fembøring

Det er uklart hva benevnelsen fembøring kommer av. De andre nordlandsbåtene har navn som viser til antall årer (åttring, seksring), tolleganger (tororing, treroring) eller rom (toromsbåt, treromsbåt) båten har.

Det er særlig to teorier for hva fembøring viser til: Stavelsen fem kan vise til tallet fem, og børing tolkes som det å bære, eller en bør. Fem kan og bety fimr (norrønt) som betyr lett eller snar, og børing kan og bety byrding, som viser til en fraktebåt.

Men navnet kan muligens også komme av at mens alle de mindre nordlandsbåtene, til og med åttring, hadde fire bordganger, så hadde fembøringen fem. «Børing» kan dermed forstås som avledet av «bord» eller «bordgang»

Fembøringen oppstod på bakgrunn av et behov for større båter som følge av utvikling i teknologi og reguleringer i fisket. I Nord-Norge var det fra gammelt av bare tillatt å drive skreifiske med håndsnøre eller juksa, mens line eller garn var forbudt. En viktig grunn til forbudet var at line og garnbruk krevde større båter. Dette ville ikke den vanlige fiskeren ha råd til å investere i, og det ville derfor bare være velstående bønder som kunne ha råd til å drive dette fisket. Det var særlig under lofotfisket forbudet mot andre bruk enn jukse ble strengt håndhevet. Tettheten av båter og folk var stor, og myndighetene mente at de nye redskapene ville fortrenge juksafiskerne. På Helgelandskysten og noen andre steder ble det eksperimentert med linefiske fra slutten av 1600-tallet, og garn ble også tatt noe i bruk.

Mot slutten av 1600- og utover 1700-tallet ble imidlertid etterspørselen etter tørrfisk og klippfisk i Europa stadig større, og presset mot myndighetene for å tillate fiske med mer effektivt bruk økte. Fra 1786 ble det derfor lov å fiske med liner og garn, men kun om natten. Om dagen var bare juksa lovlig. Men fra 1792 ble begrensningene på fiske med line og garn helt opphevet.

En garnbåt måtte ha mer plass til både redskap og fangst enn både snøre- og linebåter, og dermed hadde behovet for den største nordlandsbåten oppstått. De første fembøringene ble tidlig på 1800-tallet bygget som seksromsbåter på rundt 36–37 fot, og var vanligvis bemannet med seks mann. Fra rundt 1860, da ny sagbruksteknologi hadde gjort seg gjeldende og ført til den nordnorske båtreformen, ble fembøringene bygd enda større, som syvromsbåter på 40 til 44 fot for et mannskap på syv.

Fembøringene var som nevnt hovedsakelig konstruert for bruk med skreigarn. Skreifisket foregikk fra begynnelsen på januar til 14. april. Ved avslutningen av lofotfisket var det mange fembøringer som reiste til vårtorskefisket i Finnmark, hvor linefiske ble kombinert med snøre.

Utenom de store fiskeriene, lofotfisket og finnmarksfisket, kunne fembøringene ved behov brukes til frakt eller seiling til kirken.

Fembøringene var så store at de var vanskelige å ro i sterk motvind. Derfor er fembøringen konstruert slik at den seiler bedre på kryss enn det som er vanlig for de mindre nordlandsbåtene. Selv om fembøringene ikke var like lettrodde som de mindre båtene, kunne de bli rodd langt. Det fortelles om et fembøringsmannskap som opplevde fullstendig vindstille når de skulle hjem fra Vardø til Narvik. De rodde i fire uker.

Fembøringens uovertrufne egenskaper som seilbåt var viktig. I riktig dårlig vær, orkan fra nordvest, var det ikke uvanlig at fembøringene som fisket i Lofoten kunne sette over Vestfjorden mot fastlandet for å berge seg. Det kunne også skje at fembøringer utenfor Finnmark i fralandsstorm måtte sette nordover og utover havet for å berge seg.

Fembøringene som er bevart deles vanligvis i to grupper: Gammel eller kromstevnet fembøring, og ny eller storfembøring.

Fembøringene bygget før 1860-tallet har som regel seks omfar pluss ripe. De har opprinnelig ikke hatt noen bord eller rekkekonstruksjon over ripbordet, men de kunne ha løse skvettbord. Årene lå i keiper som var naglet fast på innsiden av ripbordet. Båtborda var cirka 7/8 tomme, eller 22 mm, tykke. Bakfra er de gamle fembøringene delt inn slik: bakskotten, høvedsmannsrom, ausrom, baksigle, framsigle, framrom og skottrom og framskott.

Fembøringene som ble bygget etter 1860 har åtte omfar pluss ripbord, og vaterbord og skvettripe over ripa. Båtborda var én tomme, eller cirka 26 mm, tykke. Band og innved var fire tommer, cirka 10,5 cm, tykke. Bakfra er storfembøringen delt inn slik: bakskotten, høvedsmannsrom, ausrom, bakrom, baksigla, framsigla, framrom, skottrom og framskott. Disse båtene fikk da et ekstra rom bak masta, slik at det var fire rom bak masta og tre foran. Masta står i framkant av beten mellom baksigla og framsigla.

Mange eldre båter ble bygget om etter mønster av de nyere fembøringene, med en ekstra bordgang under ripbordet i tillegg til en rekkekonstruksjon langs overkanten av ripbordet. Da tålte de det tunge garnbruket bedre, og båtene kunne bære mer fisk og redskap.

Mannskapet på en fembøring var gjerne seks mann på de gamle fembøringene og syv mann på de nyere storfembøringene. Høvedsmannen var den som bestemte ombord. Vanligvis var han eier av båten også, men det kunne også være slik at den som mannskapet syntes var den dyktigste seileren ombord var høvedsmann. Plassen hans er i etterrommet, også kjent som høvedsmannsrommet. Det er verdt å merke seg at på de mindre nordlandsbåtene heter gjerne det bakerste rommet hammelrommet, mens på storbåtene heter det høvedsmannsrommet. Under seilas passer høvedsmannen styret og skautet (skjøtet) når det ikke blåser for mye. I dårlig vær har han nok med styret, og får hjelp av skautkaren til å passe skautet. Skautkaren har også høvedsmannsrommet som arbeidsplass.

Nestkommanderende ombord er halskaren. Han sitter på framtofta i skottrommet og har ansvaret for framskautet. Han passer halsen eller framkanten av seilet. Han må halse båten ved å ta vinden ut av seilet framme når det kommer en vindrosse. Bak seg i framrommet har han framromskaren som stammer penta og bolina, som blir brukt til å stramme framliket på seilet når det er nødvendig. Framromskaren må også hjelpe til med å ro båten over stag ved behov. Han får hjelp av framromskaren når seilet skal reves, eller under stagvendinger og andre manøvrer.

I framsegla eller baksegla (rommene framom og bakom masta) sitter det en mann som passer priaren, et tau som er festet midt på underkanten av seilet for å kunne stramme det ned for å flate ut seilet når det trengs. I ausrommet kunne det være en skårunge eller unggutt som hadde jobben med å ause, og ellers hjelpe til med å heise seilet.

På vei ut til fiskefeltet lå garna greid i bakskotten. Derfra ble de satt direkte derfra i sjøen. Garna ble alltid satt medstrøms for å gi roerene hjelp. Når de dro garna, la de ned masta med framenden oppå krystokken og med nedenden mot sporfjøla, klar til å reises igjen. Høvedsmannen satt i akterskotten og holdt båten opp i vinden. Garnkorten eller rullen sto i baksigla. To mann greide opp og la kavlene på styrbord og garnsteinene på babord. Fisken ble tatt av etterhvert som de ble trukket opp.

Når alle garnene var trukket, ble fisken lastet bakover slik at båten var trimmet slik at den er klar til å seile ('kom på sett') og vil lystre roret. Så var det å reise masta, vinde opp seilet og krysse seg opp til meet hvor de begynte å sette garna ut igjen.

Garna ble kalt storgarn, tvunnet av tretrådet hampetråd og med så store masker at de målte seks tommer (15 3/4 cm) når de ble strukket ut. De første lofotgarna var 30 masker dype, men opp mot 1860-tallet og senere ble de både 40 og 60 masker dype. Hver mann hadde minst fire garn med seg. På slutten av 1800-tallet fikk mange båter manuelt garnspill som ble montert på frambeten og med garnrullen på ripa til styrbord for spillet. Dette gjorde garntrekkinga mye lettere.

Fembøringen har litt mer omfattende rigg enn de mindre nordlandsbåtene. På grunn av størrelsen er fembøringene adskillig tyngre å ro, og de måtte derfor kunne støtte seg mer på riggen og seilinga. Masta er tung, så hele mannskapet må til for å få den reist eller lagt ned. I litt sjø kunne det være vanskelig, selv om en mann andøvde båten mot vind og sjø. I stedet for et skaut i hvert nedre hjørne på seilet, hadde de store fembøringene dobbelt skaut med utveksling, og et eget skaut, framskautet eller smett, med utveksling for å hale halsen fram i vendingene. Derfor var det ikke behov for seilstikke framme. Seilstikka er en jernstang med et ganske stort treskaft i den ene enden som stikkes gjennom et nøye plassert hull i ripbordet framme. Det brukes til å feste det framre nedre hjørnet av seilet (halsen), nå man krysser.

I framliket på seilet var det rigget til en boline. Sammen med pentkrokene ble de brukt til å stramme opp framliket på seilet slik at de sto bedre og ikke slo bakk når man gikk høyeste gang. Bolina ble også brukt under stagvendingene.

Mange fembøringer hadde en løs mastetopp de kunne sette oppå hovedmasta slik at de kunne rigge et toppseil over storseilet. Dette ble utelukkende brukt på de lange reisene til og fra Lofoten og Finnmarka. En slik rigg var umulig å bruke under fiske.

Fembøringene ble stort sett bygget i de distriktene der de mindre nordlandsbåtene også ble bygget: I Saltdal, Rana, Hemnes, Korgen og Vefsn. I Bindal ble det for det meste bygget småbåter, toroms-, 2 ½-roms- og treromsbåter, og veldig få større båter; Fra slutten av 1800-tallet fortelles det bare om én fembøring som var bygd der. I Nord-Troms og Finnmark ble det vanligvis heller ikke bygget større båter. På Nøklan i Kvænangen vet vi at det ble bygget mange åttringer, men dette er det nordligste stedet hvor det er dokumentert bygging av så store båter. Fembøringen Drauen, som tilhører Tromsø Museum, ble bygget i Balsfjord, og dette er den nordligst bygde fembøringen vi kjenner til.

Femårsperioden fra 1871 til 1875 ble det bygget 1454 fembøringer eller storbåter i Norge. Én i Bindal, 100 i Vefsn, 500 i Rana, 500 i Hemnes og 353 i Saltdal. Dette var den femårsperioden hvor det ble bygget flest båter i Nordland.

Det finnes fem bevarte gamle fembøringer og syv bevarte storfembøringer. I tillegg har det blitt bygd en rekke nye fembøringer i moderne tid.

• nordlandsbåt
• den nordnorske båtreformen
• lofotfisket