maqama

Maqama er en litterær sjanger i klassisk-arabisk litteratur. Den regnes som en av de «mest arabiske» sjangrene. Maqamer er dramatiske anekdoter i prosa med rim imellom, ofte samlet sammen med flere andre maqamer som viser samme protagonist og samme forteller, men uavhengig handling.

Sjangeren oppstod på 900-tallet på grunnlag av den klassisk-arabiske adab-litteraturen. Ordet maqāma er avledet av maqām ('ståsted') og refererer sannsynligvis til en offentlig plass der folk samlet seg for å lytte til retorisk fine taler. Begrepet oversettes derfor gjerne med 'samling' (engelsk assembly) eller 'møte' (engelsk session).

En klassisk maqama har to protagonister: en førstepersons-forteller og en annen som likner den spanske pícaro eller den tyske Eulenspiegel (Till Uglespeil), ofte kalt trickster (skjelm) på engelsk. En idealtypisk maqama begynner med jeg-fortellerens ankomst ved et sted der han finner en gruppe mennesker samlet rundt protagonist nr. 2 som viser bemerkelsesverdig høy grad av dannelse og kunnskap, spesielt innen språk og litteratur. Den elokvente helten og kvikkvise spilloppmakeren ikke bare underholder lytterne med humoristiske kommentarer og vittige historier, men ofte også lurer dem, og noen ganger også den godtroende fortelleren, til å gi ham penger, mat, smykker eller annet kostbart. Når forvirringen er på sitt høydepunkt stikker han av, mens fortelleren følger ham. Maqamaen kulminerer deretter gjerne i en slags gjenkjennelsesscene, der fortelleren plutselig ‘husker’ at han egentlig kjenner denne mannen fra før. Så forlater sistnevnte scenen.

«Badīʿ al-zamān» ('Den på sin tid unike') al-Hamadhani (969–1007) regnes som sjangerens mesterlige oppfinner som satte sitt preg på maqama-kunsten framover. Den viktigste representanten til denne kunsten etter al-Hamadhani er al-Hariri (1054–1122), ofte ansett som høydepunktet i utviklingen som senere generasjoner forgjeves prøvde å oppnå igjen. Handlingen i al-Hariris maqamer følger en tydligere, mer «normert» form enn hos al-Hamadhani, mens språket er på et retorisk høyere, mer krevende nivå. I senere tider ble maqama-stilen ansett som enda vanskeligere og mer verdifull enn poesi.

Både hendelsene og karakterene til en maqama er rent fiktive, noe som er ganske uvanlig for «høy» klassisk arabisk skjønnlitteratur. På den annen side regnes sjangeren også som en rik kilde til kultur- og sosialhistorisk forskning om den arabisk-islamske «middelalderen», særlig på grunn av dens folkelige karakterer, hverdagslige temaer og handlingssteder.

I andre halvdelen av 1800-tallet opplevde maqamaen en ny oppblomstring som en del av Nahḍa- ('Renessanse'-) bevegelsen (se Islams historie). Som uforfalsket, «urarabisk» sjanger spilte den en viktig rolle som inspirasjonskilde i utviklingen av autentiske, ikke-vestlige litterære former. Også i senere tider lånte arabiske forfattere gjentatte ganger fra den klassiske modellen (se, for eksempel palestineren Emil Habibi).

Fra en tidlig fase ble maqama-sjangeren imitert i forskjellige språk (persisk, hebraisk, syrisk), senere også i Europa. I hebraisk litteratur kalles den tilsvarende sjangeren maḥbärät (machberet, dvs. samlingsplass, knytepunkt, pl. maḥbarôt, fra ḥāḇar 'å forene, knytte, sy sammen').

I likhet med senere maqama-resepsjon i moderne arabisk litteratur har også den hebraiske maqama/maḥbärät tidvis inspirert moderne hebraiske forfattere, se for eksempel H. N. Bialiks Ridder Løk og Ridder Hvitløk (Allûf Batslut ve-Allûf Shûm, 1928).

I den tysktalende verden var det først og fremst al-Hariris makamer som leserne ble kjent med gjennom Friedrich Rückerts lyrikk.