Tyskland delt

Tyskland var delt i Vest-Tyskland (BRD) og Øst-Tyskland (DDR) fra 1949 til 1990. Også hovedstaden Berlin var delt i to.

Tyskland delt
Av .
Lisens: CC BY NC SA 4.0
Berlinmuren rives
Berlinmuren var et symbol på delingen av Tyskland. I november 1989 ble muren åpnet, og i løpet av 1990 mesteparten av muren revet. Her er soldater fra både Vest- og Øst-Tyskland i gang med rivingen, 11. november 1989.
Av /NTB.

Vest-Tyskland var fra 1949 til 1990 et vanlig navn på Forbundsrepublikken Tyskland (Bundesrepublik Deutschland). I 1990 ble Vest-Tyskland gjenforent med Øst-Tyskland (DDR).

Faktaboks

Også kjent som

BRD

Opprettelsen

Etter andre verdenskrig forberedte de allierte opprettelsen av en egen vesttysk stat fra 1947. Et parlamentsråd møtte i Bonn i september 1948. Etter mange vanskeligheter ble en ny forfatning vedtatt og godkjent av vestmaktene (USA, Storbritannia og Frankrike) i mai 1949. Okkupasjonsmaktenes myndighet ble fastslått i et «okkupasjonsstatutt», som vesentlig gav dem en kontrollerende myndighet, mens selve administrasjonen ble overlatt til tyskerne selv. Den militære kommisjonen som representerte okkupasjonsmaktene ble avløst av en sivil.

Vest-Tyskland ble grunnlagt 23. mai 1949 på det området av Tyskland som siden 1945 hadde vært okkupert av USA, Storbritannia og Frankrike. Opprettelsen innebar at Tyskland ble delt, men landet vedtok en grunnlov med et forord som oppfordret til gjenforening av forbundsrepublikken og de delene av Tyskland som var okkupert av Sovjetunionen, og som kort tid etter ble til staten DDR. Grunnloven slår fast at forbundsrepublikken er en demokratisk føderalstat. 14. august 1949 holdt den nye staten sitt første valg. Bonn ble gjort til hovedstad i den nyopprettede staten.

Innbyggere

Da forbundsrepublikken ble opprettet, hadde den om lag 50 millioner innbyggere. Da Tyskland ble gjenforent i 1990, hadde landet mer enn 60 millioner innbyggere. Årsaken til denne store befolkningsøkningen var i hovedsak innvandring, både fra DDR og fra andre land.

Stat og grunnlov

Den tyske grunnloven gir landet fem faste forfatningsorganer:

  • Forbundsdagen er det høyeste folkevalgte organet i forbundsrepublikken Tyskland.
  • Forbundskansleren er landets regjeringssjef, og blir valgt av forbundsdagen.
  • Forbundsrådet (Bundesrat) sikrer delstatenes makt i den føderalistiske staten. Bundesrat er satt sammen av representanter fra delstatsregjeringene, og har innflytelse over lovgivningen, forvaltningen og over EU-saker.
  • Forbundsdagspresidenten er landets statsoverhode, og blir valgt for en periode på fem år av gangen.
  • Forfatningsdomstolen skal sikre at prinsippene i grunnloven blir overholdt. Denne domstolen tar bare stilling til saker som gjelder grunnloven. Den fungerer dermed ikke som landets høyesterett.

Innen- og utenrikspolitikk

I august 1949 var det valg til Forbundsdagen. Kristeligdemokratene og den bayerske kristeligsosiale union (CDU/CSU), som var klerikalt, føderalistisk og liberalistisk i økonomisk politikk, fikk 30,2 prosent, og sosialdemokratene (SPD) 28,5 prosent av stemmene. De frie demokrater (FDP), som var liberale i kulturpolitikken og liberalistiske i den økonomiske politikk, fikk 11,5 prosent. Ytterliggående partier hadde liten tilslutning.

I september ble lederen for de frie demokrater, Theodor Heuss, valgt til Forbundsrepublikkens president, og CDUs leder, Konrad Adenauer, til forbundskansler. Han dannet en samlingsregjering av CDU, FDP og det konservative, protestantiske «tyske parti». Adenauer oppnådde lettelser i okkupasjonsstatuttet, og på utenriksministermøtet i London i mai 1950 ble vestmaktene i prinsippet enige om at Forbundsrepublikken skulle få større selvbestemmelsesrett. I september godkjente de opprettelsen av et eget vesttysk militært forsvar i samarbeid med vestmaktene.

I 1951 overtok Adenauer det nye embetet som utenriksminister og undertegnet avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap. Vest-Tyskland kom med i Europarådet, og Storbritannia og Frankrike erklærte krigstilstanden med Tyskland for avsluttet. I 1952 undertegnet man en «hovedavtale» som avløste okkupasjonsstatuttet. Den nye avtalen knyttet Vest-Tyskland til det vestlige forsvarssamarbeid, og sikret landet nesten full selvstendighet. Etter at prosjektet om Europahæren hadde strandet, fulgte isteden Parisavtalen av oktober 1954. Den gav full suverenitet for Forbundsrepublikken fra 5. mai 1955; de alliertes okkupasjon ble formelt avsluttet og landet ble medlem av NATO.

Under Adenauers myndige ledelse styrket landet samarbeidet med de vestlige land på flere områder og spilte en aktiv rolle ved opprettelsen av EF. Adenauer gikk av i 1963 og ble etterfulgt av Ludwig Erhard.

Utviklingen i den nye staten var fra opprettelsen i 1949 preget av sterk økonomisk fremgang. Industriproduksjonen ble mer enn fordoblet fra 1950 til 1960. Kapital fra Vest-Tyskland fant veien til alle deler av verden, men inntektsfordelingen var svært ujevn, og iblant oppstod streiker. På den annen side fant det sted en rask utbygging på det sosiale området. Et av hovedproblemene i de første årene var innpassingen av store grupper fordrevne og landflyktige i det tyske samfunnsliv. Gode konjunkturer lettet oppgaven slik at man klarte å opprettholde full sysselsetting.

CDU/CSU satt med makten frem til 1969, oftest i koalisjoner med andre borgerlige partier, blant annet FDP, men i 1966–1969 også sammen med SPD i «den store koalisjon» under Kurt Georg Kiesinger. Etter valget i 1969 overtok sosialdemokraten Willy Brandt og dannet regjering sammen med FDP. Walter Scheel, FDPs leder, ble utenriksminister og visekansler. Regjeringen hadde meget knapp majoritet i Forbundsdagen, men styrket sin stilling ved valget i 1972.

Avspenning mellom øst og vest

Adenauers regjering hadde lagt grunnlaget for et nært samarbeid med vestmaktene. Etter en regjeringserklæring i 1955 (Hallsteindoktrinen) var Forbundsrepublikken den eneste legitimerte representant for hele det tyske folk, og den skulle ikke ha diplomatisk forbindelse med noen stat som anerkjente DDR. Et unntak dannet Sovjetunionen etter forhandlinger i Moskva samme år. Langsomt skjedde imidlertid en viss oppmyking i forholdet til statene i øst. Fra midten av 1960-årene ble dette mer markert, og Brandts regjeringserklæring trakk opp et program som bygde på avspenning mellom øst og vest.

I begynnelsen av 1970-årene kom det i stand en rekke avtaler med øststatene som la grunnlaget for avspenning. Forbundsrepublikken anerkjente Oder–Neisse-linjen som polsk vestgrense. Firemaktssamtalene om Berlin i 1971 førte til en avtale som sikret transittrafikken mellom Vest-Berlin og Forbundsrepublikken, og vestberlinernes adgang til å besøke DDR. Forhandlinger i 1972 mellom de to tyske stater ledet til en normalisering av forholdet gjennom den såkalte grunnavtalen som trådte i kraft i juni 1973. Samme år ble de to tyske statene medlemmer av FN.

En avtale med Tsjekkoslovakia ryddet av veien problemer knyttet til Münchenavtalen av 1938, og det ble opprettet diplomatiske forbindelser også med Ungarn og Bulgaria.

Også Vest-Tyskland ble rammet av den økonomiske krisen i 1973–1974 som førte til fall i eksporten og investeringene, innskrenket produksjonskapasitet og høy arbeidsløshet. Under ledelse av Helmut Schmidt, som overtok som forbundskansler etter Brandt i mai 1974, taklet Vest-Tyskland problemene bedre enn de fleste andre land. Det lyktes å opprettholde posisjonen som Europas ledende økonomiske makt med stabil valuta og moderat prisstigning. Ved valget i 1976 måtte imidlertid regjeringskoalisjonen SPD/FDP tåle et tydelig tilbakeslag. Regjeringen møtte også motstand hos utenomparlamentariske grupper som blant annet gikk imot programmet for utbygging av kjernekraftverk. I kampen mot den venstreradikale terrorismen (fra blant annet Røde Armé Fraksjon), som var rettet mot fremstående personer, hadde myndighetene fremgang.

Ved forbundsdagsvalget høsten 1980 styrket regjeringskoalisjonen SPD/FDP sin stilling, idet særlig FDP gikk frem. Motsetningene mellom partnerne i koalisjonen om den økonomiske politikk for å møte krisen ble imidlertid etter hvert åpenbare. I september 1982 sprakk koalisjonen; Helmut Schmidt mistet sitt flertall og ble avløst av CDU-formann Helmut Kohl som dannet en regjering av CDU/CSU og FDP. Ved valget i mars 1983 gikk CDU/CSU sterkt frem og oppnådde 48,8 prosent av stemmene, mens SPD, nå ledet av Hans-Jochen Vogel, gikk tilbake til 38,2 prosent. Miljøpartiet, «Die Grünen», kom inn i Forbundsdagen med 5,6 prosent av stemmene.

I 1983–1984 stod regjeringen overfor en viss innenriks uro. Utplasseringen av amerikanske missiler førte til voldsom konfrontasjon med kjernevåpenmotstanderne. En lang streik for krav om kortere arbeidstid lammet metall- og verkstedindustrien, blant annet bilfabrikkene, i flere uker. Etter valget i januar 1987 kom den borgerlige koalisjonen tilbake med redusert majoritet. De grønne økte sin andel til 8,3 prosent.

Den vesttyske økonomien i 1980-årene var meget sterk. Bruttonasjonalproduktet (BNP) vokste i perioden 1973–1985 med gjennomsnittlig to prosent per år, og landet eksporterte langt mer enn det importerte. En arbeidsløshet på om lag ti prosent av arbeidsstyrken bet seg likevel fast. Antall utlendinger i Vest-Tyskland, innvandrere og flyktninger, steg i 1970- og 1980-årene til 4,5 millioner (1986), hvorav den største gruppen, 1,4 millioner, var tyrkiske statsborgere.

Gjenforeningen

3. oktober 1990 ble DDR innlemmet i forbundsrepublikken Tyskland. Gjenforeningen ble gjort gjennom bruk av artikkel 23 i grunnloven. Den slo fast at «andre deler av Tyskland», noe som i praksis betydde DDR-området, kunne slutte seg til forbundsrepublikken.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Synne Hollås

Hei, vet du hva arealet til Vest-Tyskland var da det ble opprettet i 1949?

skrev Astrid Sverresdotter Dypvik

Hei, og beklagar seint svar, eg har mammapermisjon og får ikkje tatt alt så raskt som eg burde. Eg har leita etter svar på spørsmålet ditt, men har førebels ikkje funne det ut. Men det skal ikkje vere så vanskeleg å finne ut. Eg skal prøve å få tatt rede på det og ta det inn i artikkelen så snart som mogleg.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg