Faktaboks

Sibir

engelsk Siberia

dansk, svensk og tysk Sibirien

Uttale
sibˈir
Russland, natur

Høst i den vestsibirske taiga.

Av /KF-arkiv ※.
Ob
Ob
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sibir utgjør de nordlige delene av Asia. Det er noe ulik oppfatning av hvilke landområder som regnes inn under Sibir. Den videste definisjonen omfatter hele Russland fra Uralfjellene i vest til Stillehavet i øst og i noen tilfeller også deler av Kazakhstan og Mongolia. I Russland er det vanlig å ikke regne de aller østligste delene av landet (øst for delrepublikken Sakha/Jakutia) inn under Sibir. Disse hører til i det som kan kalles for Russisk Fjernøsten. Heller ikke områdene umiddelbart på østsiden av Ural regnes med. Elva Jenisej regnes som grensa mellom det geografiske Vest- og Øst-Sibir.

Natur

Verkhojansk
Landskap ved Verkhojansk-fjellene.
Russland, natur

En av de mange buktene i Okhotskhavet i Østsibir.

Av /KF-arkiv ※.
Sibir

Taigalandskap ved den transsibirske jernbanen.

Av /NTB Scanpix ※.

Sibir består av tre naturgeografiske hovedregioner: Det vestsibirske lavland, Det sentralsibirske platå og Foldefjellene i sør og øst.

Det vestsibirske lavland er et av de største sammenhengende lavlandsområder i verden. Området dreneres av elvene Ob og Irtysj, men avløpsforholdene, særlig i de sentrale strøkene og i nord, er dårlige. De nordligste områdene preges av tundra med tele nesten hele året. Jordsmonnet er surt og vasstrukkent og vegetasjonen er sparsom med moser og lav og store myr- og sumpstrøk. I områdene lenger sør ligger et barskogbelte med hovedsakelig furu, gran og bjørk.

Det sentralsibirske platå ligger lenger øst, mellom elvene Jenisej og Lena. Størstedelen av området ligger under 900 meter over havet, men med en del fjellpartier opp i cirka 1500 meter over havet. De sørlige områdene i Vest- og Øst-Sibir preges av en rekke foldefjell, blant annet Altaj, Jablonovy-, Stanovoj-, Verkhojansk- og Tsjerskijfjellene. Fire av verdens ti lengste elver renner gjennom Sibir, fra sør mot nord. Disse er Amur, Lena, Jenisej og Ob.

Sibir har et kaldt, kontinentalt klima som influeres av polare forhold. I hele området ligger middeltemperaturen for januar under 0 °C, i Nordøst-Sibir er middeltemperaturen nede i –40 til –50 °C. Sommertemperaturene varierer fra 10–20 °C i sør til cirka 8 °C ved den arktiske kysten. Årsnedbøren er på cirka 250–400 millimeter for størstedelen av området, men enkelte strøk langs den arktiske kyst får bare cirka 25 millimeter nedbør.

Administrasjon

Kart over Sibir
Kart over Russland med Sibir markert i mørkere farge. De mørkeste røde delene (i midten) er de republikkene og fylkene («delstatene») som regnes til Sibir. I tillegg regnes ofte områdene i litt lysere farge geografisk til Sibir. Det lyseste området (til venstre) er Vest-Russland, som ikke er en del av Sibir.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Sibir utgjør ingen egen administrativ enhet, men består av en rekke føderasjonssubjekter – det vil «delstater» i Den russiske føderasjon. Disse er:

Disse føderasjonssubjektene har til sammen et flatemål på rundt 7 042 522 kvadratkilometer, noe som utgjør 41 prosent av Russland. Den samlede befolkningen er litt under 24,6 millioner, som er 16,7 prosent av Russlands befolkning.

Befolkning

Russland, Sibir-nomader

I store områder i Sibir er det permafrost og meget lave temperaturer om vinteren. Nomadene som lever her har tilpasset seg det ugjestmilde klimaet.

Av /KF-arkiv ※.
Russland (Befolkning) (bondehus i landsby)

Typiske bondehus i en sibirsk landsby fotografert fra den transsibirske jernbanen.

Den opprinnelige befolkningen i Sibir bestod av en rekke forskjellige mindre folkegrupper, blant annet khantyer, mansier, nenetsere i nordvest, evenker, kakuter og tsjuktsjier lenger øst, og burjater, khakasser og tuvinere lenger sør. Til sammen regnes det med om lag 20 etniske grupper i Sibir i dag, med et samlet antall på rundt 1,5 millioner, hvorav jakutene er den største gruppen med cirka 440 000.

Historie og næringsliv

Den opprinnelige befolkningen livnærte seg av jakt og fangst. Innvandring av russere (kosakker) begynte på slutten av 1500-tallet i de vestlige deler. Befestede byer ble bygd ut på strategiske steder ved de store elvene – Tjumen i 1585, Tobolsk i 1587, Tomsk i 1604, Krasnojarsk i 1628, Jakutsk i 1632 og Okhotsk ved Stillehavet i 1649. Russerne handlet pels og skinn med urbefolkningen, men begynte også å dyrke opp jorden i det små. Etter hvert begynte utvinningen av metaller og mineraler.

Fra 1826 begynte tsaren å anvende Sibir som forvisningsområde. Forviste intellektuelle, sammen med en liten klasse industri-entreprenører, bidro til å gi Sibir en egen bevissthet. Med utbyggingen av den transsibirske jernbanen (1891–1905) begynte en målrettet kolonisering for å lette på overbefolkningen i europeisk Russland.

Moderne landbruk i stor skala ble bygd ut og Vest-Sibir ble en stor leverandør av korn og smør – også til eksport. Tungindustriell utbygging ble gitt høy prioritet fra 1930-årene i stor grad med hjelp av et svært omfattende tvangsarbeidssystem (se Norilsk) i tilknytning til fangeleire. Under andre verdenskrig ble industri flyttet østover til Ural og Sibir fra krigssonen.

Fra 1960-årene skjedde en voldsom utbygging av olje- og gassfelt i Vest-Sibir (se Khanty-Mansisk autonome område og Jamal-Nenets autonome område). Sibir har enorme mineralressurser: kull, petroleum og naturgass, diamanter og gull.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg