Palestinernes litterære kulturarv må sees i sammenheng med eldre arabisk litteratur (se arabere, litteratur). Det er først i moderne tid at de nasjonale stemmer som sådan trer frem i arabisk litteratur, men også nå innen rammen av et videre arabisk kulturfellesskap. De store rystelsene i det palestinske samfunnet, med gradvis overtakelse av palestinske områder, dannelsen av staten Israel i 1948 og ekspansjonen som fulgte krigen i 1967, har imidlertid satt sitt sterke preg på palestinske forfatteres verker.

I tiden før 1948 lå palestinsk litteratur i en slags bakevje i forhold til utviklingen i nabolandene Egypt, Libanon og Syria. Det palestinske samfunnet var et tradisjonelt landsbysamfunn. Lokale diktere i opphøyd, tradisjonell stil og med bred folkelig appell var Abd al-Khaliq (1910–37) og i særlig grad Abu Salma (Abd al-Karim al-Karmi, 1911–84), som i hele sitt liv gav dikterisk uttrykk for den palestinske befolkningens uro og bitterhet over det jødiske innvandringsprosjektet. Som grunnleggeren av den palestinske romanen regnes Khalil Baydas (1875–1949).

Utdrivelsen og flukten i 1948 skapte en ny situasjon for store deler av den palestinske befolkningen. Lengselen etter det tapte og drømmen om å vende hjem er de sentrale temaene for palestinske forfattere i eksil i tiden etter 1948. I eksil kom de dessuten i nær kontakt med nye strømninger i arabisk og vestlig litteratur. De ble i første omgang mer eksperimenterende i formen enn de som ble igjen. I mange år var det et slags jernteppe mellom de palestinske forfatterne som befant seg utenfor Israel og de som ble værende i Israel, men fra 1970-årene ble kontakten bedret.

Den mest fremtredende palestinske poeten er uten tvil Mahmud Darwish (f. 1942, i eksil fra 1971, tilbake i Ramallah fra 1996). Hans dikt er elsket over hele den arabiske verden, internasjonalt kjent og oversatt til en lang rekke språk. På norsk foreligger en rekke enkeltdikt foruten samlingen Hvorfor lot du hesten bli igjen alene (2002). Ledende stemmer som Samih al-Qasim (f. 1939) og Tawfiq Zayyad (1930–94) ble værende innen Israels grenser. Det samme gjorde prosaforfatteren Emile Habibi (1922–96), som har skrevet en av de mest originale satiriske romaner i moderne arabisk litteratur (norsk overs. Peptimisten, 1994).

Den kvinnelige lyrikeren Fadwa Tuqan (1917–2003) tok i utsøkte dikt opp frigjøring fra undertrykking både fra en kvinnelig synsvinkel og i et nasjonalt perspektiv. Blant palestinerne i eksil må nevnes Tawfiq Sayigh (1923–71) med sin depressive diktning om savn og fremmedgjøring, novelleforfatteren Samira Azzam (1924–67), som skildrer omflakkende liv og oppløste familierelasjoner, kritikeren, lyrikeren og prosaforfatteren Jabra Ibrahim Jabra (1920–94) og Ghassan Kanafani (1936–72), hvis liv og diktning var viet den palestinske tragedien og kampen for å gjenvinne palestinernes rettigheter. Sistnevntes Menn under sola (norsk overs. 1977) er et litterært høydepunkt. Sahar Khalifa (f. 1941) fra Nablus tar uredd opp kontroversielle sosiale og politiske spørsmål i det palestinske samfunnet i sine romaner, ikke minst knyttet til kvinners kår, og Liyana Badr (f. 1950) har i flere noveller og romaner skildret de palestinske flyktningenes kår, ofte i et kvinneperspektiv. En stemme fra Vestbredden er også Izzat al-Ghazzawi (1951–2003), hvis Brev underveis (norsk overs. 1994) er refleksjoner fra et opphold i israelsk fangenskap.

En meget fremtredende formidler av palestinsk og arabisk kultur er lyrikeren og litteraturforskeren Salma Khadra Jayyusi (f. 1928). Den palestinsk-amerikanske litteraturforskeren Edward Said (1935–2003) er berømt verden over for sin kritikk av vestlig kulturhegemoni og fremstillingen av Orienten i Orientalism (1978, norsk overs. Orientalisme, 1994).

Dagens rike palestinske lyrikk representeres av blant andre Murid Barghuti (f. 1944), som også har skildret gjensynet med sin barndoms trakter i Jeg så Ramallah (norsk overs. 2005), Walid Khazindar (f. 1950), Zakariya Muhammad (f. 1951), Ibrahim Nasrallah (f. 1954) og og Ghassan Zaqtan (f. 1954). Sistnevnte finnes i norsk gjendiktning: Du tok fatt i meg og forsvant: et utvalg dikt (2003). Flere har påpekt en tendens mot en mindre heroisk, mer lavmælt, inderlig, personlig og hverdagslig stil blant de yngre palestinske poetene, uten at motstanden mot okkupasjonen er borte i diktningen deres. En ensom svale er Antun Shammas (f. 1950 i Galilea), kristen palestiner som skriver dikt og prosa på både arabisk og hebraisk, i eksil i USA siden 1988.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.