I Marokko, som i de to andre Maghreb-landene Algerie og Tunisia, er den moderne litteraturen sterkt preget av den franske innflytelsen. Dette ser man også hos forfattere som er kritiske til den rollen Frankrike har spilt som kolonimakt. Men også områdets historiske fortid i utkanten av det arabisk-muslimske riket, utløperne til Andalucía i Spania og det sterke innslaget av berbisk kultur gir denne regionen mange fellestrekk.

Til tross for statlige arabiseringskampanjer foretrekker mange av de moderne skjønnlitterære forfatterne å skrive på fransk fremfor på arabisk, blant annet for å kunne publisere i Frankrike og unngå den politiske sensuren i hjemlandet. Marokkanske forfattere opplever også at den arabiskspråklige litteraturen blir hemmet av arabisk-muslimsk kulturkonservatisme, mens den franskspråklige litteraturen har kunnet utfolde seg friere, både når det gjelder ideologi og formspråk. Marokkanske arabiskspråklige forfattere står for øvrig i nær kontakt med forfattere ellers i den arabiske verden (se arabere, litteratur).

Før den annen verdenskrig ble det praktisk talt ikke utgitt marokkansk litteratur skrevet på fransk, men likesom i Algerie og Tunisia skjedde det en kulturell fornyelse i tiden like etter 1950. De mest sentrale skikkelsene blant franskspråklige forfattere fra den første generasjonen var Ahmed Sefrioui (1915–2004), som skrev romaner og fortellinger, og Mohammed Aziu Lahabi (1932–93). Han utviklet en muslimsk personalistisk filosofi og skrev romaner og lyrikk på både fransk og arabisk.

Tidsskriftet Souffles («Åndedrag») som ble grunnlagt i 1966, samlet en rekke begavede forfattere, blant annet lyrikeren Mostafa Nissaboury (født 1943) og den opprørske romanforfatteren Mohammed Khaïr-Eddine (1941–95). Redaktøren var Abdellatif Laâbi (født 1942) som har skrevet bøker i mange sjangere, men som særlig er kjent som lyriker. Tidsskriftet spilte en viktig rolle både litterært og politisk i alle Maghreb-landene til det ble forbudt i 1972. Edmond Amran El Maleh (1917–2010), som både har berbisk og jødisk bakgrunn, debuterte som forfatter i en alder av 63 år. Han utgav en rekke romaner samt noveller og essayer, og ble regnet som en lederskikkelse i marokkansk litteratur på begynnelsen av 2000–tallet.

Av fremtredende franskspråklige forfattere fra denne generasjonen kan nevnes Driss Chraïbi (1926-2007) og Abdelkébir Khatibi (1938-2009), men den mest kjente skikkelsen er Tahar Ben Jelloun (født 1944). Han skriver både lyrikk og prosa og er også kjent som kulturkritiker i den franske avisen Le Monde. Flere av hans bøker er oversatt til norsk. På 1980- og 1990-årene har dessuten romanforfattere som Abdelhak Serhane (født 1950) og Leïla Houari (født 1958) gjort seg bemerket.

Ved begynnelsen av det 21. århundre har det skjedd en fornyelse av litteraturen i Marokko, og flere forfattere som både har et kritisk syn på samfunnet og på holdninger hos den eldre forfattergenerasjonen har gjort seg gjeldende. En romanforfatter som skriver realistiske og samfunnskritiske romaner inspirert av hans egen oppvekst på landsbygda, er Mohamed Nedali, født 1962. Han blir av mange sett som en lederskikkelse for den yngste generasjonen. Nedali har blant annet vunnet en litterær pris for Triste jeunesse (2012, «Triste ungdom») som skildrer en ungdomsgenerasjon uten håp og mål i livet.

Andre marokkanske forfattere på samme alder som Nedali er Fouad Laroui (født 1958) og Mahi Binebine (født 1959). Laroui behandler ofte problemene i dagens Marokko med humor og skarp ironi. Han har flyttet til Nederland og skrevet de seneste bøkene sine på nederlandsk. Binebine har også gjort seg bemerket som billedkunstner. Også Rachid Khaless (født 1966) er både billedkunstner og forfatter. Han har utgitt tre diktsamlinger, men det er særlig romanen hans fra 2011, Quand Adam a décidé de vivre («Da Adam bestemte seg for å leve») som har gjort ham kjent som forfatter.

Et annet særtrekk ved den nyeste marokkanske litteraturen, er at flere av forfatterne er åpent homofile og skriver om emner i tilknytning til homoseksualitet. Ved å  gjøre dette, risikerer de ulike former for forfølgelse i muslimsk land. Men det motet de viser, har også inspirert andre forfattere uten den samme legningen til å støtte dem, og også til å kritisere autoritære tendenser av andre slag i dagens Nord-Afrika. En av de mest kjente homofile forfatteren fra Marokko er Rachid O.. Navnet er et pseudonym for Abdellah Oubaid, født 1970. Han har skrevet flere romaner der unge menns utvikling står sentralt, og der inspirasjonen fra den franske forfatteren Hervé Guibert er tydelig. Også Abdellah Taïa (født 1972) har oppnådd anerkjennelse for måten han behandler spørsmål omkring homofili på. Han regnes som en av de fineste stilistene blant marokkanske forfattere i sin generasjon

Blant de yngste forfatterne fra Marokko har ikke minst Reda Dalil, født 1978, og Elmehdi Elkourti, født 1985, markert seg. Dalil har sin bakgrunn fra økonomi og forretningsliv, noe som setter preg på den første romanen hans, Le Job, som utkom i 1914. Denne boken ble en stor suksess og fikk flere litterære priser. Dalil har også mottatt en utmerkelse for novellene sine. Også Elkourtis romaner er blitt bestselgere i den arabiske verden. Les cinq gardiens de la parole perdue (2013, «De fem vokterne av det tapte ord» er en kriminalroman med elementer fra science-fiction og fra moderne «fantacy-litteratur». Det samme er tilfelle med Les sept sages de l'apocalypse (2016, «Åpenbaringsbokens syv vise»). Både Dalil og Elkourti har brakt helt nye tendenser inn i marokkansk litteratur. Begge to er også meget aktive i det arbeidet som i dag blir gjort for å lære en større del av marokkanske barn å lese.  Dette arbeidet har engasjert en lang rekke av de unge forfatterne i landet.

Blant de yngste kvinnelige forfatterne i Marokko har flere både europeisk og nordafrikansk bakgrunn. Dette er blant annet tilfelle med Lamia Berrada-Berca, født 1970. Hennes bøker har en form som er beslektet både med romanen og med prosadiktet. Den mest kjente boken hennes er trolig Kant et le petit robe rouge (2013, «Kant og den korte røde kjolen». Den handler om en ung nordafrikansk kvinne som i Paris både oppdager filosofen Kants tanker om menneskets frihet og ser utstilt en kort rød kjole, et plagg som bryter med alt miljøet rundt henne har lært henne om kvinnen. Boken blir derfor en fortelling både om frigjøring og om frykt.

Også Maï-Do Hamisultane Lahlou, født 1978, har både fransk og nordafrikansk bakgrunn. Hun er lege og spesialist i psykiatri, og romanene hennes forener realisme og fantasi. Blant dem kan neves La Blanche 2013, «Den hvite», der utgangspunktet er byen Casablanca. I boken har «hvithet» mange betydninger, og ikke alle er positive. «Hvitt» kan også betegne alt som er uvirkelig eller vanskelig å gripe.

Blant de kvinnelige forfatterne som sto fram i Marokko på 2000-tallet finnes det flere som har debutert i høy alder. Dette gjelder Fatna El Bouih, født 1956 og i enda høyere grad Touria Oulehri (1926-2011). El Bouih er feministisk aktivist og satt fem år i fengsel på 1970- og 1980-tallet. Ohlehri debuterte som forfatter så sent som i 2001 og rakk å utgi tre romaner. Også hos henne er hovedtemaet kvinners problemer med å virkeliggjøre seg i et mannsdominert og autoritært samfunn.

I de siste årene har det i den fransktalende verden vært stor oppmerksomhet rundt marokkansk litteratur. Høsten 2016 gikk Goncourt-prisen, den mest berømte utmerkelsen i franskspråklig litteratur, til en ung forfatter fra Marokko. Våren 2017 var Marokko hovedlandet under den litterære salongen i Paris:

Leila Slimani, født 1981, vant Prix Goncourt 2016 for en roman med tittelen Chanson douce («Mild Sang»). Den handler om et ungt ektepar som ansetter en barnepike, Louise, til sine to barn. Louise får stadig mer makt og innflytelse over hele familien, og til slutt forårsaker hun barnas død. Slimanis stil karakteriseres som nøktern og tørr, men med innslag av sorgtung poesi. Hennes første roman kom i  2014 og hadde tittelen Dans le jardin de l'ogre («I trollkjerringens hage»).Her er hovedpersonen en kvinne som går til grunne fordi hun ikke har kontroll på sine erotiske lyster  Slimani arbeider også som journalist i det anerkjente ukebladet Jeune Afrique («Det unge Afrika»), og en del av artiklene hennes herfra er utgitt i bokform. Hennes virke som samfunnsdebattant er preget av svært kritiske holdninger overfor islamsk fundamentalisme.

Under bokdagene i Paris i mars 2017 presenterte over tretti unge marokkanske forfattere bøkene sine. Det er første gang litteraturen i et afrikansk land har fått en så stor oppmerksomhet på denne viktige møteplassen for franskspråklig litteratur. Det er også sagt at selv om holdningene fra «den arabiske våren» i 2011 og 2012 har møtt motbør i mange muslimske land, er de fremdeles levende i den litterære fornyelsen man er vitne til i dagens Marokko. 

Blant de arabiskspråklige forfatterne bør nevnes Muhammad Shukri (Mohamed Choukri, f. 1935; eng. overs. For Bread Alone, 1993; Streetwise, 1996), Muhammad Barrada (f. 1938), Muhammad Zafzaf (f. 1942), kanskje den mest produktive og fremstående arabiskspråklige forfatter i dagens Marokko, Izz al-Din al-Tazi (f. 1948), Layla Abu Zayd (Leila Abouzeid, f. 1950; eng. overs. Year of the Elephant, 1989) og Mustafa al-Misnawi (f. 1953).

Barrada, Zafzaf og al-Misnawi er representert i antologien Den arabiske verden forteller (1997).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.