Arabias eldre historie

Den arabiske halvøy har en historie som trekker seg flere tusen år tilbake i tid. De forskjellige sivilisasjonene som har holdt til på halvøya bærer preg av de skiftende naturforholdene der. Arabias eldre historie deles naturlig inn i tiden før og etter islams inntreden midt på 600-tallet. Fra oldtiden kjennes eksistensen av flere kulturer og samfunn, hvorav noen er godt kjent, andre er lite dokumentert. Arabia var tynt befolket, og besto vesentlig av stammesamfunn som ikke etablerte stater, men gikk sammen i forbund, og med ofte omskiftelige allianser.

Førhistorisk tid

Arabia har vært befolket i flere tusen år, og det er funnet spor etter menneskelig aktivitet fra 15 000–20 000 år tilbake i tid. Innvandring fra Afrika skjedde allerede for rundt 100 000 år siden. I førhistorisk tid var området mer fruktbart, mens store deler av Den arabiske halvøy senere er blitt ørken, og lite egnet til bosetting. Denne ble derfor helst knyttet til kysten og oaser i innlandet. Det er flere funn etter eldre bosettinger ved kysten, og etter steinredskaper i innlandet, hvor det også finnes steinmalerier. Under den tidligste tiden med jakt og samling, ble det ved kysten etter hvert opprettet små samfunn som livnærte seg fra havet, og senere med handel; i innlandet oppsto det nomadisk virksomhet, og dyrehold ble supplert av handel og krigføring.

Antikken

Deler av Den arabiske halvøy, særlig kystområdene, har i perioder vært underlagt ulike riker, hvorav flere utenfra halvøya, og Arabias befolkning har fått innslag fra disse så vel som fra omfattende handelssamkvem i flere retninger. Det mineiske kongedømmet ble etablert på 1100-tallet fvt., og ble etterfulgt av de sabeiske og himyariske riker i Sør-Arabia. Her ble det opprettet flere kongedømmer, som mest var løse føderasjoner av bystater. Også i det sentrale og nordlige Arabia ble flere kongedømmer etablert, blant andre Dedan, Kindah og al-Hiram; de to siste var beduin-kongedømmer som var løsere organisert enn de i sør. Innflytelsen fra Babylonia og Persia var betydelig særlig på østkysten, og flere av dagens stater på Den arabiske halvøy var underlagt persisk styre, dels helt til den arabiske framrykkingen parallelt med utbredelsen av islam.

Beliggende mellom store sivilisasjoner og handelsriker i Nildalen og Mesopotamia, og ved de viktige sjøveiene Rødehavet og Persiabukta, fikk flere deler av Arabia tidlig en betydelig rolle i internasjonal handel: Den østlige delen av Den arabiske halvøy, med dagens Bahrain og Qatar, lå sentralt til i forhold til handel mellom antikkens Europa og datidens India. Sjøveis handel gikk gjennom Persiabukta. Også den sørlige delen av Arabia, med Jemen og Oman, fikk tidlig stor betydning i maritim handel, og kom i kontakt med både det persiske og det romerske riket – så vel som det abyssinske. Vest på halvøya var det flere vikte handelssentra ved Rødehavet, herunder Mekka og Medina i Hijaz, som også var engasjert i karavanehandel både sørover til Jemen og nordover til Syria. Enkelte varer – som krydder fra Østen – ble tatt i land i Arabia, og fraktet videre med karavaner; annen handel passerte halvøya sjøveien. Det var samtidig eksport av varer produsert i Arabia, som mandler og dadler, røkelse og myrra. Et nettverk av handelsruter ble utviklet; blant de viktigste var de som gikk fra dagens Jemen og Oman, gjennom Mekka og Medina i Saudi-Arabia, og videre nordover.

Islamsk storhetstid

Den vestlige del av Arabia (Hijaz) er arnestedet til islam, og framveksten av den nye troen rundt midten av 600-tallet bidro til sentralisering og statsdannelser, selv om de nye islamske riker – og derunder Arabia – snart ble styrt utenfra gjennom de senere kalifatene i Bagdad og Damaskus. Hijaz, med handelsbyene Mekka, Yathrib (senere Medina) og Taif, utviklet seg til et sentrum for handel mellom Det bysantinske riket, Egypt og Østen, og styrket derigjennom sin politiske og økonomiske stilling. Det var i handelsbyen Mekka at Muhammad fikk sine åpenbaringer, og introduserte den nye gudstroen som ble kjent som islam. Allerede rundt 630 sendte Muhammad utsendinger til stammeledere rundt om på Den arabiske halvøy, med tilbud om å slutte seg til den nye troen. Den fikk tidlig betydelig tilslutning, ikke minst som en måte å knytte politiske allianser på. Islam spredde seg samtidig gjennom bruk av væpnet makt, og en serie islamske riker vokste fram med utspring i den vestlige del av Arabia. Gjennom den aktive utbredelsen av islam, ble det også åpnet nye handelsforbindelser, med en blomstringstid for Hijaz og den styrende quraish-stammen, som Muhammad selv tilhørte, og som inngikk en rekke avtaler med stammer både sør og nord i Arabia – og som åpnet for økt handel. Handelsavtaler ble også inngått med Axum, i det senere Etiopia og langs kysten av Afrika. Medlemmer av huset Quraish inngikk videre avtaler med Bysants, Persia og Jemen.

Profeten Muhammad ble først avvist av quraish-lederne, for så å søkte tilflukt i Medina – og sikre seg oppslutning fra andre stammer. Dette bidro til en politisk samling knyttet til islam på Den arabiske halvøy. Denne forening Muhammad opprinnelig skapte i det 7. århundre gikk i oppløsning etter hans død, da Arabia snart ble en del av periferien i det islamske riket – styrt særlig av omayyadenes kalifat i Damaskus, deretter av abbasidenes i Bagdad, og dels fra Kairo. Omayyadene innsatte guvernører for de tre viktigste områdene av Arabia: Hijaz, Jemen og Oman, mens kontrollen over de østlige provinsene, ved Persiabukta, skiftet mellom lokale guvernører. Til tider var også Bahrain, Al-Hasa og Najd regionale maktsentre i Arabia. Den politiske enhet som islam skapte i Arabia ble ytterligere svekket som følge av skismaet innenfor islam, mellom sunnier og sjiiaer. Først ved den osmanske okkupasjonen på 1500-tallet, etter en periode med egyptisk styre over Hijaz under mamelukkene, ble halvøya forent under ett styre, men ble ikke reelt samlet som en enhet.

Mens den politiske ledelsen ble utøvd fra andre steder i det islamske riket, forble de hellige byene Mekka og Medina en åndelig hjemstavn, med forventning om at alle rettroende muslimer skulle gjennomføre minst én pilegrimsreise til Mekka og helligdommen Kaba i løpet av sin levetid. Dette bidro til at Arabia (og senere Saudi-Arabia) opprettholdt en sentral plass i den arabiske og muslimske verden. Følgelig innebar det både politisk innflytelse og økonomisk gevinst å styre de hellige byene. Pilegrimstrafikken var en viktig inntektskilder for Hijaz, slik det lenge var det for Saudi-Arabia – til langt inn på 1900-tallet. Erobringer som følge av utbredelsen av islam førte også rikdom til Mekka – som også selv ble utsatt for angrep. En av de alvorligste skjedde i 930 da de persiske karmaterne inntok og plyndret byen, etter å ha etablert en statsdannelse i det senere Bahrain. Fra 10. århundre ledet de hashemittiske herskerne (sharifene) av Mekka et område – og en stat – som etter hvert omfattet store deler av Hijaz. Midt på 1000-tallet ble hovedstaden flyttet fra Medina til Mekka. Selv om sharifene i lange perioder formelt var underlagt utenlandske makter, styrte de i praksis selvstendig. Konflikt mellom det hashemittiske og det saudiske dynasti fikk i det 20. århundre stor betydning for den politiske utviklingen i Arabia.

Sør-Arabia ble erobret av ibadittene mot slutten av 7. århundre, og etablerte en. De tok kontrollen blant annet med Sanaa, og inntok også Mekka og Medina, før de ble drevet ut derfra av omayyadene. Flere dynastier ble grunnlagt i det senere Jemen og Oman, til de egyptiske ayyubidene delte opp Jemen da de invaderte landet i 1173, både av politiske og økonomiske årsaker – herunder kontroll over handelen med India. Allerede var Aden et viktig handelssenter i en økonomisk oppgangstid.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg