Antara ibn Shaddad var en arabisk dikter og sagnhelt fra 500-tallet, det vil si det siste århundret før islam vokste fram. Hans mor var en svart slave fra Etiopia, en prinsesse fanget av faren under en av ʿAbs-stammens raid mot det kristne Aksum-riket. Som sønn til en slave vokste også Antara opp som slave og måtte derfor vise uvanlig heltedåd for å oppnå sin elskede kusine ʿAbla.
Antaras mest berømte dikt utgjør en del av den kanoniske samlingen på førislamsk poesi kalt al-Muʿallaqāt («de opphengte»), syv qasidaer («oder») som ifølge legenden hadde fått æren til å bli hengt opp i Kabaen i Mekka.
Antara figurerer som hovedperson i en rekke beduin-legender som rundt 1300 ble samlet i den meget omfangsrike Sīrat ʿAntar (Antara-romanen), et høyt skattet verk innen arabisk folkediktning. Sagaen har blitt resitert i mange århundre av tradisjonelle historiefortellere ved høytidlige anledninger (ramadan-netter) eller, i mer moderne tider, i arabiske kaffehus. Antara-romanens betydning for arabisk litteratur har blitt sammenlignet med betydningen Arthur-legenden har for engelsk litteratur. ʿAntar er en populær helt inntil i våre dager, og sagaen fortsetter å inspirere poeter, romanforfattere og filmskapere, både med sine heroiske og sine romantiske aspekter.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.