Det bør ikke være tykkere enn at man akkurat trenger å ta av barken under tilhøvlinga. I tillegg bør man la rotenden i treet komme opp i masta. Da blir masta maksimalt sterk, og samtidig så lett som mulig.

Ei mast til en treroring på 19 fot er cirka fem cm tykk, mens til en fembøring på 45 fot er den cirka tolv til 14 cm tykk. Lengden på masta er omtrent ¾ av båtlengden.

Masta står alltid litt framom midten av båten og i forbindelse med et band og en bete. Mastefoten står i en sporklamp, en liten utsparing i bandet over kjølen. Den kan være i forkant av beten, i et hull i beten eller i bakkant av den, avhengig av båtstørrelsen. Sporet i sporklampen og utsparinga i mastefoten er laget slik at masta ikke kan vri seg under seilas. 

Tauene som holder masta oppe, heter stag  og vant. Staget går fra toppen av masta og fram til framstevnet, hvor det er gjort fast. Alle båtene har bare ett stag, men de største fembøringene kan ha to. Vant er de tauene som går fra toppen av masta og ut til festet i båtsiden. Det er mellom to og fire vant på hver side av båten. Helt fram til 1850-tallet ble vantene knytt i hull i båtsiden, men etter den tiden ble de knytt i vantjern med pothonker, som er kauser av tre. Alle tauene er laget av hamp.

De største nordlandsbåtene, åttringene og fembøringene, kunne ha et toppråseil, et lite råseil heist over storseilet. Det ga ekstra fart under de lange reisene til og fra Lofoten og Finnmarka.

Nordlendingene var de som reiste lengst for å komme på fiske. Sommer og høst ble det alltid fisket i nærheten av hjemmet, men til de store torskefiskeriene som Lofotfisket og Finnmarksfisket, var det lange reiser som måtte gjøres for å delta.

I Troms var det ingen virkelig store fiskerier, så de fleste fiskerne herfra reiste både til Lofotfisket og til Finnmarka. Fiskere fra Sør-Helgeland hadde den lengste reisen. Først var det turen til Lofoten i januar hvert år, så var det mange som dro derfra og rett til Finnmarksfisket. Fra Bindal til Vardø er det grovt regnet 650 nautiske mil.

For å gjøre de lange båtreisene litt mer behagelig, særlig i vintersesongen, ble det fra 1860-årene og utover vanlig at de største båtene – fembøringene og åttringene – fikk et lite hus kalt løfting  oppå bakskotten. Der var det akkurat plass for at mannskapet kunne ligge og sove om natten. Ellers var det vanlig at de sov under seilet, som ble strukket over framskotten, slik at de hadde litt ly for snø og vind. På de lange reisene hadde mannskapet med seg båtryer, vevde tepper med floss, som de sov under.

Nordlandsbåtene ble stort sett bygget i alle fjorder hvor det var skog av god nok kvalitet til båtbygging. Det var distriktene Salten, Rana og Bindal som var de ledende byggedistriktene med høyest produksjon. I Troms var det relativt stor produksjon i Malangen, Balsfjord og Kvænangen. Det ble også bygget båter på SenjaKvaløya og Hinnøya. I Finnmark ble flest båter bygget i Alta og Kirkenes.

Begrepet nordlandsbåt kom først i bruk på slutten av 1800-tallet, mest blant kunstnere og forfattere i Sør-Norge. Lokalt i Nord-Norge, blant de som brukte båtene, var det begreper som saltværing, ranværing og bindaling som ble brukt. Også begreper som Vollanbåt, Alslibåt, Bangstadbåt var mye brukt helt opp til vår tid, begreper som viser til hvilken familie som hadde bygget båtene.

De eldste bevarte nordlandsbåtene er bygget rundt 1750 til 1800. De mest kjente er de to "Misværåttringene"; den ene utstilt ved Norsk maritimt museumBygdøy i Oslo, den andre ved Nordlandsmuseet i Bodø. Noen båter fra første halvdel av 1800-tallet er også bevart, men de fleste bevarte båtene er bygget på slutten av 1800-tallet. De siste båtene som ble bygget som fiskebåter ble bygget på 1970-tallet, og noen av disse er enda i bruk som fritidsbåter.

Det bygges fremdeles nye nordlandsbåter – i Bindal, Saltdal og Tromsø. De fleste brukes som fritidsbåter, i privat eie eller av kystlag. Flere eies av folkehøyskoler eller videregående skoler, og er en del av undervisningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.