(av sosio-), politisk teori og ideologi som forklarer samfunnsutviklingen hovedsakelig på grunnlag av økonomiske faktorer og som beskriver målet for samfunnsutviklingen (det gode samfunn) som et klasseløst (egalitært) fellesskap. Ideologien kalles sosialisme fordi den som middel til å etablere det egalitære samfunn tar til orde for å gjøre samfunnets viktigste virksomheter, særlig de økonomiske, til sosiale – eller felleseide – virksomheter. Sosialismen er imidlertid splittet i flere retninger med hensyn til hvordan sosialiseringen av samfunnets virksomheter bør skje, og hvor raskt den bør skje.
Sosialistisk teori oppstod i Europa tidlig på 1800-tallet, i kjølvannet av industrialiseringen. Den er således en teori som er nært knyttet til arbeiderbevegelsens fremvekst. Den er slik også i utgangspunktet en kampteori; den springer ut av misnøye og krever endring av de bestående maktforhold.
Kommunismen
Den fremste av sosialismens teoretikere, Karl Marx, tenkte seg en utvikling i to trinn: det privatkapitalistiske samfunns innebygde motsetninger vil etter hvert føre til at arbeiderklassen blir politisk bevisstgjort; den vil lage en revolusjon og etablere et overgangsstyre, proletariatets diktatur. Dette overgangsstyret skal være statssosialistisk, dvs. alle virksomheter skal overføres til arbeiderstatens eie. Men gradvis skal behovet for en diktatorisk stat bortfalle, og det spontant fungerende klasseløse samfunn skal vokse frem. Tilhengerne av Marx' form for sosialisme ble etter hvert kalt kommunister. Ved oktoberrevolusjonen 1917 ble kommunismen gjort til offisiell statsteori i Russland (Sovjetunionen). Siden ble den det også i store deler av det øvrige Øst-Europa, dessuten i flere asiatiske, noen afrikanske og ett amerikansk land (Cuba). Siden 1989 har de fleste av disse landene forlatt kommunismen.
Sosialdemokratiet
Eduard Bernstein og de såkalte revisjonister tenkte seg også de sosialistiske idealer realisert gjennom statens overtagelse av de viktigste samfunnsaktiviteter. I motsetning til kommunistene tok imidlertid revisjonistene til orde for at sosialiseringen skulle skje gradvis, ikke revolusjonært, og at den skulle skje ved at arbeiderne gjennom åpen politisk konkurranse sikret seg makt til å gjennomføre den. Denne revisjonistiske form for sosialisme er etter hvert blitt kalt sosialdemokrati eller demokratisk sosialisme. Den har spilt størst politisk rolle i Nordvest-Europa.
Anarkismen
En tredje retning representeres av den såkalte anarkisme. Denne går inn for at all samfunnsmessig virksomhet skal overføres til små, intime og uavhengige fellesskap, og at det ikke skal være noen overordnet, organiserende makt, f.eks. en stat. Anarkismen representerer slik en form for «nærsosialisme». Dens fremste teoretikere er franskmannen Pierre Joseph Proudhon og russerne Mikhail Bakunin og Pjotr Kropotkin. Retningen spilte en viss rolle innen russisk og europeisk arbeiderbevegelse på 1800-tallet. I Sør-Europa, særlig i Spania, betydde anarkismen også en del helt frem til 1936. Nært beslektet med anarkismen er syndikalismen, en retning som ville gjennomføre sosialismen ved å føre makten over til arbeiderforeningene (syndikatene) ved de enkelte bedrifter. Syndikalismen har vesentlig hatt tilslutning i Frankrike, særlig i begynnelsen av 1900-tallet. Den mer moderate britiske laugssosialisme har likhetspunkter med syndikalismen.