Svartehavet

Svartehavet, innhav på grensen mellom Europa og Asia, ca. 500 000 km2, inklusive Asovhavet.

Svartehavet grenser mot Bulgaria og Romania i vest, Ukraina i nord, Russland og Georgia i øst og Tyrkia i sør. I sørvest står Svartehavet gjennom BosporusMarmarahavet og Dardanellene i forbindelse med Egeerhavet og Middelhavet. I nord står avgreningen Asovhavet i forbindelse med Svartehavet gjennom det smale Kertsjstredet. Lengde ca. 1200 km, bredde ca. 560 km.

Geologisk sett er Svartehavet nærmest en graben med de største dyp i sør (opptil 2245 m), mens dybden bare er 50–100 m i den nordlige del (middeldybde 1200 m). I tertiær dannet Svartehavet sammen med Kaspiske hav en stor innsjø. Under istiden bante den seg vei mot sørvest gjennom Bosporus og kom i forbindelse med Middelhavet. Saltholdigheten er liten, i overflaten 17–18 ‰, og i dypere lag opptil 23 ‰ (ca. 40 ‰ i Middelhavet), pga. den rike tilførsel av ferskvann fra de store elvene som munner ut i Svartehavet (DonauDnestrBugDneprDon o.fl.). Temperaturen i vannet er lavere enn i Middelhavet, selv i dypet (6–9 °C), og nordkysten har 50 isdager i året. Om sommeren holder overflatevannet seg på ca. 21 °C. En overflatestrøm ut gjennom Bosporus kompenseres gjennom en saltere bunnstrøm fra Middelhavet. Oksygenmengden avtar nedover og blir under 200 m så liten at alt organisk liv opphører, mens det anrikes hydrogensulfid, H2S.

Svartehavet var alt i oldtiden en viktig ferdselsvei for grekerne, som anla en rekke kolonier langs kystene på 700–500-tallet f.Kr. og hentet korn og salt ved de vestre og nordre bredder. Fra tyrkernes erobring av Konstantinopel 1453 og til slutten av 1700-tallet var Svartehavet stengt for europeiske land. 1871 fikk Russland rett til å holde en ubegrenset krigsflåte i Svartehavet, som alltid har vært en livsviktig utfallsport for landet. Nå betyr Svartehavet mer for frakt av varer. Havet er omkranset av en rekke større og mindre byer, bl.a. bade- og rekreasjonsbyer på Krim og i Vest-Kaukasus. I nord drives et betydelig fiske særlig etter stør.

Enkelte forskere hevder at myten om Syndfloden kan ha sin opprinnelse i en flom etter siste istid. For anslagsvis 7000 år siden økte vannstanden i Middelhavet på grunn av smeltevann fra isbreene, og presset store mengder vann gjennom Bosporus og videre inn til Svartehavet som da var ferskvann. Teorien er omdiskutert.

Navnet. Havet het i oldtiden Pontus Euxinus (lat. 'det gjestmilde hav') og i middelalderen Mare Maggiore (it. 'Storhavet'), Tsjernoje More (russ. 'svart hav'). Svartehavet (en oversettelse av tyrkernes Karadeniz) skyldes neppe fargen på vannet, men sikter heller til vinterstormene og tåken.

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Verdenshavene

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.