Som sete for det arabisk-islamske imperiet under abbasidene var Bagdad sentrum for den arabiske kulturelle gullalderen gjennom flere hundre år i middelalderen. Kjente forfattere som Abu Nuwas og al-Jahiz virket her og i Basra sør i landet. Mange av de fremste litterater og vitenskapsmenn kom fra andre områder, særlig nabolandet Persia, og brakte med seg kulturelle impulser og utviklet arabisk kultur.

I moderne tid har Irak særlig utmerket seg innen lyrikken. Ma'ruf al-Rusafi (1875–1945) og Jamil Sidqi al-Zahawi (1863–1936) bidrog til å fornye den tradisjonelle dikteformen både formelt og innholdsmessig og var talerør for nasjonalisme, sosiale reformer og moderne vitenskap. I Sør- og Midt-Irak, med overveiende sjia-muslimsk befolkning, fremstod en egen poetisk retning preget av tankegods fra sjia-islam, men også her med sterkt samfunnsmessig engasjement. Blant disse ruver Muhammad Mahdi al-Jawahiri (1900–97). Etter den annen verdenskrig brøt to unge irakere ny grunn i arabisk poesi: Nazik al-Mala'ika (f. 1923) og Badr Shakir al-Sayyab (1927–64) innledet en bevegelse for frie vers, som igjen ble utgangspunkt for modernismen i arabisk litteratur.

I prosaen er Dhu al-Nun Ayyub (1908–88) fremtredende i den eldre generasjonen. Hans mest kjente roman Dr. Ismail og novellesamlingen Babels tårn inneholder skarpe angrep på byråkrati og korrupsjon og skildrer de intellektuelles kår. Han har også talt fattige landsbyfolks og kvinnenes sak i sine verk. Fremstående novelleforfattere er Abd al-Malik Nuri (f. 1921) med sine realistiske folkeskildringer, Fuad al-Takarli (f. 1927), som særlig kretser rundt temaet seksualitet og vold, og Muhammad al-Khuaddayir (f. 1940) med gripende historier fra sumpområdene i det sørlige Irak.

Se også arabere (litteratur).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.