Moderne libanesisk litteratur reflekterer at landet alltid har vært åpent mot vest og en møteplass for orientalske og vestlige kulturstrømninger. Hovedstaden Beirut fungerte lenge, inntil borgerkrigen brøt ut midt i 1970-årene, som det intellektuelle sentrum i den arabiske verden på grunn av det liberale kulturelle og politiske klimaet der. Også forfattere fra andre arabiske land fikk i Beirut utgitt bøker som de ikke fikk utgitt i hjemlandet. På den annen side har åpenheten også ført til at libanesiske forfattere har etablert seg utenlands, og denne eksillitteraturen, særlig om den er skrevet på fransk eller engelsk, kan regnes så vel til den libanesiske som til det nye vertslandets kultur.

Internasjonalt berømt ble f.eks. Jibran Khalil Jibran (eller Gibran, og Khalil ofte feilskrevet som Kahlil, 1883–1931), som utvandret til USA rundt århundreskiftet og sammen med andre utvandrede landsmenn i Amerika grunnla en egen retning innen arabisk poesi, kalt eksilpoetene (mahjar), kjennetegnet ved en ny type lyrisk frihet og eksperimentering med sjanger. Andre sentrale forfattere i denne kretsen var Mikhail Nu'ayma (1889–1988) og Ilya Abu Madi (1889–1957), begge med stor innflytelse på arabisk litteratur. Jibran gikk gradvis over til å skrive på engelsk. Hans meste kjente verk, The Prophet (1923), en slags poetiske essayer fulle av lyrisk mystisisme og profetisk livsvisdom, ble enormt populært, særlig blant «alternative» bevegelser. (Nyutgivelser av Profeten samt verkene Den vanvittige og Den utstøtte på norsk i 2004 og 2005.)

Banebrytende for den modernistiske retningen i arabisk poesi var kretsen rundt tidsskriftet Shi'r (Poesi), grunnlagt 1957 i Beirut av poeten Yusuf al-Khal (1917–1987). Andre sentrale navn her er Khalil Hawi (1925–1982), Unsi al-Haj (f. 1937), og, ikke minst, Adonis (Ali Ahmad Said). De videreførte radikalt det poetiske opprøret som var påbegynt av irakske poeter etter den annen verdenskrig. Blant flere andre sentrale lyrikere kan nevnes Fuad Rifqa (f. 1930) og Hasan Abdallah (f. 1945), sistnevnte kjent som «poeten fra sør»(-Libanon).

Libanon har flere lyrikere som bruker det lokale talemålet i sine dikt. Best kjent er Sa'id Aql (f. 1912) og Michel Trad (1912–1998), som begge bl.a. skrev tekster for den verdenskjente sangeren Fairuz.

Suhayl Idris (f. 1923) er, ved siden av Nu'ayma, en av Libanons mest berømte prosaforfattere, bl.a. kjent for romanen Latinerkvarteret (1953) om arabiske studenter i Paris, om kultur- og lojalitetskonflikter. Idris grunnla i 1953 al-Adab (Litteratur), et ledende tidsskrift for arabisk kulturdebatt og presentasjon av ny litteratur. Tawfiq Yusuf Awwad (f. 1911) ble kjent for sine skildringer av livet på landsbygda og migrasjonen til byene (Death in Beirut, eng. overs. 1976). Layla Ba'albakki (f. 1934) sjokkerte med kvinnelig erotikk i en kortroman og ble stilt for retten i 1963, men frikjent. Elias Khoury (f. 1948) regnes nok som den fremste av den neste generasjonen arabiskspråklige forfattere, med sin avantgardistiske stil og absurde scener fra borgerkrigens helvete (Little Mountain 1977, eng. overs. 1989), eller med sin brede og gripende beretning om det palestinske folkets tragedie (Solens port, norsk overs. 2004). Hanan al-Shaykh (f. 1945) har provosert med sterke skildringer av kvinner, seksualitet og galskap i undertrykkende og voldelige arabiske samfunn (The Story of Zahra, 1980, bannlyst i alle arabiske land, eng. overs. 1986; Women of Sand and Myrrh, 1988, eng. overs. 1992). I eksil i London siden 1982 har hun bidratt med både tragiske og komiske beskrivelser av kulturmøter og -konflikter. På norsk foreligger Jeg feier solen av hustakene (2000) og Bare i London (2002).

Den brutale borgerkrigen har preget flere verk enn Khourys og al-Shaykhs. En krets av kvinnelige forfattere ble ført sammen av krigens erfaringer, og beskriver den sosiale, moralske og eksistensielle krisen krigen medførte. Ved siden av al-Shaykh bør særskilt nevnes Emily Nasrallah (f. 1938) og Layla Usayran (f. 1936) fra Libanon, syriske Ghada al-Samman (f. 1942) og irakiske Daisy al-Amir (f.1935).

En vesentlig del av middelklassen i Libanon er tospråklig arabisk og fransk, og mange foretrekker fransk skriftspråk. For intellektuelle er det også vanlig med en skiftende tilværelse mellom Beirut og Paris. De kvinnelige poetene Andrée Chedid (f. 1920) og Ethel Adnan (f. 1925) inngår således i både libanesisk og fransk litteratur. Det samme kan vel sies om Amin Maaloufs ruvende og skarpe forfatterskap, som ofte bygger på emner fra arabisk historie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.